Utgangspunktet er Løbergs kronikk “Netthinner av stål” som står publisert i Klasskampen i dag. Her spør han hva vi trenger å se av grusomme bilder på trykk, med utgangspunkt i den svenske fotografen Niclas Hammarströms bilder av døde ungdommer på Utøya. Bildeserien ble premiert i World Press Photo Contest tidligere i år.

Debatten på NRK P1 kan du se her. Kronikken i Klasskampen i dag som debatten bygger på kan du lese under:

Netthinner av stål

En svensk fotograf har vunnet en fotopris for bilder av identifiserbare, drepte ungdommer på Utøya. Det utfordrer grensene for hva de fleste av oss ønsker å se på trykk.

Morten M. Løberg

Fotograf, redaktør Fotografi.no

Norske og skandinaviske presse-etiske regler hindrer publisering av bildene, så ingen trenger å frykte at dette materialet blir publisert i norsk presse. Tidligere er to norske aviser allerede felt i Pressens Faglige Utvalg for å ha trykket bilder som blant annet viser en død person foran Regjeringsbygningen etter terrorangrepet 22. juli.

Den svenske fotografen Niclas Hammarström, som var på oppdrag for Aftonbladet, var den første fotojournalisten som kom til Utøya. Han fikk hjelp av en lokalperson med båt som kjørte ham ut til Utøya, hvor han sirklet rundt helt til han ble bortvist av politiet. Hammarströms fotografering av klynger av drepte undommer på bare få meters avstand provoserte flere som observerte ham.

Lett å forstå at både ”vanlige folk” og politiet reagerte

Selv om fotograferingen i seg selv verken hindret politi eller redningsmannskaper er det lett å forstå at både ”vanlige folk” og politiet reagerte på fotografens opptreden. Det er allikevel viktig å skille mellom fotograferingen i seg selv og selve publiseringen av bildene i ettertid. Vi kan selvfølgelig spørre om hva som er hensikten med å ta bilder som alikevel ikke kan trykkes, men det er ikke alltid like enkelt å gjøre denne vurderingen der og da. De fleste fotojournalister vil derfor ”sikre seg” og fotografere uten tanke på om motivene kan publieres eller ikke. Den etiske vurderingen kan man gjøre i ro og mak i ettertid, eventuelt sammen med ansvarlig redaktør.

Hammarströms Utøya-bilder – som ingen vil trykke – er allikevel blitt offentliggjort. Fotografen har i ettertid sendt inn bildene til fotokonkurransen World Press Photo Contest og blitt belønnet med en andrepremie i gruppen ”News stories”.

World Press Photo-konkurransen tillater ikke bilder som er sladdet. Her har altså fotografen funnet et smutthull som fungerer som publiseringskanal for bilder som bryter med presse-etiske normer for god presseskikk – normer som fotografen selvfølgelig kjenner godt til.

Krenkende og spekulativt

Publiseringen av disse bildene av identifiserbare, drepte ungdommer på Utøya er spekulativ og krenker den allminnelige lesers anstendighetsfølelse – og oppleves invaderende. Det hele framstår som spekulativt, og pårørende og andre som faktisk kjenner igjen de døde på bildene blir støtt og såret. Når ikke en gang Hammarströms oppdragsgiver Aftonbladet vil trykke bildene, sier det litt om hvor langt unna folkeskikken fotografen befinner seg.

Fotografen krenker altså de leserne han skal betjene. ”Min oppgave er å rapportere fra alle hendelser uansett hvor fryktelige de er”, sier Hammarström selv. Den norske fotojournalisten Morten Hvaal skriver på Fotografi.no: ”Uansett finnes det ingen “lesere som jeg skal betjene”. Jeg forteller de historiene jeg tror er viktige, og har dessverre  (min uthevning) fint liten mulighet til å tvinge noen til å høre dem”.

Kyniske historiefortellere frikoblet fra leserne og forbrukerne av nyheter

Disse fotograene har funnet en snedig måte å ”make shit shine” på – for å låne et gammelt jungelord fra reklamebransjen. Alt fra uanstendig oppførsel på et åsted til publisering av bilder ingen vil se og som ingen ansvarlig redaktør vil trykke, blir et slags hellig oppdrag – uten andre oppdragsgivere enn fotografen selv . Dette er gutta som har opplevd alt, som har sett alt – og som tåler alt.

De har pådratt seg en fotografisk senskade: De har fått netthinner av stål.

Fotografen har blitt en kynisk historieforteller frikoblet fra leserne og forbrukerne av nyheter. ”Det er vår selvfølgelige, ofte ubehagelige, plikt å gå så nær viktige motiver som mulig”, skriver Morten Hvaal.

”Selvfølgelige plikt”? Uansett hva opinionen mener har disse fotografene bestemt – på vegne av oss alle – hvilke bilder som er ”viktige” og at ingen synsinntrykk er for sterke til å publiseres. Såpass må vi tåle! Se bare hva som publiiseres i andre land! Hvorfor bråke med Utøya-bilder når vi daglig ser bilder av bombeofre og drepte soldater?

Balansegangen er vanskelig. Skal pressen vise en grusom virkelighet vil bildene nødvendigvis være grusomme. Og grusomme bilder er av og til nødvendige for å fortelle en sannferdig historie. Grusomme bilder har til og med endret historiens gang. Grusomme bilder har vært nødvendige for å dokumentere overgrep. Grusomme bilder er nødvendige for at vi ikke skal glemme historien.

Men forutsetningene for bruken av grusomme bilder er mer variert enn vi gjerne tror! I forrige uke viste NRK et videoopptak av et drept barn i Homs i Syria. Den vevre, døde guttekroppen hadde synlige og blodige splintskader. I dette tilfellet var det de pårørende selv som ønsket å vise all verden hva Assads morderregime i Syria bedriver mot sitt eget folk.

Senere i dag skal Pressefotografenes Klubb i Norge kåre årets beste norske pressebilder fra 2011. Alle skjønner at 22. juli-faktoren blir høy. Det blir et neddempet arrangement på Litteraturhuset i Oslo. Boken ”Årets bilde 2011”, utgitt av Pressefotografenes Klubb, blir et dokument for ettertiden.

Hvorfor? Fordi norske fotojournalister flest har gjort sine sunne etiske refleksjoner i etterkant av terrorangrepene. Fotojournalister flest skjønner at nærheten til begivenhetene også påvirker de valg pressen må ta når de bestemmer seg for hva de vil publisere, og fotojournalister flest skjønner – selvfølgelig – at ingen trenger eller fortjener å se blodige, eksplisitte nærbilder av norsk ungdom drept av en terrorist på Utøya. Da får høystemte talemåter om fotojournalistens hellige samfunnsoppdrag en hyklersk klang.

Tommy Ellingsen, frilans for Stavanger Aftenblad, tok Årets bilde.

Det overrasker vel ingen at Årets  bilde fotografert i 2011 har tilknytning til hendelsene 22. juli. Bildene fra denne dagen dominerer så og si alle gruppene i Årets bilde, bortsett fra dagligliv og sport – samt klassene for utenlandsk dokumentar naturligvis. Og det er helt naturlig at det er slik.

Juryen har hatt et stort antall bilder å velge blant fra nettopp denne dagen. Resultatet er at nivået på de premierte bildene er høyt. Juryen – som har bestått av Thomas Borberg , fotosjef Politiken, Ellen Lande Gossner, Morgenbladet og Richard Sagen, Adresseavisen – sier om vinnerbildet:

“Årets bilde har de kvaliteter som skal til for å bli kåret til årets beste. Det skal være sterkt i sitt uttrykk den dagen fotografen ser det, fanger det i søkeren og publiserer det slik at alle andre kan få en fornemmelse av hvordan stemningen var. Akkurat der, akkurat på det tidspunktet. Bildet har også styrken til at vi, som jury, får en klump i magen når vi ser det mange måneder etter terrorhandlingene 22. juli 2011. Vi ser ikke terroren, vi ser ikke ødeleggelsene, men vi ser sorgen og sinnet som den etterlater.

Årets bilde har også den styrken at vi om fem eller ti år vil kunne ta det fram og beskrive hva som skjedde før og etter fotografiet ble tatt. Vi kan fortelle om følelser, om Jens Stoltenbergs måte å takle begivenheten på, om samhold, om landet og folket vårt.”

Tidligere dørvakt

“Det som først og fremst gjør Tommy til en flink historieforteller”, skrivber hans kollega Finn E. Våga i Stavanger Aftenblad, “er hans evne til å komme nær mennesker, til å få dem til å føle seg trygge. Trolig er det hans slentrende stil,respektfulle tilnærming og småprat som får folk til å slappe av i hans selskap. Kanskje lærte han å bli en menneskekjenner da han var dørvakt i barer i Stavanger, og i løpet av tideler av et sekund skulle vurdere hvordan han skulle avvæpne kranglevorne gjester. Han er flink til å fotografere, men er også tungeskarp som få. Ingen dårlig kombinasjon for en ung mann som vil frem i fotoverdenen. Jo visst er han bråkjekk og påståelig, med stor tro på egne evner. Men det er i friske diskusjoner med fotografer, aldri i nærkontakt med motivene. Og kanskje skal en god fotograf være litt Jekyll and Hyde? Litt bølle, litt engel?”.

Her er hele premielista:

Årets bilde

Tommy Ellingsen, frilans Stavanger Aftenblad: En nasjon i sorg

Nyhet
Tommy Ellingsen, frilans Stavanger Aftenblad: En nasjon i sorg
Kyrre Lien, frilans VG: Rett etter bomben
Daniel Sannum Lauten, frilans VG: Bakrommet

Nyhet reportasje
Benjamin Ward, frilans Dagbladet: Dalby
Paul Sigve Amundsen, frilans: Alvoret etterpå
Gøran Bohlin, VG: Dagen etter

Dagligliv i Norge
Erik Brekke, Bergens Tidende: Helgefylla
Erik Brekke, Trønderavisa: Ekte følelser
Erik Brekke, Bergens Tidende: Skadet måke

Sport action
Helge Mikalsen, VG: Svenskehetsen
Bjørn Langsem, Dagbladet: Strekakrobatikk
Rune Petter Ness, Adresseavisen: Petter og de andre

Sport feature
Paul Sigve Amundsen, frilans: En ekstrem uke
Odd Mehus, Bergens Tidene: Verdensmeister
Kristine Nyborg, frilans Dagens Næringsliv: Verdensmesteren

Portrett
Eivind H. Natvig, Moment: Tor
Andrea Gjestvang, Moment: Eirin
Aleksander Andersen, frilans Scanpix: Jens

Mennesker
Terje Bringedal, VG: Bryllupsparade
Krister Sørbø, frilans VG: Muslimsk-kristen forlovelse
Elin Høyland, Dagens Næringsliv: Har du sett presidenten, Eirik?

Natur og miljø
Eivind H. Natvig, Moment: Haren
Hilde Mesisc Kleiven, frilans: Båten
Fredrik Naumann, Felix Features: Malariakrigen

Dokumentar utland
Eivind H. Natvig, Moment for Dagens Næringsliv: Den tunge veien mot lyset
Stein Jarle Bjørge, Aftenposten: Engelsk depresjon
Mikaela Berg, Dagens Næringsliv: City of the dead

Dokumentar Norge
Øyvind Elvsborg, Dagens Næringsliv: Alene
Paul Sigve Amundsen, frilans: Norske landskap
Paul Sigve Amundsen, frilans: Schizofren

Video nyhet
vgtv: Rekonstruksjon Utøya
Andreas Helgesen, FotoVideo: Regjeringskvartalet
Pål Schaathun, tv2: Publikum i skogen

Video dokumentar
Jan Benkholt, NRK: Hurtigruta
Luca Kleve-Ruud, Dagens Næringsliv: Parkour og freerunning
Øyvind Tveter, Aftenposten: Skolestua – en historie om overlevelse

"Døde og skadde mennesker lå igjen rett etter bomben hadde gått av i Regjeringskvartalet 22 juli. I Grubbegata hersket det minuttene etter kaos før politiet, ambulansene og brannvesenet hadde ankommet. Fremst ligger Eivind Thoresen (25) som får behandling av forbipasserende, mens den første politikvinnen på åstedet rydder området for fotografer og forbipasserende." 2. premie i gruppen Nyhet: Kyrre Lien, frilans VG

"Slik ser det ut når statsminister Jens Stoltenberg vinner et valg. På bakrommet i Folkets Hus samlet Jens Stoltenberg sine nærmeste medarbeidere og rådgivere: Inger-Anne Ravlum (f.v.), Kjetil Try, Jens Stoltenberg, Helga Pedersen, Hans Kristian Amundsen, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, Svein Fjellheim , Rita Skjærvik og Sindre Fossum Beyer." Tittel: "Bakrommet, 3. premie i gruppen Nyhet: Daniel Sannum Lauten, frilans VG

"Fullsatt kirke Benkene i Hamar Domkirke er fylt til randen av sørgende under bisettelsen av Andreas 3. august." Fra serien som vant 1. premie i gruppen Nyhet reportasje: Benjamin Ward, frilans Dagbladet

"Fossen kaller Det sju meter høye fallet i den smale, utfordrende og grønnfargede Brandsethelva er det spektakulære høydepunktet under utforkonkurransen til kajakkpadlerne". Fra serien som vant 1. premie i gruppen Sport feature: Paul Sigve Amundsen, frilans

"Gjøgleren Hamdy bor på sin farfars grav. For mange familier er de luftige mausoleene et bedre alternativ enn slumområdene i Kairo." 3. premie i gruppen Dokumentar utland (serie): Mikaela Berg, Dagens Næringsliv

"Folkemengdens energi stiger når Gaddafis ord brenner i et symbolsk bokbål av hans forfatterskap." Fra serien "Den tunge veien mot lyset", 1. premie i gruppen Dokumentar utland: Eivind H. Natvig, Moment for Dagens Næriingsliv

«Mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.» Statsminister Jens Stoltenberg har blitt hyllet for sin håndtering av terroren som rammet Norge. Dagene etter bomben gikk av, var Stoltenberg flere ganger tilbake i Grubbegata for selv å få et overblikk over de enorme skadene." Fra serien som fikk 3. premie i klassen Nyhet reportasje: Gøran Bohlin, VG

"Mistet sønnen Bjørn Inge Dalby mistet sønnen Andreas på Utøya 22. juli. I dagene etter terrorangrepet har venner lagt blomster og hilsener på scooteren til Andreas." Fra serien som vant 1. premie i gruppen Nyhet reportasje: Benjamin Ward, frilans Dagbladet

Jacob Berg. (Foto: Erik Myrum Næss)

Det bor rundt 300.000 palestinske flytninger i Libanon og de unge har i praksis begrensede yrkesvalgsmuligheter. De kan imidlertid arbeide som fotografer og journalister.

Prosjektet til Jacob Berg og Helene Samuelsen er et rent solidaridetsprosjekt fra deres side som tar sikte på å lære unge palestinere å fotografere, redigere, gjøre videopptak og ta opp lyd – kort og godt å bli digitale historiefortellere, Nå ber de to om milde gaver in form av digitalt fotoutstyr som ungdommene kan bruke.

Berg og Samulesen reiser nedover i april. Når opplæringen er over er meningen at at de som har gått på kurs bruker utstyret for å lære opp nye fotografer.

Berg og Samuelsen håper avisredaksjoner, fotografer og amatører som har brukbart fotoutstyr, fortrinnsvis speilreflekskameraer, vil gi dette til prosjektet.

Alt er av interesse så lenge utstyret fungerer. Ta kontakt med  jakob.berg@gmail.com.

I dette biblioteket skal Jacob Berg og Helene Samuelsen lære palestinske flytninger å bli digitale historiefortellere. (Foto: Erik Myrum Næss=

The Prom. Foto: Mary Ellen Mark

Kunstnerparet Mary Ellen Mark og ektemannen Martin Bell topper programmet i år. Fotograf Mary Ellen Mark er kjent for sine portretter i grenselandet mellom fotojournalistikk og portrettfotografering. Hun har en egen evne til å fange hverdagslivet til marginaliserte grupper i samfunnet; transseksuelle, psykisk syke, de ensomme, de hjemløse, narkomane og prostituerte – de som lever på randen. Hennes ektemann er regissør og filmprodusent, og står bak filmer som «Streetwise», «American Heart», «Hidden in America», «Twins», «Erin», «Alexander» og nå sist, «Prom». Dette er filmer om ekte mennesker, og som paret har samarbeidet om, både med fotografering og regi.

Mary Ellen Marj og Martin Bell møter Morten Krogvold “ansikt til ansikt” fredag 27. april.

Fra før er det klart at fotograflegenden Bruce Davidson og Gilbert Garcin kommer i år. Nordic Light har ikke oppdatert hjemmesidene sine (www.nle.no) med det endelige programmet ennå. Det nå klart at følgende fotografer, kuratorer og kunstkritikere kommer til årets festival – i tillegg til navnene som er listet opp på Nordic Lights hjemmesider. Omtalen er sakset fra Nordic Lights pressemelding:

Bjørn Opsahl (1968, Norge)

Lippestad. Foto Bjørn Opsahl

Bjørn Opsahl er en av Norges mest fremtredende fotografer. Kanskje mest kjent er han som motefotograf og regissør, men han har også gjort seg bemerket som en fremragende kunstfotograf. Bjørn Opsahl har et brennende engasjement og en inderlig kjærlighet for fotografiet og dets historie. Han fotograferer for å lage fotografier, ikke for å fotografere.  Utstillingen Black Eye blir to-delt. Dels viser han fotografier fra sitt andre hjem Los Angeles, med alt fra store stjerner til gatebilder og pornofilm-innspillinger. Dernest viser han deler av en helt ny portrettserie hentet backstage fra TV programmet Skavlan. Her vil vi dra kjensel på blant andre Kevin Costner, Tony Bennett og Noomi Rapace.

Robert Pledge (1942, England)

Robert Pledge er en av de aller største kommunikatorene innen fotografi, og besitter en enorm kunnskap om fotografiets kunst og historie. Han regnes som en bauta og en foregangsmann innen fotojournalistikken, og etablerte det uavhengige pressebyrået Contact Press Images sammen med David Burnett i 1976. Deres byrå begynte å dekke apartheid i Sør-Afrika lenge før opptøyene i Soweto fikk noen internasjonal interesse. Og, de dokumenterte AIDS-sykes liv i USA tidlig på 80-tallet, mens sykdommen ennå ikke hadde fått noe navn. Fotografer som per i dag er knyttet til Contact Press Images er blant andre Don McCullin, Giorgia Fiorio, Annie Leibovitz og Sebastião Salgado.  Roberts foredrag er vel verdt å få med seg, likeså utstillingen fra Contact Press Images, som dekker temaer fra hele verden.

Stuart Franklin (1956, England)

Foto: Stuart Franklin

Stuart Franklin må kunne sies å være en av Nordic Lights trofaste venner. Han har allerede gjestet festivalen to år ganger. Første gang i 2009, året etter som kurator for den omstridte fotoutstillingen Point of No Return. Våren 2011 ledet han dessuten en av Nordic Lights workshoper som utspant seg på oljeplattformen Draugen og gassanlegget Ormen Lange. Stuart hevder han ble forelsket i Møre og Romsdal etter sitt første besøk til Nordic Light i Kristiansund, og for å kunne fotografere naturen over lengre perioder kjøpte han seg ei hytte i området. I år får vi se og høre resultatet, i form av foredrag og utstillingen Narcissus, et personlig landskapsprosjekt basert på rykende ferske naturbilder i sorthvitt fra vakre Otrøya utenfor Molde.

James Mollison (1973, Kenya)

China Dong. Foto: James Mollison

At barn som kommer til verden blir født med ulikt utgangspunkt, det vet vi mye om. Likevel blir det en sterk påminnelse om de store forskjellene når vi ser fotografiene til James Mollison i bildeserien Where Children Sleep. En sterk visuell historie, der bildene avslører mye om forholdene og omgivelsene barna vokser opp i. Mollisons arbeid har vært publisert i magasiner som Colors, The New York Times Magazine, Guardian, The Paris Review, The New Yorker og Le Monde.

Rupert Grey (England)

Kunne du tenke deg et lynkurs i medierett fra en karismatisk bombe? Da anbefaler vi på det sterkeste at du får med deg foredraget med erkebriten Rupert Grey. Han er en av de aller største kapasitetene innen copyright og er tilknyttet firmaet Litigation Group som holder til i West End, London. Han er spesialist innenfor temaet opphavsrett og har bred erfaring som rådgiver for så vel privatpersoner som nasjonale institusjoner.

Farzana Wahidy (1984, Afghanistan)

Foto: Farzana Wahidy

Farzana Wahidy er en ung krigsfotograf som fotograferer gjennom sin burka, og som på sin helt spesielle måte uttrykker afghanske kvinners verden. Hun er den første kvinnelige, afghanske journalisten som har jobbet for det internasjonale nyhetsbyrået i Afghanistan. Som kvinne har hun tilgang til situasjoner og steder hvor ingen mann kan sette sin fot, og hennes bilder forteller derfor om et Afghanistan man ellers aldri ville ha sett.

Karoline Frogner (1961, Norge)

Foto: Karoline Frogner

Anne Karoline Frogner er filmregissør, forfatter og foredragsholder, i tillegg til at hun er utdannet fotograf. Hun driver produksjonsselskapet Integritet Film AS, har laget dokumentarfilmer i 20 år og har markert seg som en av Norges aller fremste dokumentarfilmskapere. Med sikker hånd og i en lavmælt tone fremmer hun sitt budskap så vi lytter, ser og forstår. Hun har gjennom alle sine filmer vist et klart humanistisk ståsted og et bredt engasjement for menneskerettigheter. Hun er ikke redd for å ta tak i kontroversielle saker som ofte berører politisk vanskelige tema. Prisbelønte og omtalte filmer er blant andre «Mørketid» (om kvinners møte med nazismen), «Tradra – i går ble jeg tater», «Kirsten Flagstads Plass» og «Enkenes forsoning», om folkemordet i Rwanda.

Ingvar Moi (1953, Norge)

Ingvar Moi en av Norges meste profilerte personer innenfor reklamebransjen, Ingvar Moi er mannen bak «Lottomillionærer er ikke som andre millionærer» og «VG-Dagen er ikke den samme uten». Ingvar stiller med to ytterpunkter av foredrag, Present your Work og tanker rundt dødsangst. Ingvars utstilling har tittelen Det er 5 timer til hjertet mitt stopper, og er en personlig og rørende bildeserie fra en sykestue på Ullevål sykehus.

Lars Elton (1957, Norge)

Lars Elton er kunst- og arkitekturkritiker, frilansjournalist og erfaren redaktør med godt utviklet billedsans. Han har mangfoldig erfaring, og har vært fast kritiker i VG siden 1999, der han har dekket kunst, arkitektur og design. Han har skrevet for et stort antall publikasjoner gjennom årene. Lars er raus med sine råd i foredraget Present your Work.

Søster Anne-Lise (1940, Norge)

Morten Krogvold har fått oppfylt et av sine høyeste ønsker. Katolikk og nonne Anne-Lise Strøm fra Lunden kloster har takket ja til å møte ham Ansikt til Ansikt torsdags kveld, 26. april. Lunden er et lukket kloster, så Anne-Lise er sjelden utenfor murene. For å komme til Nordic Light har hun søkt tillatelse fra biskopen i Roma, og fått ja.

Andre festivalgjengangere du får anledning til å møte er: Ole Buenget, Tore Holter, Leif Preus, Burkhard Arnold og Mikkel Aaland. Tar du med deg bildemappen din, vil du også kunne få billedkritikk og feedback på bildene dine fra noen av de beste kritikerne.

Leica Street Smart Workshop er i Paris varer fra 15 til 19. mars. Abbas ble medlem av Magnum Photos i 1981, og har siden 70-tallet fotografert mange av de sterkeste krigsbildene i moderne tid. Den iransk-franske fotografen er mest kjent for sin dekning av den politiske og sosiale utviklingen i Sør-Afrika, og hans store engasjement i kriger som Vietnam-krigen og den iranske revolusjonen.De siste årene har Abbas fotografert sitt eget syn på buddhismen og hinduismen, et prosjekt han fortsatt jobber med.

© ABBAS / MAGNUM PHOTOS.

Pris for workshopen kr. 8900,-. Prisen inkluderer workshop med overraskelser og flyreise. Hotell, mat og drikke må du dekke selv.
Les mer på leica.bresson.no

Programmet
Fredag

- Inspirasjon og foredrag
- Kamerahåndtering, problemløsing og gatas regler
- Bildeevaluering og aperitif
- Middag
- Kollektiv edit og bar
Lørdag
- Foredrag av Abbas fra Magnum
- Street Challenge
- Bildeevaluering og aperitif
- Middag
- Kollektiv edit og bar

Søndag
- Champagnefrokost og foredrag m.m.
- Byvandring og oppgaveløsing
- Bildeevaluering og aperitif
- Middag og avslutningsfest med overraskelse

Mandag
- Tur i verdens mest fotograferte park
- Lunsj og café-fotografi à la Saul Leiter
- Egentid

– My photography is a reflection, which comes to life in action and leads to meditation. Spontaneity – the suspended moment – intervenes during action, in the viewfinder.

Abbas

Nekropilis, Tyrkia. Foto: Atle Ilsaas

Workshopen i Tyrkia foregår i Denizli/Pamukkale som ligger nesten midt mellom  Izmir og Antalya og varer i  fem dager fra 1. – 5. april (ankomst 31.3 og avreise 7.4, totalt syv netter).

Prisen på fotoworkshopen er kr 10.800, flyreise kommer i tillegg. Innkvartering på femstjerners hotel i enkeltrom, frokost og middag inkludert.

Fotograf Arnfinn Johnsen inviterer til Island for tredje år på rad, fra 10. – 15. september. Han har reist på Island i 30 år, er godt kjent med landskapet og vil dele noen av sine opplevelser, erfaring og kunnskap med deg. Målet er å koble seg fra dine fastgrodde oppfatninger, stress og dagligliv, og koble seg påsin  egen kreative, kunstneriske nerve – og skape ny bevissthet omkring egen fotografering. Johnsens workshop koster ca. 13.700 kroner inkl. hotell, men eksklusive flyreise.

 Kommentar: Morten M. Løberg

Ingen skandinaviske aviser vil publisere bildene hans, heller ikke hans egen avis Aftonbladet. De har utelatt to av bildene helt, sladdet andre. Norske medier har ikke vist noen av de omstridte bildene.

World Press Photo-konkurransen har fungert som et smutthull hvor Hammarström har fått publisert bilder som pressen ikke kan bruke – noe fotografen naturligvis har vært klar over.

Så hvorfor ta bildene da?

Her må vi skille mellom selve fotograferingen i seg selv og det å publisere bildene. Å fotografere er ikke ulovlig, med mindre man befinner seg på et område med fotorestriksjoner – enten det er på privat eller offentlig grunn – eller fotograferingen skjer i såkalt ”ond hensikt”, altså spionasje. På det tidspunkt Hammarström tok sine bilder på Utøya var det ennå ikke opprettet noen sikkerhetssone rundt øya (politiet hadde andre ting å tenke på). Fotografen hindret heller ikke redningsmannskapenes eller politiets arbeid. Han gjorde altså ikke noe ulovlig, men ble allikevel oppbrakt av politiet og bortvist fra området.

Ivrig fotograferende kloss på drepte ungdommer

Bortvisningen hadde sin bakgrunn i at selve fotograferingen ble oppfattet som svært støtende av vanlige mennesker som deltok i redningsarbeidet, og av politiet. Det er lett å forstå i og med at fotografen over tid var blitt iaktatt ivrig fotograferende kloss på de døde ungdommene. Man kan selvfølgelig diskutere grunnen til bortvisningen, men alle har jo å rette seg etter politiets pålegg, noe også fotografen gjorde.

Hammarström kan ikke klandres for at han ikke har etterkommet politiets pålegg om aldri å publisere bildene. Et slikt pålegg har ingen juridisk bindende kraft. Det blir mer å betrakte som en henstilling. At fotografen velger å ikke etterkomme den blir fotografens valg. Det er fotografen eller redaktøren som til syvende og sist gjør de presseetiske vurderingene vedrørende bruk, ikke politiet.

Det er først når Hammarstöms bilder blir publisert at det blir problematisk for alvor. Publiseringen krenker vanlige leseres anstendighetsfølelse – og virker invaderende. Det hele framstår som grovt spekulativt, og oppleves støtende og sårende for pårørende og de mange andre som faktisk kjenner igjen de døde på bildene.

Netthinner av stål

Fotografen krenker altså de menneskene – det publikummet – han skal betjene. ” Min oppgave er å rapportere fra alle hendelser uansett hvor fryktelige de er”, sier Hammarström selv. ”Uansett finnes det ingen “lesere som jeg skal betjene”. Jeg forteller de historiene jeg tror er viktige”, sier den norske fotojournalisten fotografen Morten Hvaal på sin Facebook-side.

Det er en snedig måte å ”make shit shine” på. Alt fra uanstendig oppførsel på et åsted til publisering av bilder knapt noen vil se og som ingen ansvarlig redaktør vil trykke, blir et slags hellig oppdrag – uten andre oppdragsgivere enn fotografen selv. Dette er gutta som har opplevd alt, som har sett alt – og som tåler alt. De lider av en fotografisk senskade: De har fått netthinner av stål.

De har blitt kyniske historiefortellere frikoblet fra leserne de ønsker å nå – for de vil vel at bildene de tar skal bli sett? Uansett hva opinionen mener har disse fotografene bestemt – på vegne av oss alle – at ingen synsinntrykk er for sterke til å publiseres. Såpass må vi tåle! Bilder av døde mennesker er da ingenting, se bare hva som publiiseres i andre land! Og hvorfor bråke med Utøya-bilder når vi daglig ser bilder av bombeofre og drepte soldater? I uka som gikk viste NRK videoopptak et dødt barn med tydelige splintskader etter nok et Assad-styrt angrep i Syria.

 Vanskelig balansegang

Balansegangen er vanskelig. Skal pressen vise en grusom virkelighet vil bildene være grusomme. Nærhet til begivenhetene spiller inn. Pressens egne etiske retningslinjer (Vær Varsom-plakaten) nevner spesielt hensynet til pårørende. Pårørende til terrorofre i fjerne land påvirkes ikke av bilder trykt i Norge. Og pårørende til Utøya-ofre påvirkes ikke nødvendigvis om bilder herfra publiseres i aviser i fjerne land. Vurderingene blir ekstra vanskelige når ting ligger tilgjengelig på nettet – slik tilfellet er med Niclas Hammarstöms Utøya-bilder.

Når dette har skjedd har vurderingene etter mitt syn sviktet flere steder. Hammarström burde selv innsett hvor følsomt dette er og unnlatt å sende bildene til konkurransen. Her etterlyser jeg hans etiske dømmekraft, hans sunne fornuft og ydmykhet. Videre etterlyser jeg juryens vurderingsevne. Hammarstöms bilder er ikke spesielt gode. Han har ikke gjort noe annet enn å avfotografere ei strand. Hendelsene på Utøya er – dessverre – unike. Hammarströms bilder er slett ikke det. Juryen i World Pres Photo Contest har kåret en av de værste hendelsene i 2011, ikke de beste bildene.

Morten M. Løberg

Redaktør

PS: Enkelte har åpenbart lest min artikkel “Prisvinner-fotografen ble bortvist” som et uttrykk mitt personlige syn – at jeg synes det er helt i orden at fotografen ble bortvist og at politiets pålegg om ikke å bruke bildene nærmest var juridisk bindende. Artikkelen refererte hva som faktisk skjedde da fotografen ble bortvist, basert på opplysninger fra kilder som ikke ønsker å stå fram, men det er altså deres versjon artikkelen bygger på. Dette kom dessverre  ikke fram i artikkelen.

– Serck-Hanssen’s series are not simply documentation. They wan’t something from us. But they don’t shout. It’s a balance Serck-Hanssen knows well.

Utdrag fra “Music, Photography, Community: Fin Serck-Hanssen’s Early Photos” av Christian Refsum.

The new conditions of photography
“There has been a revolution in the cultural conditions of photography since Serck-Hansen shot his early rock photos. As I write this, the internet is being flooded with photos of both private individuals and of rock bands, not rarely of bodies turned fetish. Pictures are taken by both professional photographers and by amateurs with camera phones. And on Facebook and other social medias, the pictures are distributed and appropriated in ways that redefine the field”

“…Serck-Hanssen’s series are not simply documentation. They wan’t something from us. But they don’t shout. It’s a balance Serck-Hanssen knows well. We can recognize a seriousness, a political relevance, and a human and existential presence. But the people are allowed to be who they are.
How can you make a body visible, endow this body with a social and political function, and still leave it alone? It is, of course, an unsolvable problem. But it might be a useful starting point as an appeal., both for taking and looking at pictures. And if the problem could be solved – who would be better suited to solve it then Fin Serck-Hanssen?”

Pierre Hetzel

Sens & Sans legger stor vekt på å gjøre deltakerne trygge og kompetente til å utvikle sitt virkelige potensial, sitt eget bildespråk, sin personlige evne til å fortelle historier og være i stand til å stole på egne vurderinger og valg.

Metode for å utvikle den enkeltes evner

Hver enkelt fotograf arbeider individuelt med sitt eget prosjekt, samtidig som man får oppfølging fra mentorene og tilbakemeldinger fra de andre deltakerne – en metode som utvikler og utnytter hver enkelt deltakers evner på en svært effektiv måte.

– Vi som er så heldige å fungere som veiledere blir stadig vekk slått av hvilken kraft og hvilke muligheter som ligger i å samle en gruppe mennesker som fungerer så godt sammen. Det å utvikle seg faglig speiles i stor grad av hvem man er og hva man står for som menneske, og ønsket om å hjelpe hverandre til å lykkes, sier Marie Sjøvold og Hans-Olav Forsang om prosjektet.

Første runde av Sens & Sans ble gjennomført våren 2010. Både utstillingen “Åpent” på Galleri Darbu i Oslo og bokprosjektet “Sens & Sans” ble en stor suksess. Utstillingen har senere vært vist på Oslo Mekaniske Verksted og åpnet i april 2011 i Galleri Stallen i Gamlebyen i Fredrikstad.

I slutten av januar 2012 var det vernissage og bokutgivelse for den andre gruppen som har gjennomført Sens & Sans. Utstillingen “Tilstede” ble en omfattende samling av bilder som ble stilt ut i et “Pop up Gallery” i Oslo. Over 600 mennesker kom til åpningen og et tilsvarende antall besøkte utstillingen i dagene den var åpen.

Årets Sens & Sans åpner i Oslo søndag

Sens & Sans 3 startet opp i slutten av mars 2011 med en ny spennende gruppe fotografer som i løpet av våren utviklet sine bildeprosjekter fram mot bok og utstilling.

Sens & Sans 4 åpner på søndag på DogA – Norsk Design – og Arkitektursenter. Utstillingen på DogA henger til torsdag i neste uke.

Sens & Sans arrangeres i samarbeid med  Bilder Nordic School of Photography. Årets tema er “Er lik” og inntektene av første eksemplar av hvert enkelt bilde går uavkortet til gatemagasinet =Oslo.

I bildekarusellen under kan du se et bilde av hver av deltagerne i denne runden av Sens & Sans.

• X3, CMOS sensor
• 46Mp
• 4800x3200x3
• 24x16mm sensor
• Filstørrelse
• RAW
• Høy, ca 45MB
• Medium, ca 24MB
• Lav, 12MB
• JPEG
• Høy, ca 10MB
• Medium, ca 5MB
• Lav, ca 2,5MB
• 5 bilder per sekund
• ISO 100-6400
• 1/8000 - 30sek, Bulb (2min)
• 146mm x 113mm x 80mm
• 700g