Terrorangrepet: Fotografiets mange fasetter

| 16/08/2011

Siste ukers hendelser har vist noe av den kraften og de mulighetene og de utfordringene som ligger i fotografiet – og hos fotografene, skriver Knut Førsund.

Av Knut Førsund

Katastrofebildene og filmsnuttene har rullet over og brent seg inn på netthinnene hos millioner av mennesker, både i og utenfor Norge. Takket være foto og film kom vi tettere innpå hendelsene enn ord alene kunne klare.

Den ene uvirkeligheten etter den andre ble vist oss. Et regjeringsbygg hvor hvert eneste vindu på den ene siden var blåst inn eller ut, gatebilder som fra en krigssone, en drapsmaskin i virksomhet på Utøya, mennesker i sjokk, mennesker i sorg, mennesker i samhold.

Bildene fra Oslo og Utøya viste hva et skrudd hode kan få til, de viste oss hvor sårbare i er. Samtidig har bildene i etterkant kunnet vise hvordan samhold og fellesskap kan virke, bl.a. gjennom blomsterscener og roseløft som verden neppe har sett maken til.

Foto: Morten M. Løberg

Flere gikk over streken

Men fotografiet kan ha en slik påvirkningskraft at det må brukes med omtanke, og den omtanken må starte allerede hos den som bruker kameraet. Både i regjeringskvartalet og på Utøya ble det fredag 22. juli utvist mangel både på folkeskikk og mangel på fotografisk kompetanse. En del av dette kommer fra ”hvem-som-helst-med-mobilkamera”, som fotograferer og filmer mennesker i  situasjoner og tilstander som de burde ha sluppet. Men også profesjonelle fotografer og medier gikk over streken flere ganger, i jakten på dramatikk, sensasjon og nyhetsformidling. Mange av dem som var direkte berørt har i ettertid fortalt om ”fotografer” og episoder som helt klart burde vært unngått.

Både i regjeringskvartalet og på Utøya ble det fredag 22. juli utvist mangel både på folkeskikk og mangel på fotografisk kompetanse

Jeg skriver ”fotografer” i hermetegn fordi en del av dem med kamera i hendene åpenbart ikke besitter den kunnskapen og erfaringen som burde ligge i det å bli kalt fotograf. En fotograf skal ikke bare beherske utstyr og teknikk, men også motivene, menneskene og situasjonene hun/han kan komme opp i.

I Oslo og på Utøya var det folk med kamera i hendene som både bildelig og bokstavelig talt gikk over lik for å ta sine bilder eller videosnutter. I medieredaksjonene rundt omkring i både inn- og utland satt det folk som så ut til at de ukritisk publiserte alt som kom inn. Kravet til kvalitet blir åpenbart redusert omtrent til null, bare nyheten eller sensasjonen er ”stor” nok. Det har både før og etter 22. juli blitt vist fotografier og filmsnutter som man ikke med  sin beste vilje kan se hva er – bilder og filmer som vi som betraktere verken har nytte eller glede av. Visse krav til både teknisk kvalitet, innhold og verdi bør kunne stilles, til både fotografer og bildebrukere. Selv ved dager og hendelser som 22. juli.

Brenner seg fast

Fotografiet har en evne til å trenge inn i folks innerste rom og følelser, på godt og vondt. Det har evnen til å brenne seg fast for all ettertid. Jeg kan nevne noen få eksempler som sikkert mange vil huske: Bildet av politimannen i Vietnam som retter pistolen mot en mistenkt Vietcong-soldat; filmscenen av flyet som kjørte inn i World Trade Center; bombescener fra regjeringskvartalet; blomsterhavet foran Oslo Domkirke; tusenvis av hender med blomster i været.

Fra mange tiår tilbake er det for meg et annet bilde som også har brent seg fast: W. Eugene Smiths bilde av to barn, fotografert bakfra, i det de hånd i hånd går mot lyset. ”Walk to Paradise Garden”. Et fotografi som uttrykker framtidshåp, kjærlighet og fotografisk dyktighet.

Viktig samfunnsrolle

Gode fotografier og gode filmer kommer sjelden av seg selv eller ut av intet. Fotografiet har i dag store og viktige samfunnsroller som kommunikasjonsbærer, minnebevarer og -katalysator, bevisformidler, underholder, historieforteller, kunstnerisk uttrykksform, terapeutisk verktøy og som hobby- og fritidstilbud. Aldri har så mange fotografert og aldri er det blitt tatt så mange bilder. Gjennom de siste årene er det blitt kjøpt flere millioner digitale kameraer – bare i Norge. Og det tas milliarder av bilder hvert år – bare i Norge.

Fotografiet har i dag store og viktige samfunnsroller som kommunikasjonsbærer

Fotografi og film har en viktig rolle i våre liv, la oss stille krav både til utdannelse innen mediet og til bildebrukerne. Noe er søppel – bruk sletteknappen. Noe er flott – bruk det!

Samlet fotomiljø

Fotografiets posisjon i Norge har neppe noen gang vært sterkere enn nå. Men utfordringene har heller ikke vært større. Mens samarbeid på tvers av foreninger og forbund har vært gjenstand for forsøk etter forsøk gjennom flere årtier, har det endelig lykkes å bli enige. I fjor ble Fellesorganisasjonen Foto-Norge dannet, med tilslutning fra alle grener av det organiserte norske fotomiljøet. De representerer over 5000 fotograferende personer. En av de store oppgavene framover er å skape et fotografisk senter, for å styrke miljøet, samholdet, kunnskapene, rettighetene, forståelsen og respekten. En stor og viktig jobb!

Knut Førsund er styremedlem og pressekontakt i Fellesorganisasjonen Foto-Norge. Han var tidligere utgiver av bladet Fotografi og informasjonssjef i Fotorådet. Driver i dag nettstedet fotoskolen.no.

Tags: ,

Kategori: nyheter

Facebook kommentarer

Kommenter her




Vil du ha profilbilde på din konto, skaff deg en Gravatar.