Brian Duffy: Anarkister blir bedre fotografer enn frisører

Få fotografer har hatt en så merkelig karriere som engelske Brian Duffy (1933 -2010). Og få fotograferer har dominert et helt tiår slik han gjorde det.

Likevel er det først nå vi har fått den første monografien om ham. Boken «Duffy» er imidlertid en framifrå presentasjon, og viser mange av de klassiske bildene hans fra 1960-årene. Men mye er dessverre gått tapt. I 1979 var han så desillusjonert og lei at han kastet alle sine negativer i ei tønne i hagen – og satte fyr på. Men det brant sakte og røk formidabelt. Brannvesenet kom til og fikk slukket. Mange av negativene ble reddet, men svært mye forsvant i flammene.

Brian Duffys karriere var merkelig. Han fikk en kunstutdanning, ble mote­designer, dernest fotograf, og etter 1979 åpnet han et verksted der han restaurerte 1700-talls møbler. Han var medlem av the British Antique Furniture Restorers, og ble så dyktig at han foreleste for sine kolleger. Han tok ikke i et kamera på 30 år. Han brydde seg heller ikke om den voksende interessen for ham utover i 1990-årene. I levende live hadde han ingen utstillinger, og utga heller ikke en bok med egne bilder. Alt det skjedde etter hans død.

1960-årene i London var et merkelig tiår. Det var en tid da kulturlivet nærmest eksploderte. Musikk, teater, litteratur, moter, ungdomskultur – og ikke minst fotografi – smeltet sammen til en forrykende enhet. Begrepet «Swinging London» ble kjent over en hel verden, og vi ser bl.a. et merkelig fenomen der det konservative engelske aristokratiet kastet seg inn i festlighetene og menget seg med gatefolket. 1960-tallet ble også sosial revolusjon. London var verdens kulturelle midtpunkt, og Carnaby Street – med sine ungdoms-moter – var verdens mest berømte gate.

Midt i begivenhetenes sentrum sto tre nå legendariske fotografer. David Bailey, Terence Donovan og Brian Duffy. Alle oppvokst i London, med sterk tilknytning til arbeiderklasse kulturen, og ikke minst i opposisjon til det dønn kjedelige og konservative motefotografiet. Duffy oppsummerte situasjonen: – Før 1960 var motefotografen høy, tynn og homo. Men vi tre var forskjellige – vi var lave, fete og heteroseksuelle.

De tre fotografene revolusjonerte motefotografiet, og ble stildannende for en hel generasjon fotografer. Lærjakke ungdommene slo knock out på de slipskledde fotograf-gamlingene med sine slentrende motebilder fra Londons gater. Bildene deres bidro til 1960-tallets beundring for ungdom og kjendiser, der modellene som bar klærne nå sto frem som personligheter. Twiggy og Jean Shrimpton ble superkjendiser. Duffy, Bailey og Donovan ga «Swinging London» et ansikt, men for første gang blir også fotografen en kjendis. De tre ble løftet inn i de absolutt mest celebre kunstneriske kretser i London. De var større enn modellene de ­fotograferte, til og med større enn de kjente motebladene de jobbet for.

Duffy var en sterk personlighet. Intellektuell, perfeksjonist, og et teknisk geni. Men han var også svært kritisk og egenrådig, nær fryktinngydende for mange. Å omgås med ham kunne være eksplosivt og ubehagelig, men han bar i seg en sterk inspirasjon for svært mange. Det hevdes at dagens kreative industrier har mye å takke Duffy for. Den engelske skuespillerinnen Joanna Lumley som poserte for ham i 1960-årene sa at Duffy nesten skremte vettet av henne – «but he was the real business».

Mange av 1960-tallets ikoniske bilder er tatt av Brian Duffy. Bl.a. det nå legendariske plateomslaget til David Bowie (Aladdin Sane). Portrettene hans er fantastiske, og «den sosiale anarkisten» som han ofte ble kalt, tok også et portrett av Reggie Kray, den mest kjente kjeltringen i London. Det fikk han kritikk for. På slutten av livet ble han oppfordret til å si noe om bildene sine. – Jeg ser at de er tatt i en tid langt tilbake, og det er viktig. Fotografier som ikke bærer samtiden i seg har ingen verdi.

The Jump Artist
Austin Ratner
Viking/Penguin Books, 2009
ISBN: 978-0-670-92159-1

Tags from the story
,
Skrevet av
Mer fra Tore

Sigbjørn Sigbjørnsen: Taxi

En taxi er en taxi. Vi kjører i dem, og ser sjelden...
Les mer