Emil Kjærnli: Oblivion

Fra serien "Oblivion" © Emil Kjærnli

Når alle dager er helt like og livet går på autopilot oppstår til slutt en uutholdelig tomhet, glemsel og til slutt depresjon. Det er et slikt monotont liv vinneren av Fotografis Portfoliopris 2019, Emil Kjærnli, beskriver i sin serie Oblivion.

Emil Kjærnli beskriver jobben som tømrer som en evig repetitiv syklus. Mandag til fredag er det jobb fra klokken syv om morgenen til fire-fem på ettermiddagen. Fra fredag til søndag drikker man, og fra mandag til onsdag snakker man om hva som skjedde i helgen. Og fra onsdag til fredag snakker man om hva som skal skje til helgen igjen, og slik fortsetter det. 

– Jeg sliter mye med angst og depresjon, det er opp og ned hele tiden. Men i den perioden jeg jobbet som tømrer gikk livet på automatikk, det ga meg ingenting og alt ble verre. Jeg endte opp med å bli mer og mer deprimert. Når jeg tenker tilbake kan jeg ikke tidfeste noe, det er som et stort svart hull.

Emil er fotograf, han har i alle år jobbet med fotografi, men etter endt skolegang på Fotofagskolen i Trondheim ble han lei og følte for et avbrekk. Han reiste hjem til bygda og ble tømrer.

Emil Kjærnli © Massimo Leardini

Men Emil fortsatte å fotografere under hele perioden han jobbet som tømrer. Å fortsette å ta bilder føltes naturlig for ham. Etter hvert tok hverdagsfotograferingen form. Han forteller at han begynte med en vag idé om å dokumentere arbeiderklassen, men bildene han tok viste seg å bli mer selvbiografiske.

– Da jeg gikk gjennom bildene jeg tok denne tiden så jeg at det dannet seg en serie som er veldig personlig. 

Emil bestemte seg for å slutte i jobben og fortsette utdannelsen. Han kom inn på Kunsthøyskolen i Oslo og nå er han i gang med å lage bok om dette prosjektet. Planen er å lage en stor og omfattende bok. Arbeidstittelen er Oblivion. Han har brukt de siste fire årene på dette prosjektet. 

– The Worry Trick, ditt forrige prosjekt, som også er gitt ut som en fanzine, handler om din angst. Oblivion er en veldig mørk serie, og den handler om deg. Er dette prosjektet en videreføring av The Worry Trick?

Oblivion er enda mørkere enn The Worry Trick. Jeg planlegger ikke mens jeg tar bilder, jeg jobber personlig og intuitivt. Jeg liker å tøye grenser og at det skal være litt mørkt, men jeg liker også å blande inn litt humor og litt absurditet i det jeg gjør. Man har jo behov for å bli sett, det blir feil å si at man ikke har behov for oppmerksomhet, men jeg søker ikke sympati. Det å kunne være åpen og ikke føle at jeg har noe å skjule er en frihet. At jeg kan være ærlig og vise meg selv fra mine verste sider. Å bruke det som skjer i livet, og stole på at livet i seg selv er interessant nok, i stedet for å lage noe om de store tingene. Jeg vil ikke dra til utlandet og lage en serie om gangstere, det interesserer meg ikke så mye, det er heller de små tingene, det hverdagslige. Om denne boken ender opp med å kun bli mørk, så vil det være fordi det er det som funker for denne historien.

– Hva håper du betrakteren skal få ut av bildene dine?

– At man skal sitte igjen med spørsmål. Det skal være trist men man skal kunne le litt også, en mørk humor. Det er så mange som opplever slike vanskelige perioder når de er i 20-årene. Jeg håper på en gjenkjennelse, uten at det skal være overforklarende. At betrakteren ikke nøyaktig forstår hva det handler om, men når du er ferdig sitter du igjen med et inntrykk, en opplevelse. 

Selv liker jeg å bli kastet frem og tilbake mellom mange forskjellige inntrykk når jeg blar gjennom fotobøker. Hvert enkelt bilde skal ikke nødvendigvis stå sterkt alene, men sammensetningen gjør at du blir kastet så mye frem og tilbake at du til slutt sitter igjen med – å kanskje bli litt overveldet …

– Du er jo fra en liten bygd– det kan virke som du har et litt ambivalent forhold til hjemstedet ditt?

– Jeg er en rastløs type, og jeg er fra et lite sted. Jeg bodde noen år i Oslo, men ble lei av bylivet og flyttet hjem til bygda og ble tømrer. Så fikk jeg klaus av det, og nå er jeg tilbake i Oslo, og har bestemt meg for å bli her. Men jeg liker å komme tilbake til bygda, jeg liker naturen, og kulturen på bygda tiltrekker meg. Jeg er glad i bygdelivet, det er det jeg har vokst opp med. Kafékulturen i byen tiltrekker meg ikke. Men bygda har en dårlig kultur også, det er drikking, alle blir altfor fulle, det blir slåssing hver helg. I serien er det flere bilder fra en pub – det er bare én pub der – og der samles alle slags folk. Jeg var på puben hver helg. Jeg bruker meg selv mye, og det er viktig å poengtere at det handler mest om meg selv, selv om det er andre folk med i bildene også. Det er viktig å ikke henge ut de som lever livet slik, som mange av de som bor på bygda gjør. Det handler om å vise hva som skjedde med meg da jeg var i den situasjonen.

– I prosjektbeskrivelsen din kommer du inn på de eksistensielle spørsmål – hvem er vi, hvorfor er vi her og hvorfor er vi som vi er. Har du funnet svar?

– Nei, og jeg håper aldri jeg finner det heller. Det som interesserer meg, og det jeg liker å jobbe med, er jo mennesker. Jeg prøver å forstå andre mennesker. Når jeg lager kunst er det ikke for å forandre verden, men jeg vil at folk kanskje skal se seg selv utenfra. Det er hva jeg tenker mye på, og jobber med. At kunsten kan lede til selvinnsikt.

Mer fra Kristin Skåmedal

Portfolio: Spessi Hallbjörnsson

Den islandske fotografen Spessi Hallbjörnsson har portrettert øya Fogo på New Foundland,...
Les mer