Rune Eraker "Årets frilanser"

Rune Eraker arbeider innenfor klassisk europeisk dokumentarfotografi, på grensen til kunstfotografi. Han har de siste 20 årene reist i konfliktområder i Asia, Afrika og Latin-Amerika, og har arbeidet som fotograf siden 1981. Eraker har hatt flere separatutstillinger i inn- og utland, og har gitt ut to fotobøker. I fjor ledet han juryen som på vegne av stiftelsen Fritt ord delter ut fem millioner kroner til norske dokumentafotoprosjekter. Resultatet av delen av denne satsningen kan du forøvrig se på Høvikodden kunstsenter i disse dager.

Tidligere i år viste Rune Eraker utstillingen "Drømmen om Europa" på Nobels fredssenter. Erakers fotoprosjekt tar for seg livene til ungdommer i ulike deler av verden. Motivasjonen, konsekvensene og handlingene deres er forskjellige, men drømmen er den samme. De drømmer om Europa. Vi møter unge mennesker i Paris, Romania, Algerie, Tyrkia, Malaysia, Marokko, Zambia og på Cuba – som vil følge sine drømmer om Europa. Historiene omhandler menneskerettigheter, innvandring, homofili, kjønn, jakten på berømmelse og kulturkonflikter. Fotoutstillingen gir et inntrykk av de utfordringer og mål ungdom har. De unge drømmer om mye av det samme, men har forskjellige måter og forutsetninger for å nå sine mål.

Arbeidet med dette prosjektet veier tungt i juryen begrunnelse for å tildele Eraker prisen "Årets frilanser". Prisen ble delt ut på festmiddagen under årsmøtet i Frilansjournalistene/Norsk journalistlag i helgen. Rune Eraker ble bredt presentert i Fotografi nr. 1 i år og du kan lese intervjuet nedenfor. Se flere av Rune Erakers bilder her.


Intervju med Rune Eraker, Fotografi nr. 1/09:

Han har stått med en geværmunning pekende mot seg og argumentert for å få beholde kamera og film. Det løste seg til slutt. Men kanskje må Rune Eraker gi tapt for en sykehjemsbestyrer på Langhus?

Rune Eraker kan kanskje best karakteriseres som en omreisende mutasjon av dokumentarfotograf og kunstner. Han har fotografert i mer enn 60 land – mest nød og elendighet. Bare til boka og utstillingen ”Drømmen om Europa” som i disse dager åpner på Fredssenteret i Oslo, har han besøkt blant annet Marokko, Algerie, Tyrkia, Zambia, Uganda, Romania, Cuba, Malaysia og Burma – og fotografert mennesker som på en eller annen måte drømmer om en ny tilværelse i Europa. Og han har fotografert nordmenn som også drømmer om Europa, blant annet Malin som ville til Paris og jobbe som modell. Siden hoppet hun av karusellen og fikk jobb som hjelpepleier på Langhus sykehjem i stedet. Rune Eraker har fulgt henne med kameraet over lengre tid, men da det ble snakk om å inkludere bilder fra Malins nye arbeidssituasjon i prosjektet satte bestyrerinnen foten ned. Bildene av Malin var for mørke og dystre. Det hadde sikkert passet bedre med noen blide og hyggelige bilder i farger som viste sykehjemmet fra sin aller beste side.

– Og jeg som knapt har tatt et fargebilde!

La det ikke herske noen tvil om at Rune Eraker er sorthvitt-mann på sin hals. Ikke noe farger og jåleri der i gården, nei. Sorthvitt og progressivt skal det være, og ingen blekkskriver i mitt hus, takk!

– Jeg er nok av en utdøende rase.

Rune Eraker er ”hel-analog”. Han har en Leica og en gammel Nikon, pluss en sliten lysmåler. Han fotografer stort sett på Kodak T-max ISO 400 film. Forstørrelsene lager han enten i mørkerommet hjemme på Nesodden hvor han bor med samboer og barn, eller hos Foto-Import i Trondheim som leier ut mørkerom og utstyr når han skal lage virkelig store bilder – opptil to meter lange. Alt på gammeldags barytt-fotopapir.

– Jeg var egentlig ikke interessert i fotografering da jeg tok mine første bilder. Jeg var revolusjonær, og en politisk motivert fotograf!

Han begynte å fotografere fordi han så på bildet som et politisk virkemiddel. Det vil være feil å si at han har endret syn. Det politiske engasjementet tyter ut av alle prosjektene hans. ”Drømmen om Europa” er åtte forskjellige bildefortellinger om unge mennesker som setter søkelys på blant annet migrasjon, flyktning-problematikk og tiltrekningen mot vestlig livsstil. Hans forrige store prosjekt i Rådhusgalleriet i Oslo i 2004 (”Lukten av savn”) kretset tematisk rundt årsakene til at folk flykter – også det en tydelig politisk motivert utstilling og en innfallsvinkel som neppe vekker åtgaum hos Fremskrittspartiets velgere.

– Det betaler seg i lengden å stå for noe.

Og så koster det litt underveis. På 1980-tallet var Eraker og frilansjournalisten Helge Hummelvold (som senere ble drept i Sudan) to av svært få vestlige journalister som hadde kommet seg inn i det avsidesliggende og omstridte området Mustang i Kina. Rune Eraker var da tilknyttet et hollansk bildebyrå som tryglet ham om å fotografere i farger. ”No way”, svarte Rune. ”Du kan da vel for pokker ta noen skarve fargebilder – goddamnit”, tryglet byrået. ”Nei!”.

– Det er klart vi tapte noen tusen der og da.

På den andre siden er han i dag en etablert og respektert sorthvitt-fotograf. Rune Eraker har aldri tilhørt noe spesielt fotomiljø, delvis fordi han ikke har vært interessert, delvis fordi han har vært på reisefot store deler av livet. Kanskje det var derfor han ble spurt av stiftelsen Fritt Ord om han kunne tenke seg å lede juryen som i fjor delte ut seks millioner kroner til norske dokumentarfotografer. Han likte utfordringen og takket ja.

– Jeg hadde lyst til å være med å forme hva dokumentarfotografiet skal være.

Han valgte en overvekt av dokumentarfotografer til å sitte i juryen, men også representanter for kunstinstitusjonene, og sammen definerte de hva slags prosjekter som skulle få støtte. Det skulle være fotografens eget prosjekt og det skulle ligge et samfunnsengasjement og en humanisme i bunn.

– Vi ønsket ikke å definere eller begrense selve uttrykket. Jeg tror det er et sunnhetstegn når sjangere smelter sammen.

Selvfølgelig fikk han kjeft etterpå. Flere forsmådde søkere ringte og ”utba seg en forklaring” på hvorfor ikke akkurat de hadde fått støtte. Og medlemmene i Forbundet Frie Fotografer – som definerer seg som kunstnere – de ble visst dokumentarfotografer alle som en over natta. Av flere hundre FFF-søkere var det bare åtte som fikk støtte.

– Fritt Ortd-juryen var en interessant erfaring. Jeg fikk god oversikt over hva som rører seg i norsk dokumentarfotografi.

Rune Eraker glemte bare en ting. Som leder av juryen kunne han ikke søke selv. Plutselig sto den honningkrukka på bordet – og han hadde karantene. Ellers ville han vært en åpenbar kandidat.

Men karantenetiden er over nå og Fritt Ord har bidratt til utstillingen og boka ”Drømmen om Europa”. Det samme har Norsk kulturråd.

– Utstillingen handler også styrken i det enkelte bilde. Bilder som blir stående – for meg.

Det har jo ellers ikke noe for seg å stå i mørkerom å lage forstørrelser på opptil to meter hvis bildet ikke holder i lengden. Bortkastet arbeid, og bortkastede penger. For det er ikke billig å lage utstilling. Eraker har til nå brukt nærmere 35.000 kroner bare til fotopapir. I tillegg kommer leie av mørkerom og montering på aluminiumsplater. Og det koster å reise.

– Som gammel raddis er jeg vant til å reise på økonomiklasse. Jeg sløser ikke.

Til tross for at Rune Eraker har solgt sine bilder gjennom utenlandske bildebyråer i en årrekke har han ingen ambisjoner om å gjøre karriære i internasjonal presse. Han synes han klarer seg bra her hjemme.

Å publisere bilder internasjonalt blir som å sende bildene inn i et stort sort hull. Man aner ikke hvem leserne er og om noen i det hele tatt stopper opp veed bildene.

– Jeg ønsker en nærhet til dem jeg forteller historiene for.