Arvid Sveen: Mytisk landskap

Mytisk Landskap © Arvid Sveen

Fotograf Arvid Sveen brukte flere år på å fotografere samiske offerplasser og andre hellige steder i våre nordligste fylker i serien “Mytisk landskap”. 

Den samiske religiøsiteten skiller seg sterkt fra statskirken. Her er anemismen framtredenede, hvor landskap og naturfenomerner har en dypere kraft enn det vi ser med vårt blotte øye. Offerplassene var steder hvor man kom i kontakt med disse kreftene, og et sted man kunne knytte bånd til forfedrene og andre åndevesner. Arild Sveen har dokumentert mange av disse religiøse plassene, og bildene har vært utstilt en rekke steder, og er også samlet i boken “Mytisk landskap”.

– Hva var bakgrunnen for at du begynte på dette proskjektet?

– Det begynte med et prosjekt jeg kalte Spor i natur. Jeg ønsket å lage fotografi i svart/hvitt basert på Finnmarks historie og kulturminner. Jeg hadde lenge interessert meg for og arbeidet med Finnmarks historie, som fotograf, tegner, grafisk formgiver og billedredaktør. Men nå ønsket jeg et mer fritt, kunstnerisk ståsted for prosjektet. Jeg var åpen for alt i begynnelsen, og jeg visste ikke helt hvor jeg ville. Men det viste seg snart at jeg måtte prioritere, både på grunn av kulturminnenes omfang og mangfoldet tematisk. Jeg valgte derfor å prioritere samiske kulturminner knyttet til den gamle samiske religionen og den samiske mytologien, og ga prosjektet navnet Mytisk Landskap. Samtidig visste jeg fortsatt lite om hva jeg hadde valgt, og hva prosjektet ville kreve.

– Hvordan fant du fram til de stedene du ønsket å fotografere?

– I boka viser jeg til vel 200 kilder, der de aller fleste er skriftlige. Dette skriftlige materialet – der en kilde også kunne føre til andre tidligere kilder – var min viktigste informasjon. Jeg ordnet alle opplysninger for hvert enkelt sted topografisk, og resultatet er en samling på omtrent 25 ringpermer. I tillegg søkte jeg opplysninger hos folk lokalt, som også kunne være veivisere. Men ofte vandret jeg alene, med mer eller mindre konkrete beskrivelser, et bilde eller et kart på leiting etter stedene.

– Møtte du motstand på dette prosjektet? Var det slik at enkelte forsatt hadde en oppfatning av samisk religion som “gammeldags”?

– I det samiske samfunnet finnes det nok noen som mener det er best om disse gamle offerstedene glemmes, at de går tilbake til naturen som den natur de er. Men jeg vet ikke om, eller hvor mye, dét eventuelt er et tema. En yngre kvinne i Kautokeino fortalte meg at hun ikke ante at det fantes slike steder før hun var godt voksen. Og om det var et tema, sa hun, så var det et tema blant menn. Hun sa jeg måtte være “Norges modigste mann” som turte å lage en hel bok om et tema samene nesten ikke tør å snakke om. En kvinne fra Karasjok mente at en slik bok bare kunne vært laget av en nordmann, eller en annen utenfor det samiske samfunnet. Jeg kan ikke påstå at jeg møtte motstand, men jeg møtte noe taushet. Flere brev jeg skrev fikk jeg aldri svar på. Det aksepterte jeg, jeg ønsket aldri å trenge meg på, sjøl om jeg i ettertid forstår at jeg kanskje gjorde det likevel, bare ved å fotografere disse stedene. Samisk Kulturminneråd var også litt skeptisk til en offentliggjøring utfra bekymring for mulig økende trafikk til, besøk på og slitasje av disse stedene. Derfor finnes det ingen detaljerte stedsangivelser av offerplassenes beliggenhet i boka.

– Enkelte kulturer oppfatter fotografiet på en negativ måte, at man tar noe vekk fra det som blir fotografert. Møtte du noen gang en slik oppfatning når du jobbet?

– Underveis i prosjektet fortalte en journalist meg følgende om sitt møte med et offersted, som skjedde sammen med en eldre samisk kvinne: Journalisten “fikk forbud” mot å fotografere steinene på nært hold, men kunne ta noen bilder på lang avstand. En annen kvinne, fra Unjárga/Nesseby mente jeg hadde gjort et stort og viktig arbeid med denne boka, samtidig som hun var glad for at jeg ikke hadde fotografert hennes offersted. Og til slutt en ung samisk kvinne fra Inari i Finland, som sa hun ble sjokkert over denne boka, fordi hun sjøl aldri ville turt å fotografere en samisk offerplass. Likevel kan jeg ikke helt tro at jeg har tatt “kraften” fra disse stedene ved å spre fotografier av dem. Min mening var snarere tvert imot å hedre dem, og å bidra til at de ikke ble glemt. Samtidig er det jo mange misjonærer som før har gjort mindre kloke ting i “det godes tjeneste”!

– Hvordan er samenes identitet knyttet opp til disse stedene i dag?

– Jeg vet lite om dette, og kan bare antyde mulige svar: At noen tar avstand fra forfedrenes dyrking av guder og steiner – som ifølge ”den opplyste øvrighet” var djevelens verk –  er vel lite merkelig. Andre kan ha stor respekt for forfedrearven, og som kanskje kan resultere i et personlig, om enn lite synlig forhold til disse stedene. Man ønsker ikke slippe det helt, det kan ikke skade, og man hedrer forfedrene og viderefører deres tradisjon, om enn i en svært «light» versjon. Noen steder legges fortsatt mindre offergaver, men kanskje er disse handlingene mer å sammenlikne med at vi fortsatt kaster mynter i Fontana di Trevi i Roma, for hell og lykke i livet. Det handler om tradisjon, det handler om respekt for forfedrenes arv, men jeg vil være forsiktig med å kalle dette for «ofring». Det nyeste kjente offerslakt jeg vet om, skal ha vært ganske ferske rester av en slakta hvit reinkalv som ble sett på en offerstein på Finnmarksvidda i august 1987. Det finnes også en moderne sjamanisme, tildels tufta på gamle tradisjoner, og som praktiseres av noen i dag. Men jeg vet ikke om, eller eventuelt hvilke roller de gamle kultstedene betyr for denne virksomheten.

Prosjektet resulterte i boken og utstillingen “Mytisk landskap”.

www.arvidsveen.com

 

Tags from the story
Skrevet av
Mer fra Pål Otnes

Hjelp oss å bli bedre!

Vi i Fotografi ønsker å lage et så bra blad som mulig...
Les mer

1 Comment

  • hei,
    har du, eller kan du skaffe bilder av arvid sveen, fra serien mytisk landskap

    vh
    Terje Tonning
    45419484

Comments are closed.