Jacques Henri Lartigue: Fotografiets eneste vidunderbarn

Jacques Henri Lartigue: Fotografiets eneste vidunderbarn
Jacques Henri Lartigue var en amatør som gjennom hele sitt liv mest tok bilder for sin egen gledes skyld. Likevel tilhører mange av de tidlige bildene hans fotografiets absolutte mesterverk. Direkte oppsiktsvekkende er det at disse bildene ble tatt i barneårene, fra han var seks til han ble sytten år. Og det er ikke uten grunn at han karakteriseres som fotografiets eneste virkelige vidunderbarn.

Tekst: Michael Dee
The Hayward Gallery, et av Londons mest prestisjetunge gallerier, har i sommer vist en stor, retrospektiv utstilling med bilder av den franske fotografen Jacques Henri Lartigue (1894-1986), en av 1900-tallets aller største mestere. Dette var, merkelig nok, faktisk den første store retrospektive museumsutstillingen som er vist på de britiske øyer, og materialet kom fra Donation Jacques Henri Lartigue i Frankrike.
Å si at materialet i utstillingen var praktfullt kjennes faktisk som beskjedent. For her inngikk ikke bare et utrolig utvalg med vintage-bilder, men også stereoskopiske bilder og samtlige volumer i den bildeboken som Lartigue satt sammen om sitt eget liv.
Lartigue har en helt spesiell plass i fotografiets historie. For selv om han regnes som en av de virkelig store fotografene, fikk han ingen etterfølgere eller noen som kopierte ham. Årsaken til dette er at Lartigue, i motsetning til andre store fotografer som f.eks. Bill Brandt eller Andre Kertesz, kun tok bilder for sin egen fornøyelses skyld og ikke for publisering. Da verden i begynnelsen på 1960-tallet for alvor oppdaget storheten i hans fotografi, hadde den tidsperiode og de miljøer han fotograferte forlengst forsvunnet.

Det enkle fotografiet
Lartigue pleide selv å beskrive sine bilder som «snapshots». Richard Avedon, en stor beundrer av Lartigue, kalt ham engang «den mest forræderisk enkle og gjennomtrengende fotografen i mediets historie». Og visst er de enkle, alle disse elegante, men også humoristiske bildene av de parisiske overklassekvinnene i sine overdådige klær på promenade gjennom Paris, de moteriktig hvitkledde sommergjestene i Nice som forsøker å holde fast på hatter og paraplyer i vinden. Og kanskje mest kjent, bildene av «menn og deres fantastiske maskiner», fly, racerbiler og motorsykler, fanget i fartens hete i jakt på nye rekorder.
Det som gjør Lartigues bilder så utrolig fascinerende er at de er tatt presis i det skjæringspunkt da «La Belle Eepoque», 1800-tallets siste stilfulle åndedrag, møtte den moderne tiden, maskinalderen med sin støy og fart. Lartigues mest kjente bilder tilhører i dag fotografiets ikoner, og da skal vi huske på at han faktisk tok mange av dem før han var i tenårene. Dette gjør ham til en av fotografiets få eller rent ut eneste vidunderbarn.

Var utrolig rik
Jacques Henri Lartigue ble født 1894 i Courbevoie utenfor Paris. Familien var overklasse, en av de rikeste i Paris, meget ansett men også kjent for å være litt annerledes. Dette skyldtes at det i familien Lartigue nærmest myldret av eksentrikere, mange av dem oppfinnere av merkelige maskiner. Og når en av disse skulle prøvekjøres eller testes, ja da deltok hele familien Lartigue.
Jacques Henri Lartigue elsket sin familie og alle de ville motoriserte utfluktene, selv om han nok trakk seg litt tilbake når det gikk altfor vilt for seg. Selv beskrev han seg selv mange år senere som noe adskilt fra livet omkring ham, en passiv tilskuer som oftest nøyde seg med å titte på isteden for å delta. En «voyeur» eller kikker helt enkelt. Men han forsto å skape sin egen, indre verden.

Begynte som seksåring
Da han var seks år oppfant han en metode som han kalte «øye-fellen». Den gikk ut på at han stirret hardt på en gjenstand eller et motiv, fanget det i bevisstheten gjennom å lukke øynene slik at bildet skulle ligge der for evig. Da han noen dager senere våknet opp og oppdaget at metoden ikke fungerte, ble han umiddelbart syk og var sengeliggende i flere dager. Mange år senere husket han: «Det var da jeg besluttet meg for å dokumentere det jeg så og tenkte, gjennom å skrive, male og fotografere». Fotografi var forøvrig noe han vokste opp med. Faren, som var en dyktig amatørfotograf, lærte ham fotografering og mørkeromsarbeid. Og snart kunne sønnen håndtere farens utstyr på egen hånd. Kameraet var imidlertid så tungt at den pur unge Lartigue skadet skulderen under arbeidet med det.
I et av sine første bilder stilte han opp alle lekene på gulvet i rommet sitt, og fikk det til å se ut som om de våknet til liv og var på vei over gulvet mot kameraet, kanskje det nærmeste noen har kommet Walt Disneys «Julenissens verksted». Det var et bilde som bare et barn kunne ha tatt, gjennomsyret av en total kjærlighet til leketøyet og den totale troen på den fantasiverden som barnets lek innebærer. Og det var denne fantasiverdenen som Lartigue aldri helt ga slipp på, selv om den kom til å ta andre former.

Dagbøker
Mot slutten av livet satt Lartigue sammen en dagbok i flere volumer der han samlet sine favorittbilder, og skrev også ned så nøye han kunne de tanker han hadde hatt. Tekstene vitner om en sterk religiøsitet, bl.a. på punktet om at Gud hadde forsikret ham om lykke. Han skrev «Jeg elsker Gud og jeg vet at jeg alltid kommer til å være lykkelig takket være ham». I unge år var faren en slags Guds stedfortreder. «Når det gjelder pappa, så er han som Gud. Kanskje er han Gud i forkledning, og han har akkurat fortalt meg at jeg skal få et eget kamera!»
Kameraet han fikk på seksårsdagen var et 13x18 cm belgkamera, en ekstremt kostbar sak og Lartique var overlykkelig. Han bestemte seg for «å forbli ung for evig, følge lykken og aldri vokse opp». Denne ambisjonen ble på en måte vevd sammen med hans lidenskap for fotografi. Kameraet ble et verktøy der han kunne skape seg sin egen, magiske verden som bare han riktig forsto.
Hans motstand mot å vokse opp, et tydelig tegn på at han var bortskjemt, kan delvis forklares ved at han var yngst i søskenflokken, fem år yngre enn sin betydelig mer utadvendte og våghalsede bror Zissou. Moren, som elsket Lartigue, beskyttet ham i alle situasjoner, redd for at han skulle skade seg i de eldre brødrenes dristige utflukter.
Straks etter at han hadde fått sitt nye kamera skrev Lartigue i sin dagbok at han skulle «ta portretter av alle! alle!». Men han tok ytterst få poserte portretter. Det var farten og bevegelsen han fokuserte på, av kropper som hoppet, fløy eller for gjennom luften. Eksperimentene hans ble gjort enklere da han i 1902 fikk et nytt kamera av sin far, en Gaumont Block Notes, et fransk-produsert 6x4,5 cm kamera med lukkertider opp til 1/300 sek. Kameraet hadde dessuten et meget lyssterkt objektiv slik at det ble mulig for ham å fryse bevegelser. Senere skaffet han seg også et Spido-Gaumont 6x13 cm stereokamera, et Erneman 9x12 cm og et Kodak No 4 panoramakamera med roterende objektiv.

Fotograferte familien
Lartigue innlemmet hele familien i sine eksperimenter. På et bilde ses søsteren komme farende gjennom luften over trappen til huset. I et annet ses broren som hopper over fire oppstilte stoler ute på gressplenen. I et tredje ses onkelen som kaster en hund over bekken. Familien hopper og spretter og går på skøyter for Lartigue, og når de gikk lei av kameraet, fotograferte Lartigue katten som villig hopper høyt i luften etter ballen.
Det å fryse bevegelse var naturligvis ikke noe nytt i fotografiet. Den britiske fotografen Eadweard Muybridge, som senere utvandret til USA, hadde begynt sine bevegelsesstudier allerede i 1872. Men Lartigue brukte «øyeblikksfotografiet» på sin egen måte. Han var først og fremst opptatt av uttrykket i bildene, med deres smått absurde humor og følelse av lykke. Og dette var magiske øyeblikk han fanget i sitt eget hjem. Men det varte ikke lenge før han dro ut for å fotografere verden utenfor hjemmet.
Og det var en verden som sto på terskelen til store forandringer. Stillheten på Paris boulevarder og avenyer var erstattet av drønnet fra automobiler og motorsykler. Overalt hadde livet fått høyere fart, og til og med overklassedamene som raskt gikk forbi ham på sine søndagspromenader synes å være dratt med i tidens tendens, som om de ble skjøvet frem av en ukjent kraft.

En uendelighet av detaljer
Noe av det som slår oss med disse bildene er hvor innholdsrike de er og hvor mye de forteller. I mange av bildene løses konturene på overklassedamene nesten opp i den nye tidens fart. I andre blir du akutt bevisst deres kroppsholdning og språk, deres snobberi og selvopptatthet. Klærne fremstår som en slags siste pust av 1800-tallets eleganse, og Lartigue fanget dem både med humor og en følelse av nostalgi for en epoke som raskt var på vei til å forsvinne.
For den moderne tiden sto for døren, og langt borte fra boulevardene, på improviserte flyplasser og racerbaner samlet folk seg for å følge jakten på stadig høyere fart og bedre maskiner. Og Lartigue var stadig på plass med sitt kamera. I 1912 fotograferte han den franske automobilklubbens årlige billøp. I sitt nå legendariske bilde av en Delage sportsbil (som Lartigue selv hevder kjørte i rundt 200 km/t) panorerte han for første gang. Bilen er skarp, men fokalplan lukkeren gir bilen ovale hjul, og fordi kameraet beveger seg under eksponering lenes tilskuerne motsatt av fartsretningen. Resultatet er et klassisk bilbilde, og kanskje det mest berømte av dem alle.
I bildene av fly, som merkelig nok ofte styrter mot bakken, fanger Lartigue ikke bare spenningen og oppstandelsen, men også interessante, iblant smått absurde detaljer som hatter som virvler i luften, trær som lener seg inn bildet og folk som jages av små og illsinte hunder.

Ikke den eneste fotografen
Lartigue var naturligvis ikke den eneste som fotograferte overklassefolk og raske maskiner, men i motsetning til andre fotografer var han en insider og en del av den verden han fotograferte. Hos andre fotografer var det en respektfull distanse, kanskje nesten en blyghet overfor overklassen. Men ikke hos Lartigue som var født inn i den. Dessuten må vi huske på at han fotograferte for sin egen skyld. Ingen oppdragsgiver, ingen aviser eller betalende klienter som stilte krav. Om han hadde hatt det, ville de garantert ha sett bildene hans som fullstendig respektløse. Og sist, men ikke minst, er bildene tatt fra et barns perspektiv som retter kameraet mot den morsomme voksenverdenen.
Denne for Lartigue lykkelige tilværelsen varte ikke evig. I 1914 brøt første verdenskrig ut og Lartigue la kameraet på hylla. Han begynte å studere maleri, og ble etter hvert innkalt til militærtjeneste. Han ble ansett for å være for svak til å delta i stridighetene, og fikk isteden en sjåførjobb som i praksis gikk ut på å frakte offiserer rundt Paris og til fronten.
Til tross for at han så krigens faser unngikk han helt å fotografere dem, og han beskrev dem heller ikke i større detalj i sine dagbøker «Krigen fortsetter, Venner dør. Godt vær. Min første elskerinne (den mest attråverdige kvinnen i Paris). Godt vær». Vi får følelsen av at han oppfattet krigen som et slags utrivelig sirkus som hadde slått opp telt utenfor byen. Den grufulle virkeligheten hadde ingen dypere interesse hos Lartigue.
Etter krigen etablerte Lartigue seg som maler, og han fikk en fremgangsrik karriere, selv om mange kritikere i dag ser bildene hans som ytterst overfladiske, noe som kanskje forklarer hvorfor ikke et eneste maleri inngår i denne utstillingen.

Forble en hobby
Fotografi var fortsatt en hobby for Lartigue, selv om han tidvis solgte et og annet bilde til avisene. Han ble en slags historieforteller for folk som levde det gode livet, det vil si de som hadde råd til det. Hans favorittmotiv nå var kvinner og han kom til å fotografere dem som en besatt. Han giftet seg i 1920, og bildene han tok av konen Bibi under de nærmeste årene får deres liv til å fremstå som en eneste lang bryllupsreise. De synes å ha besøkt hvert eneste luksushotell i Europa, og Lartigue fotograferte henne bl.a. på turer, i badet, i sengen og i robåter. Når vi ser disse bildene husker vi hans ord «Kvinner, allting hos dem fascinerer meg, klærne deres, duften, sminken, hendene fulle av ringer, måten å gå på og fremfor alt de fantastiske hattene».
Bibi og Lartigue ble skilt noen år senere. Nå begynte han å fotografere Renée Perle, en rumensk kvinne han traff i 1929. Til tross for at de bare var sammen i ett år, tok han tusenvis med bilder av henne, balanserende på Bugatti-biler, solende på stranden i Nice, iført enorme bølgende hatter. Henført skrev han i sin dagbok «Den lille munnen med de lett skilte leppene. Øynene, svarte som elfenben!».
Det er fristende å tro at Lartigue erstattet barnets magiske verden med kvinnens sensualitet, som en måte å holde den brutale og betydelig mer kompliserte verden på avstand. Selv om disse bildene fra 1930-tallet er å regne som periodens mest sorgløst glamorøse, når de aldri helt opp til de tidlige bildenes nivå, fremfor alt når det gjelder eksperiment og komposisjon.
Av bildene å dømme flagret Lartigue fra det ene luksushotellet til det andre, besøk som tidvis ble avbrutt av måltider på stranden og besøk på luksusbåter, der det ble drukket champagne og lekt i solen. At brorparten av den franske befolkningen var sterkt berørt av økonomisk depresjon kan man ikke engang ane i disse bildene. Bortsett fra de få bilder som ble trykket i aviser, var det bare Lartigues nærmeste venner som så bildene hans. For den store verden var han kjent som maler, hovedsaklig gjennom sine portretter av overklassen.

Selvopptatt
Selv begynte Lartigue å kjenne en viss angst over sin manglende tilknytning til verden. I dagboken skrev han «Min selvopptatthet uroer meg. Inne i meg finnes en betrakter som titter uten noen som helst tanke på spesifikke hendelser, uten å vite om det som skjer er alvorlig, tragisk, viktig, morsomt eller ikke.
Den andre verdenskrigen, 1900-tallets mest gjennomgripende hendelse, møtte Lartigue som om den ikke angikk ham. Det vi aner i bildene hans er en slags motstand til verden rundt ham, at han med kameraets hjelp fremdeles forsøker å mane frem den gamle og luksuriøse verden, selv om det nå skjer i mindre leiligheter med nærportretter av kvinner.
Og det var omtrent på samme måte han fortsatte etter krigens slutt i 1945. Men inntrykket blir stadig mer forvirret som om han rettet kameraet mot hva som helst, enten det var lekende barn på gaten eller en ung John F. Kennedy på ferie. Det finnes ikke noe vi kan kalle en tredje sammenhengende stil som fulgte den første «barn- og ungdomsårene», og den andre «de elegante kvinnene». Han hadde ingen stil som kunne hjelpe ham til å skape en sammenhengende og begripelig verden. For i verden var han fremdeles kjent som maler. Det var først i 1962 da Lartigue, faktisk mest av en tilfeldighet, viste en del av sine eldre bilder til John Szarkowski, leder for den fotografiske avdelingen ved The Museum of Moderen Art i New York, at ting begynte å skje.

Så bildenes storhet
Szarkowski så umiddelbart hvor fantastiske bildene var, og ble enig med Lartigue om å vise dem i en stor utstilling. Dette gjorde i sin tur at ryktet om fotografen Lartigue begynte å spre seg, godt hjulpet av at Life Magazine trykket en portfolio med bildene hans. Snart fulgte flere store utstillinger og serier med bøker. Bare på noen få år hadde Lartigue fått plass blant de store mesterne i fotohistorien, og bildene hans ble en del av massekulturen, i den grad at de formet senere generasjoners syn på «La Belle Epoque».
Lartigue nøt den nye berømmelsen, selv om det irriterte ham at maleriet hans kom fullstendig i bakgrunnen. Hans berømmelse førte også til at han fikk fotografere for flere berømte tidsskrifter, bl.a. franske Vogue, der Lartigue jobbet sammen med fotografer som Helmut Newton, Guy Bourdin, Sarah Moon og Lord Snowdon.
Vogue, luksusbladet fremfor noe, kan synes å ha vært en selvklar tumleplass for Lartigue. Men den verden Lartigue gang på gang forsøkte å mane frem hadde forsvunnet og magien var borte. Luksusreisen var erstattet av masseturisme. Bilsport, en gang tilholdsted for overklassedårer og eksentrikere, hadde blitt en veloljet bransje blant mange andre. Med sorg konstaterte Lartigue i sin dagbok «mine strender … og humpete veier er borte. Hvor skal jeg gå nå?». Og det var jo ingen steder. For selv ikke kameraet kunne lenger forvandle virkeligheten til den magiske verden han først hadde oppdaget som barn.
Lartigue døde i Nice, det mondene feriestedet han fotograferte kanskje mer enn noe annet.
I 1979 ble Lartigues bilder gitt til den franske stat hvor samlingen i dag bestyres av det franske kulturministeriet.
Det er utgitt et utall bøker om Jacques Henri Lartigue, men for dem som vil vite mer om bildene hans kan vi anbefale boken «Jacques Henri Lartigue, Photographer» utgitt på det engelske forlaget ThamesHudson, 1998, ISBN 0-500-54226-0. Boken er i stort format med gedigen trykk.