Joakim Eskildsen

Fra serien «Home Works». © Joakim Eskildsen

Når årets Dok-festival åpner dørene, står en av Danmarks mest spennende dokumentarfotografer på scenen. Men selv kaller Joakim Eskildsen seg heller bildemaker enn  dokumentarfotograf.

Å beskrive Joakim Eskildsens univers er ikke enkelt. Hans bilder svever et sted mellom kunst og dokumentar der han alltid retter sitt kamera mot mennesker og deres miljø. Det å dokumentere mennesker var hans første profesjonelle erfaring da han allerede i 10. klasse fikk praksisplass hos hoff-fotograf Rigmor Mydtskov. Der ble han i fem år før han begynte ved Aalto-universitetet i Helsinki og fordypet seg i fotoboken som medium. Og nettopp den langsomme prosessen som boken utgjør har fulgt ham siden.

– Min innfallsvinkel til fotografiet har vært at jeg ikke tilhører en sjanger, forteller Joakim. – Og min holdning til fotografiet er nok noe gammeldags ved at jeg ikke forandrer noe i bildet som sådan. Det jeg jobber med er en form for virkelighetsbasert fotografi, en form som for meg ligger tett opp til fotografiets natur. Så om jeg jobber dokumentarisk, journalistisk eller kunstnerisk er ikke noe jeg selv synes er viktig. Det viktige er at man kan skape sin egen virkelighet ved å velge hva man fotograferer.

– Noe av grunnen til at man er opptatt av skillet mellom dokumentar og kunst er for å verne om sannhetsgestalten i dokumentarfotografiet. Synes du at sjangrene glir mer over i hverandre nå enn før?

– Man kan også snu på dette med sannhet og si at dokumentarfotografiet har en agenda, mens kunstfotografiet har en mer personlig agenda og dermed er mer ekte.

– Opplever du at publikum definerer dine bilder i en spesifikk sjanger?

– Jeg oppfattes nok oftest som kunstfotograf.

– En viktig del av din produksjon er fotoboken. Hvorfor fordyper du deg i boken som medium?

– Jeg synes boken er spennende fordi den er et intimt medium hvor man selv bestemmer størrelsen, formatet og grensene for prosjektet. I en utstilling er det ofte en rekke begrensninger å forholde seg til, mens man i fotoboken får en mer presis samling bilder. Det blir et lite verk hvor man kan fortelle hele historien, og så kan man jo også produsere mange eksemplarer, noe som gir en større spredning.

Interier with doll. © Joakim Eskildsen

– Hvordan skiller denne prosessen seg fra det å publisere i magasiner?

– Når man leverer en historie til et magasin har man ingen kontroll over sitt eget arbeid etter at man har gitt det fra seg. For meg er ikke det så interessant. Magasinene når kanskje et større publikum, men jeg legger mer vekt på at jeg skaper bildene for meg selv, for så å publisere dem på den måten jeg selv synes er best.

I prosess

Joakim jobber analogt og bruker lang tid på sine prosjekter. Hans tilnærming til den fotografske prosessen kan sies å være diametralt forskjellig fra den digitale strømmen av bilder vi overøses med hver dag. Men hvordan forholder man seg til fotografiet i dag når man har et så enormt konsum av bilder?

– Jeg er ikke særlig moderne og er ikke aktiv i den digitale strømmen. Jeg forholder meg rett og slett ikke til det. Selv jobber jeg analogt, og jeg synes mye av det som skjer i dag er for hurtig. Da min egen prosess er litt langsom og vanskelig vurderer jeg jo av og til å gå over til det digitale, men jeg synes ikke det tilfører noe annet enn flere bilder av det samme. Ofte er det bedre å produsere mindre og legge tiden sin i noen få fotografier.

– Det virker som om innfallsvinkelen til dokumentarfotografiet har blitt delt i to, hvor noen er opptatt av det redaksjonelle nyhetsbildet, mens andre legger vekt på de lengre prosjektene. Ligger dokumentarfotografiets fremtid i de mer omfattende prosjektene?

– Jeg har aldri oppsøkt magasiner for å få arbeid, og jeg oppleverer faktisk oftere og oftere at det er magasinene selv som oppsøker «unormale» dokumentarfotografer som meg selv. Jeg tror at nettopp fordi det finnes en slik overflod av fotografier så vil man gjerne betale litt ekstra for å presentere noe som skiller seg ut fra mengden. Leserne skal jo kjøpe disse bladene, men om de finner de samme bildene der som på Facebook er det jo ingen grunn til å bruke penger på magasiner. Redaksjonene blir derfor nødt til å velge annerledes og jeg tror også at de synes det er spennende å vise litt mer avanserte bilder.

Fireworks. Fra serien «Nordic Signs». © Joakim Eskildsen

– Det virker som om nedskjæringene i redaksjonene faktisk gir en ny bølge av uavhengig kvalitetsfotografi. Gir det et håp for en renessanse for fotografiet?

– Jeg har ikke tenkt så mye på dette, men det er kanskje i den retningen fotografiet må gå. At det blir færre blader, men at de som blir igjen faktisk betaler det som må til. Ser man på for eksempel Time Magazine så bruker de ofte kunstfotografer som til vanlig lever av å selge bilder gjennom andre kanaler. Selv jobber jeg lite redaksjonelt og selger mest gjennom gallerier. Men man kan ikke leve av den inntekten alene, så jeg takker gjerne ja til redaksjonelle jobber nå og da. Jeg gjorde et par oppdrag i fjor og tar som regel ett til tre oppdrag i året.

– Man ser stadig oftere dokumentarfotografi i galleriene. Er sjangrene i ferd med å viskes ut?

– Tidligere ville man sett på både Salgado og Koudelka som dokumentarfotografer, men i dag oppfatter man dem mer som kunstnere. De blir representert i gallerier verden over og kan faktisk leve av dette. Så hva som er kunstfotografi og hva som er dokumentarfotografi – den oppdelingen eksisterer ikke lenger. Gursky er jo på en måte en dokumentarfotograf som iscenesetter virkeligheten, på samme måte som en dokumentarfilmskaper iscenesetter sine filmer. Jeg synes de gamle merkelappene blir misledende, kanskje er det bedre bare å kalle seg fotograf? Eller kanskje er ordet «bildemaker» bedre?

Kontroll

Joakim jobber som regel med flere prosjekter parallelt, og i god tradisjon skal det meste før eller senere publiseres i bokform. Han har blant annet jobbet med serien Homeworks i flere år, hvor han uforsker sine egne omgivelser. Resultatet skal bli en bok, det samme skal en serie om Cuba og et lengre prosjekt om Cornwall. Tematisk kan det virke som det er et stort sprik i hans produksjon.

Fra serien «Home Works». © Joakim Eskildsen

– Jeg forsøker alltid å utvide mitt eget felt, utdyper Joakim.  – Men jeg pleier å si at jeg jobber med mennesker og deres relasjon til naturen. Så jeg fotograferer aldri ren natur, det må alltid være mennesker involvert.

– Felles for dine prosjekter er også et ønske om kontroll. Du publiserer stort sett dine bøker selv, hvorfor det?

– Jeg skiller meg kanskje litt fra andre fotografer ved at det ikke kunne falle meg inn å sende fra meg materialet mitt og overlate kontrollen til andre. Det er jo en stor del av den kunstneriske prosessen å jobbe med både bilder, design og uttrykk. Den prosessen tilhører fotografen synes jeg, ikke en redaktør eller designer.

– Vi ser jo en bølge av selvpubliserte bøker, hvor fotografene har en større del av kontrollen. 

– Den prosessen er jo en stor del av moroa. Jeg synes ikke at kun fotograferingen er spennende, jeg liker å kopiere, redigere og være en del av prosessen. Jeg synes det er viktig å få en avslutning på prosjektet ved at bildene får en endelig form. Så kan man pakke det bort og begynne på noe nytt, avslutter bildemakeren.

www.joakimeskildsen.com

Kommentarer

kommentarer

Tags from the story
, ,
Skrevet av
Mer fra Pål Otnes

Pasi Orrensalo: Life Behind The Waste

I vår konsumorienterte kultur ligger mye av vår identitet knyttet opp til...
Les mer