FASHINATION

Nå er det mange kritikere både i og utenfor kunstverdenen som stiller seg sterkt skeptiske til en utstilling som denne. De motiverer det med at mote i bunn og grunn er design og følgelig ikke kunst. Innen moteverdenen finnes det videre dem som helt savner forståelse for de sterkt konseptuelle kolleksjoner som moteskapere som Martin Mangela, Hussein Chalayan og Junya Watanabe avstedkommer. Man avskriver dem som «kunstferdige» klær som det knapt går an å bevege seg i, langt mindre ha på seg på jobb eller på fest. Men for en voksende gruppe kritikere og museumskuratorer er slike meninger bare utslag av konservatisme, et tegn på at man helt enkelt ikke har fulgt med i de nye strømningene, der «grenseoverskridende» faktisk er blitt et hedersord. Det har resultert i at stadig flere kunstnere har tolket temaet «klær på kropp».

Blikket bakover
Da jeg vandret gjennom utstillingen var det flere tanker som slo meg. Jeg kunne ikke la være å undres over: Hva skulle tidligere generasjoner motefotografer mene om disse bildene? Ville de i det hele tatt gjenkjent dem som motebilder? Nå handlet denne utstillingen ikke om motefotografiets historie, men for å forstå utviklingen er det nødvendig å kaste et blikk bakover. Selv om det ble tatt bilder av kvinner og menn i elegante klær på 1800-tallet, ble motefotografiet først et eget stilistisk område i 1923, da bladet Vogue knyttet til seg en av tidens store fotografer, Edward Steichen. Før det hadde Vogue kun benyttet tegnede illustrasjoner. Nå ble de kombinert med Steichens fotografier. I 1929 ansatte Vogue videre en ny art director i M.F. Agha som helt satset på fotografi, og engasjerte toppsjiktet av tidens fotografer som Cecil Beaton, Horst, Erwin Blumenfeld og Hoyningen-Huene. Disse fotografene utviklet et motefotografi som viste frem elegante, eksklusive og lukkede verdener, drømmeaktige og iblant med sterke drag av surrealisme - alt skapt i studio.

Ut på by’n
Denne stilen holdt seg til begynnelsen av 1950-tallet da fotografer som engelske Norman Parkinson og Richard Avedon dro med seg modellene ut på by’n. Og dermed oppsto «The Fashion Story», en slags historie som lå til grunn for bildene: «modell som haster til jobben/ tar en taxi/spiser lunch/treffer sin mann» osv. Dette mønsteret fortsatte på 1970-tallet og en bit inn på 1980-tallet, bl.a. gjennom Helmut Newton. Og deretter skjedde det en endring. Eller rettere sagt en rekke endringer som kom til å ligge til grunn for dagens motefotografi.

Nye blader, nye trender
En viktig faktor var oppkomsten av en slags mote- og stilblader som The Face, I-D og Blitz. De rettet seg mot et langt yngre publikum enn Vogue, og i motsetning til Vogue som i grunnen var konservativ, gikk de nye bladene inn for å presentere en ny type bilder, ofte utfordrende og eksperimentelle. De var helt enkelt villige til å ta sjanser, og mange av motefotografene på denne utstillingen fikk sine gjennombrudd nettopp i disse bladene. En annen viktig faktor var at kroppen på 1980-tallet ble fokus for en voksende interesse fra bildekunstnere og fotografer. I motsetning til tidligere nakenfotografi, som stort sett besto av «smakfulle aktbilder», tok fotografer som Lee Friedlander og John Coplans bilder som viste kroppens virkelighet: skavankene, rynkene, aldringen. Denne interessen for kroppen gikk over i en direkte politisering etter at AIDS gjorde sitt inntog. Og selv om agendaen og debatten nå har endret seg, har kroppen fremdeles en meget fremhevet plass i samtidskulturen, ikke minst i fikseringen på skjønnhet og perfeksjon.

Kropp og mer kropp
At kroppen fikk en så sentral plass i 1980-talls kunsten skyldtes også at en ny generasjon kunstnere, blant andre Robert Mapplethorpe og Cindy Sherman, fokuserte på dette området, og valgte å uttrykke seg gjennom fotografi fremfor tradisjonelle kunstneriske medier. Mange av dem valgte dessuten å stå med ett ben innen både kunst og kommers i form av avis- og bladoppdrag. Dessuten ble kunstbegrepet stadig løsere, mye takket være konsept- og installasjonskunsten. Selv motebransjen gikk gjennom enorme endringer. De store motehusene, bl.a Giorgio Armani, Gucci og Hermès, som tidligere hadde rettet seg mot en liten rik gruppe, nå begynte å markedsføre seg til massemarkedet. Og de fikk mye hjelp av fenomenet med supermodeller, startet av motefotografen Peter Lindbergh. Supermodellene sikret spaltekilometer både i dags- og populærpressen. Den siste viktige faktoren gjaldt teknikk. Den digtale utviklingen og de mulighetene den ga fotografene til å manipulere sine bilder, noe som nær sagt gjorde alt mulig, ikke minst helt perfekte hudtoner. Og naturligvis oppsto det også en slags reaksjon mot perfeksjonen, motefotografer som valgte å ta bilder i farten med billige kompaktkameraer.

Mote til alle
Når du legger alle disse i mange tilfeller motstridende faktorer sammen har du utgangspunktet for dagens motefotografi. Skulle Edward Steichen og den unge Richard Avedon ha følt seg hjemme på denne utstillingen? En sak de knapt kunne ha forestilt seg er den utrolige posisjonen som mote og motefotografi har i samtidskulturen. Som den engelske motefotografen Nick Knight kommenterte til meg for noen år siden «motefotografi har blitt den viktigste scenen for fotografene, ettersom det er der man kan kommunisere sine ideer og virkelig når ut til et stort publikum». I klartekst, fra motefotografiet i begynnelsen var en slags trang bås for de fleste, ses det idag som den helt selvklare å arbeide i. «It is the only game in town». Den unge Richard Avedon ville knapt ha sett disse bilden som «Fashion Stories». Og det er egentlig ofte ikke selve handlingen som først griper fatt i deg. Nei, det første er hva man ville kalle en hypnotiseringseffekt. At bildet er så merkelig at du ikke kan la være å se på det. Deretter begynner du å legge merke til de ulike ledetrådene og referansene, og bildet fremtrer i all sin kompleksitet. I de beste bildene forblir hypnotiseringseffekten som noe uforløst du husker og bærer med deg.

Vakkert eller ekkelt?
Som f.eks. «Well Basically» av den hollandske duoen Inez van Lamsweerde og Vinoodh Matadin. I bildet ses to kvinner, iført hot pants, på sykkel, som om de har trådt inn i rollen som to 12-åringer. Den ene rekker den andre sin rakettformede iskrem samtidig som du ser en rakett som avfyres i bakgrunnen: Det er minst sagt et merkelig bilde. Til tross for de seksualiserte elementene i bildet er effekten, som sakte kryper inn på deg, nesten den stikk motsatte. Kvinnene med sin perfekte hud og kropper fremstår nesten som avseksualiserte vesener, kanskje skapt i et laboratorium. Som betrakter både fascineres og ekles du av bildet. Denne måten å manipulere frem hybridlignende vesener er typisk for disse fotografene. De tilhører de virkelige pionerene i det digitalmanipulerte motefotografiet, og har også en meget høy status i kunstverdenen. Bildene deres har ofte merkelige underliggende psykologiske stemninger og kommentarer, bl.a. til kroppsfiksering, gymkultur, plastisk kirurgi, genteknikk og til ITalderen der Internett har gjort personlig kontakt stadig mer unødvendig. Da jeg traff Inez fortalte hun: - Det finnes en aggressivitet i bildene mine, nærmest en sjokkeffekt, men den setter først inn etter at betrakteren er forført av bildets skjønnhet. Jeg ser nærmest den vakre overflaten som en dør. Når du først går gjennom den blir du bevisst resten av bildets innhold, og kanskje til og med begynner å lengte etter det motsatte av det du ser. Og et eller annet sted mellom disse ønskene lever vi våre liv.

Dokumentære motebilder
Den amerikanske fotografen Philip Lorca diCorcia var i begynnelsen en renodlet kunstfotograf, men startet i slutten av 1990-årene å ta motebilder for bl.a. W, Esquire, Details og Harper’s Bazaar. Og hans stil skapte raskt en ny skole i motefotografiet. Ved første blikk ser bildene hans ut som om de var dokumentære, om enn av en utrolig høy teknisk kvalitet, men samtidig vet du at de er arrangerte som stillbilder fra en film. Og det er i dette grenselandet han stiller betrakteren og gjør sitt poeng om samtidskulturen. At den gjør indvidet såpass sterkt bevisst sitt utseende at den får oss til være som i en film. En slags tap av autensitet helt enkelt, at det ikke lenger finnes noe som heter «fotografisk uskyldighet». Steven Meisel tilhører det absolutte toppsjiktet av motefotografer, selv økonomisk, fordi han er en av de best betalte med et dagshonorar på 100 000 dollar. Foruten sine bilder for Vogue, som iblant trykkes over hele 30 sider, har han også gjort kampanjer for bl.a. Calvin Klein og Versace. Rent stilistisk har Meisel vært bransjens fremste kameleon, og han har mer enn en gang havnet i skikkelig uvær. Bl.a. da han i en kampanje for Calvin Klein i 1995 utviklet en egen variant av «ungjente som tar heroin», og ble beskyldt for barnepornografi, en debatt som tok ytterligere fart etter at daværende president Bill Clinton blandet seg opp i det hele.

Urovekkende og provoserende
Gjennomgående arbeider Meisel med referanser til film, motehistorie og kunst. Rent teknisk er bildene ypperlige. Det er kanskje også nettopp derfor de så ofte provoserer. For til tross for at Meisel er et av de viktigste hjulene i bransjemaskineriet, finnes det ofte sterkt urovekkende undertoner i bildene hans. Meisel er her representert med et bilde fra den kjente kampanjen for Versace i 2001, kalt «Four Days in L.A.» Bildet kunne nesten vært en rekonstruksjon av et motebilde fra 1970-tallet, men det er mye mer komplisert enn som så. Modellene poserer nesten som om de var verdisaker i det luksuspregede miljøet. De titter mot oss med merkelig tomme blikk. Det er noe nesten komisk ved dem, som om de var mafiafruer som forsøker å leve opp til den luksusen de omgir seg med. Inntrykket er snarere tragikomisk, som om de er ensomme og fanget i sitt elegante helvete. En av de fotografene som ved siden av Jeurgen Teller og Wolfgang Tillmans førte frem «ungjente/heroin bølgen », en stil som også ble kalt «Generation X Photography» og «shoot- from-the-hip-photography», var amerikaneren Terry Richardson. Han er sønn av en av de store motefotografene på 1960- og 70-tallet, Bob Richardson, som utmerket seg med ytterst glamorøse motebilder. Terry deimot har aldri brukt annet enn et snapshot kamera, og da jeg traff ham for noen år siden fortalte han: - Jeg har så dårlig syn at jeg ikke kan fokusere med et skikkelig kamera ». Det er nok ingen overskrift å påstå at Terry Richardson er samtidens mest omskrevne fotograf. Fremfor alt hans reklamekampanjer for motehuset Sisley har ført til utallige dommer i reklameråd rundt om i Europa. Selv lar jeg meg ikke sjokkere av Richardsons ironiske referanser til 70-talls pornografi, og jeg tror ofte folk misforstår seksualiteten i bildene. For det finnes ingen aggressivitet i dem, snarere en slags barnslighet. Som om Richardson forvandler sine fotografier til en slags voksenfri verden der han og de andre barna kan leke og ha det gøy. Og iblant resulterer det i vakre og fredelige bilder. Som i bildet av en ung mannlig modell i en slags fredfullt barnas paradis.

Det personlige utgangspunktet
Vanessa Beecroft arbeider både med fotografi og performance- kunst, og med to hovedbestanddeler: kvinner og designerklær. Til tross for dette kan bildene knapt ses som motefotografi. De vakre kvinnene, iført klær fra Prada, Gucci og Yves Saint Laurent, stirrer rett ut i luften, som om de var helt uvitende om omgivelsene og hverandre. De er helt oppslukt i sin egen verden, en slags gal jakt på fysisk perfeksjon. Det som gjør bildene så sterke og faktisk direkte påtrengende, er at Beecroft ikke gir oss noe svar på alle de spørsmål som bildene maner frem: om skjønnhetshysteri og objektifiering av individet. Og dette er ikke temaer som Beecroft har et fjernt forhold til. Som tenåring led hun av spiseforstyrrelser, og hennes kunst ter seg nærmest som en form for terapi. Sterkt personlige er også bildene til svenske Lars Nilsson, i installasjon, maleri og fotografi. Siden 1994 har han jobbet med et prosjekt der han ransaker den mannlige psyken med seg selv som referanse. I bildene ser vi Nilsson i en rekke roller og situasjoner, som elegant gentlemann, som forbipasserende og til og med som lik. De sider han viser frem av den mannlige psyken er sjelden spesielt smigrende, som f.eks. forfengelighet og aggresjon. Han setter dem også inn i en bredere sammenheng, bl.a. i forhold til kvinnen, individets personlige moral og omverdenen. Og han lykkes i å gjøre dette i bilder som både er humoristiske og bisarre. Selv Martina Hoogland Ivanov har skapt sin egen bildeverden. Foruten motejober for blader som The Face og Dazed and Confused har hun tatt bilder til kampanjer for bl.a. Prada og Miu Miu. Hun lykkes på en meget elegant måte å gå rundt kjønnstereotypene, og skaper ved hjelp av mettede farger og dempet belysning en bildeverden som er både sensuell og surrealistisk. Men det som til slutt blir igjen er de bildene der man må gjette seg til den merkelige handlingen. Så hvor er motefotografiet nå på vei? En sak er sikker. Mote viser alle tegn på å beholde en meget fremskutt plass i samtidskulturen, og bare det i seg selv er en uimotståelig utfordring for mengder av fotografer.