Christopher Anderson på hjemmebane

Christopher Anderson har dekket mange konflikter. Andres konflikter, krangler og uenigheter. I sitt nye prosjekt «Son» fotograferer han sine nærmeste. Hans prosjekt handler om relasjonen mellom far og sønn.

Christopher Anderson ble født i Canada i 1970 og vokste opp i Texas. Det hele begynte når han jobbet som fotograf i Dallas Morning News, hvor han lærte å fremkalle og forstørre negativer. Han fikk først i 1999 anerkjennelse for fotografiene sine, etter at han gikk ombord i en trebåt med haitiske flyktinger som forsøkte å seile til Amerika. Båten med navnet ‘Believe in God’, sank i Karibia. I år 2000 vant han «Robert Capa Gold Medal» for nettopp denne serien. Han har gitt ut to bøker: Nonfiction og CAPITOLIO. Sistnevnte ble kåret til en av de beste fotobøkene i 09/10 av Kassel FotoBook Festival i Tyskland. Christopher er nå fast medlem av Magnum Photos, etter å ha bli nominert i 2005.

– Har du alltid fotografert dine nærmeste?
– Nei, det har aldri interessert meg på samme måte tidligere. Før det første har jeg ikke hatt en familie før nå, i tillegg fotograferte jeg aldri mine foreldre eller søsken. Jeg har vokst opp i en hva man kaller en stabilt hjem. Jeg rømte vekk fra dette og søkte etter det mer eksotiske. Jeg tok bilder av kona mi før vi fikk en sønn sammen, men ikke på samme måte som jeg har gjort nå. Det var ikke det samme! Jeg trengte å kjenne hvordan det faktisk var å ha en familie, før det kunne jeg ikke tatt lignende bilder. Også etter å ha vært langt hjemmenifra i lange perioder, har det vært et stort ønske å komme hjem til familien igjen.


© CHRISTOPHER ANDERSON / MAGNUM PHOTOS. USA. 2009. My father receiving radiation treatment for lung cancer.

– Hvordan reagerte din far på at du fotograferte han?
– Siden han er min far stilte han ikke mange spørsmål, så vi har egentlig ikke hatt noen diskusjon om det. Han viste jo ikke før arbeidet ble publisert at det dreide seg så direkte om han.

– Når startet du å fotografere familien din?
– Jeg startet i 2008 da min sønn ble født. Det startet naturlig. Som far, ville jeg fotografere familien min! Allikevell var ikke planen å gjøre noe ut av bildene jeg tok. Det begynte på mange måter av seg selv. Samtidig som min sønn ble født ble min far syk, han fikk kreft. Som man ofte gjør i slike situasjoner, begynner man å tenke på hvor raskt livet kan endre seg. Etter hvert som jeg fotograferte så jeg mer og mer i bildene jeg tok. Det begynte å gå opp for meg at disse bildene er noe av det viktigste jeg har gjort. Alt jeg har gjort tidligere var for å forbrede meg på nettopp dette prosjektet.

– Hva hadde skjedd hvis en annen fotograf hadde kommet inn i ditt liv, for å fotografere dine nærmeste?
– Det var nettopp det jeg gjorde før! Jeg braste inn i livet til en eller annen, og ville fotografere deres liv, både på godt og vondt. Jeg har sikkert laget noen fine bilder før i lignende situajsoner, men de har ikke den samme nærheten som jeg føler nettopp denne serien har.

10 år seinere
– Har dette arbeidet påvirket deg og fotografiene du skal ta i fremtiden?
– Ja, det har endret måten jeg ser arbeiet mitt på. Prosjektet hjalp meg å videreføre denne følelsen fra min egen leilighet til gatene i byen jeg bor i. Jobben jeg gjorde for «The New Yorker» i sommer var en personlig dokumentasjon av min by og medmennesker.

I samarbeid med Leica og The New Yorker produserte Christopher Anderson en multimedia-historie som viser New York 10 år etter de tragiske hendelsene 11. september 2011.

– The New Yorker ville ha en serie som viser hvor mye New York har endret seg de siste ti årene, det første jeg tenkte på var vinduer. Vinduer representerer fremtiden. De representerer passasje og endring. De kaster lys. Gjennom vinduer ser vi muligheter. Noen ganger gjenspeiler de oss selv, og noen ganger fungerer de som barrierer. På en mer konkret måte, de er hvordan vi New Yorkere fysisk opplever byen vår. Og selvfølgelig er ideen om vinduer direkte knyttet til de to bygningene som raste sammen den 11. september 2001. Disse bildene er koblet sammen med ideen om vinduer. Det er mitt forsøk på å hylle motstandskraften i denne byen.

Prosjektet «New York, Ten Years Later» kan du se her.

Se portrett av Christopher og flere av hans bilder under.

© Christian André Strand. Christopher Anderson, Magnum Gallery, Paris 2012

– These images were not intentional. I did not set out to make this body of work. These photographs are an organic response to an experience that is at the same time the most unique and the most universal of experiences: the birth of a child.

– Christopher Anderson, January 2012


© CHRISTOPHER ANDERSON / MAGNUM PHOTOS. Marion on bed, USA. Brooklyn. NY. 2009.


© CHRISTOPHER ANDERSON / MAGNUM PHOTOS. Marion. USA. New York. 2010.


© CHRISTOPHER ANDERSON / MAGNUM PHOTOS. USA. Brooklyn, NY. 2009. Marion in the morning.


© CHRISTOPHER ANDERSON / MAGNUM PHOTOS. Marion and Atlas after bathtime.

© CHRISTOPHER ANDERSON / MAGNUM PHOTOS. Marion with pacifier at door to bathroom. USA. Brooklyn, NY. 2009.


© CHRISTOPHER ANDERSON / MAGNUM PHOTOS. USA. 2009. Toys from my childhood that my son plays with on my parents floor.

Kommentarer

kommentarer

Tags from the story
Mer fra Christian André Strand

Første kapittel av «Til Ungdommen»

Det rullende reportasjebyrået Paragon Features er i gang med sitt første store...
Les mer