Breddesyn
– om panoramabildets historie

Adolf Miethe (1862-1927), Spitzbergen, 1910, sølvgelatin på barytt. Tilhører Preus museums samling.

Det mest iøynefallende kjennetegn på et panoramabilde er dets avlange form, som utvider øyets naturlige synsfelt i sideretningen. Vi tar en titt på panoramabildets historie.

• Av Andreas Harvik, Preus Museum

De tidligste panoramabildene ble tatt ved å dreie kameraet horisontalt mellom hver eksponering for deretter å sette sammen enkeltbildene i den rekkefølge de ble tatt. Bildene ble presentert ved siden av hverandre, slik at en illusjon om et panoramabilde ble skapt. Dette er en teknikk som blir brukt den dag i dag, men dagens digitale hjelpemidler kan sy bildene sammen og skape sømløse overganger mellom de enkelte bildene.

Utfordringen var å lage et kamera som kunne produsere et sammenhengende panorama-bilde, ikke mange enkeltbilder satt ved siden av hverandre. Det første panoramiske kameraet ble produsert så tidlig som i 1845, bare seks år etter fotografiets fødsel. Kameraet som ble kalt Megaskop, var designet av Friedrich von Martens. Kameraet hadde en vertikalt bevegelig linse som ble operert med en hendel, og negativet var i en avlang buet form. Når linsen beveges vertikalt, vil et buet negativ kunne fange denne bevegelsen. Dette forutsetter at linsens bevegelse er så jevn som mulig, noe Martens prøvde å få til ved hjelp av en gir-mekanisme.

Thomas Ross, London (prod.), Thomas Suttons vannlinsekamera, 1861. Buede våtplater 5x10½ tommer. Tilhører Preus museums samling.
Thomas Ross, London (prod.), Thomas Suttons vannlinsekamera, 1861. Buede våtplater 5×10½ tommer. Tilhører Preus museums samling.

Thomas Sutton (1819–1875) var inspirert av «snøkulene» som kan ristes slik at innholdet i kulene blir omsvøpt av en snøstorm. Han observerte hvordan bilder ble projisert på det kurvede glasset gjennom den vannfylte sfæren. Dette førte til den første patenterte vidvinkellinse i 1859, to halvkuler fylt med vann som produserte en synsvinkel på 140 grader. Ved denne type linse trengte fotografen kun én eksponering for å fange et synsfelt som er større enn øyets.

På grunn av linsens sfæriske konstruksjon måtte negativet være buet for å beholde skarpheten over hele bildeflaten, noe som resulterte i det iøynefallende designet på Suttons vannlinsekamera.

Som grunnmur for Preus museums fantastiske samlinger ligger samlingsvirksomheten Leif Preus begynte på slutten av 1960-tallet, av kameraer, fotografi, bøker og annet relevant materiale. Kjøpet av Suttons vannlinsekamera i 1974 vakte internasjonal oppsikt – da kom verdens dyreste kamera til Horten. Kameraet gikk under hammeren på Christies i London for 11 025 pund, eller cirka 145 000 norske kroner. Mer om dette kjøpet, om panoramakameraer og om samlingen til Preus museum kan du lese om i jubileumsboka «En fotohistorie – Fra synsmaskiner til Instagram» som kommer ut i disse dager!

(Feature-bilde: Adolf  Miethe (1862-1927), Spitzbergen, 1910, sølvgelatin på barytt. Tilhører Preus museums samling.)

www.preusmuseum.no

Tags from the story
Skrevet av
Mer fra Redaksjonen

Pål Laukli med utendørs utstilling

Den 8. mai åpnes fotoutstillingen «Flukt» i parken «Dette er et fint...
Les mer