Åke Ericson: Non Grata

Fra serien "Non Grata" © Åke Ericson

Åke Ericson liker å gå i dybden, så når velger seg et prosjekt holder han gjerne på i flere år. Hans siste prosjekt, Non Grata, er intet unntak.

Fotografi møter Åke Ericson på Arlanda utenfor Stockholm hvor fotografen skal plukke opp sin venn og mentor Antonin Kratochvil. Kratochvil er en en av stifterne av det prestisjefulle fotobyrået VII, og han har fulgt Åkes prosjektet Non Grata gjennom flere år.

Utstillingen basert på boken, som nå vises på Fotografiska, er en del av museets serie ”Fotografiska For Life”, hvor institusjonen løfter frem spørsmål som de ser på som spesielt viktige. Non Grata er et slikt tema, hvor Åke Ericson har fulgt rom-folket i flere europeiske land. Resultatet er et rystende portrett over diskriminering, fattigdom og ignoranse.

Åke er vant til å dokumentere konflikter og fattigdom. Etter å ha jobbet i Aftonbladet i 10 år sa han i 1998 opp sin stilling for å kunne gå dypere i prosjektene han jobbet med. Hans første prosjekt gikk over ti år og dokumenterte oppbyggingen av landsbyen Loxha i Kosovo etter den brutale krigens slutt. Når verdenspressen dro videre til neste katastrofe ønsket han å bli igjen å dokumentere etterdønningene av krigen. I bunn lå en tro på fotografiets mulighet til å gjøre en forskjell.

– Da jeg jobbet for Aftonbladet gjorde jeg en reportasje om Tjernobyl-barna på et barnehjem i Ukraina, forteller Åke. – Etter at bildene var publisert ønsket redaksjonsledelsen å samle inn penger til disse barna, og vi fikk en voldsom respons. I løpet av årene innsamlingen varte fikk vi inn over fire millioner kroner. Da forsto jeg for første gang hvor sterk makt fotografiet faktisk har.

Fra serien "Non Grata" © Åke Ericson
Fra serien «Non Grata» © Åke Ericson

Å gå dypere

På galleriveggen på Fotografiska henges de siste bildene opp. Perfekt utstillingslys settes mot rene vegger med velkomponerte bilder. Alle bildene som presenteres er i sort-hvitt og i en klassisk dokumentartradisjon. Men motivene er så langt unne galleriveggene vi kan komme. Her bringes vi inn i et univers av fattigdom, håpløshet og fortvilelse hvor rombefolkningen lever under svært vanskelige forhold i en rekke europeiske land.

– Starten på prosjektet var da Antonin Kratochvil og jeg var på reise og kom til byen Breclav i Tsjekkia. Der hadde borgermesteren akkurat tvangsflyttet en hel rom-familie fordi det skulle bygges et kjøpesenter der huset deres sto. Dette hadde vært familienes hjem i generasjoner, og de hadde hatt et bra liv der. Som erstatning fikk de en gård utenfor byen som var uten vann og i elendig forfatning. Jeg ble provosert over hvordan rom-folket ble behandlet, spesielt i Øst-Europa. Antonin mente jeg burde gjøre et prosjekt på temaet, men jeg var skeptisk fordi jeg akkurat hadde avsluttet Kosovo-prosjektet som hadde pågått i nærmere ti år. Jeg tenkte også at prosjektet for lengst var gjort av Kosef Koudelka. Men Antonin presset på og jeg bestemte meg likevel for å fjobbe videre med temaet.

– Hvilken rolle hadde han i prosjektet?

– Han har vært en mentor for meg hele veien. Siden han flyttet tilbake til Praha har jeg besøkt ham regelmessig, og til utstillingen hjalp han meg med å gå gjennom 250 bilder som nå har blitt destillert ned til rundt 70. Redigeringsprosessen var en krevende jobb, og mot slutten var vi begge helt utkjørt. Da jeg kom hjem ble jeg liggende med dobbeltsidig lungebetennelse. Men resultatet ble bra og kan fra og med i morgen sees på Fotografiska.

Fra serien "Non Grata" © Åke Ericson
Fra serien «Non Grata» © Åke Ericson

– Romfolket har opplevd forfølgelse og diskriminering i flere hundre år, og mange har nok oppsøkt dem med falske intensjoner. Var de skeptiske til at du skulle komme inn på deres territorium?

– Man møter jo ofte en del skepsis i begynnelsen av et prosjekt, så jeg skaffet meg derfor en del kontakter gjennom forskjellige hjelpeorganisasjoner før jeg reiste. Disse hjalp meg med å få innpass og gjorde det lettere for meg å bli akseptert. Men min erfaring er at når man setter seg ned og snakker med folk så åpner det seg som regel muligheter. Jeg møtte stort sett bare velvilje og tror bare jeg ble møtt med aggressivitet ved en anledning. Jeg var nok litt for rask til å ta opp kameraet ved en anledning, og det ble litt knuffing. Vi valgte å forlate stedet, men kom tilbake dagen etter. Da ble jeg mottatt med åpne armer og også invitert med i et bryllup. Så det ble gode bilder derfra også.

Å møte ignoransen

Alle møtene har gitt Åke Ericson en dyp innsikt i rom-folkets situasjon, og selv om man ser lyspunkter er det ingen overdrivelse å si at deres situasjon er svært dårlig. Åke Ericson er en profesjonell og fattet mann, men det er åpenbart at prosjektet har et dypt engasjement hos fotografen.

– Rom-folkets situasjon, selv i dag, er helt forferdelig. Det finnes en fornektelse i den øvrige befolkningen, også blant politikere, om diskrimineringen som foregår. Da Romanias sosialminister Rovana Plumb var på Sverigebesøk i januar i fjor sto hun i Rosenbad og sa ordrett: «Vi har ingen diskriminering av den romfolk i mitt land». Det var helt absurd, for samtidig satt rom-folk fra Romania i 15 minusgrader og tagg i Stockholms gater! Med slike holdninger blir det vanskelig å føre en diskusjon rundt temaet.

Fra serien "Non Grata" © Åke Ericson
Fra serien «Non Grata» © Åke Ericson

– Hvorfor er det slik?

– Dette har pågått i mange generasjoner, så det vil nok ta lang tid å forandre slike holdninger. Men jeg tror løsningen er å gi barna den samme utdannelsen som den øvrige befolkningen og samtidig legge press på foreldrene slik at barna faktisk får den skolegangen de har krav på. Det ble for en tid tilbake gjort en undersøkelse i Slovakia med midler fra The Open Society Foundations. Den viser at de rom-barna som har skolegang på linje med den øvrige befolkningen også tar videre utdanning og klarer seg bra. Det finnes både politikere og lærere som mener at rom-barn er mindre begavede enn andre barn. Det er absurd at man må gjøre en undersøkelse for å avkrefte slike rasistiske påstander!

– Det er et paradoks at den minoriteten som er mest synlige for oss, er den som forsvinner lengst inn i glemselen.

– Ingen betaler 1.500 kroner for en bussbillett for å sitte i 15 minusgrader å tigge her i Sverige om de har et annet valg. Mange reiser fra sine barn for å kunne skrape sammen noen kroner å sende hjem. Likevel ofrer vi dem ikke en tanke, eller en krone.

Fra serien "Non Grata" © Åke Ericson
Fra serien «Non Grata» © Åke Ericson

Ny dagsorden

Mange freelancere opplever at markedet har blitt vanskeligere og at det er stram økonomi i redaksjonene. Etter 20 år på egen hånd fortsetter Åke å levere prosjekter som han har jobbet med over flere år. Men hvordan har markedet forandret seg siden han selv begynte å freelance?

– Da jeg først begynte å freelance hadde jeg en treårs-kontrakt med Göteborgsposten som gjorde det mulig for meg å bruke så mye tid i Kosovo. Etter at kontrakten gikk ut ønsket jeg å fortsette prosjektet og klarte å kombinere egne og betalte oppdrag. Men det har skjedd en stor forandring i mediebransjen, og i dag er det nok ikke like lett å selge seg inn til redaksjonene. Men det er andre måter å finansiere prosjekter på. Selv har jeg fått stipender som har gjort at jeg kan gjennomføre disse store prosjektene, blant annet fra Svenska Konstnärnsnämnden og Fritt Ord i Norge.

– Dokumentarfotografiet tar nye veier, og man ser stadig at gode prosjekter både publiseres i bokform og vises i gallerier som tidligere aldri viste dokumentarfotografi.

– Absolutt. Når Non Grata har hengt på Fotografiska i tre måneder så har den blitt sett av 100.00 mennesker, og det er mennesker som faktisk bruker tid på bildene. Det synes jeg er fascinerende.

Fra serien "Non Grata" © Åke Ericson
Fra serien «Non Grata» © Åke Ericson

– Hva har Fotografiska gjort for fotografiet i Sverige?

– Det de har fått til er imponerende, de har løftet fotografiets status enormt har hjemme. Jeg merker det selv når jeg forteller folk at jeg skal stille ut der, det er rett og slett høy status å vises der.

– Så det er ingen grunn til å legge kameraet på hylla?

– Det fascinerer meg at alle fotografer som er fast ansatt legger kameraet på hylla når de går av med pensjon. Sebastião Salgado er over 70 år og James Nachtwey er 68, og de er fortsatt ute i feltet og sliter. Jeg skal ikke sammenligne meg med dem, men jeg tenker ikke å slå meg til ro. Om jeg så må stå på kne – jeg skal nok holde på så lenge det går.

www.akeericson.com

Kommentarer

kommentarer

Skrevet av
Mer fra Pål Otnes

Ny bok: Sally Manns Southern Landscape

Fotobøker for feinschmeckere er konseptet til det amerikanske forlaget 21st Editions. Forlaget...
Les mer