I Dag Alvengs univers

Det er en kjølig november morgen da Fotografi besøker Dag Alvengs atelié i middelalderparken i Oslo. Hovedpersonen selv er sjarmerende forsinket, og undertegnede blir tilbudt en kopp kaffe av en av de tre assistentene som allerede er i sving i det romslige lokalet.

Midt i rommet står en modell av Dag Alvengs kommende utstilling på Henie Onstad Kunstsenter, med miniatyrbilder spredt rundt på hele bordet. I en krok sitter en assistent og jobber med den kommende boken, og langs rommets langsider står ferdige kopier til utstillingen, samt et imponerende stereoanlegg rigget for både analog og digital avspilling. Og her er det ikke plass for middelmådigheter. Hver høyttaler er rigget med tre monoblokker av merket Naim Audio, og på platespilleren står det en postit-lapp med en vennlig beskjed om å holde seg unna.

Dette forteller en del om mannen som holder til i dette lokalet, fotografen som har jobbet og utviklet seg i mørkerommet i over 40 år. For man kan nøye seg med mindre formater, eller enklere prosesser, men det er ikke slik Dag jobber. Vi snakker tross alt om mannen som på 80-tallet reiste verden rundt med Per Maning for å finne en lab med høy nok kvalitet til å produsere hans store formater, men som fant ut at eneste løsningen var å lære håndverket selv…

Det har blitt mange prosjekter siden den gang og for første gang skal nå mye av dette vises i en retrospektiv utstilling. Det var i mars at Tone Hansen fra Henie Onstad  ringte og lanserte idéen med både utstilling og bok, i tråd med museets nysatsning på fotografiet.

– Jeg kunne ikke takke nei til et slikt tilbud, forteller Dag etter å ha parkert bilen og skjenket seg en kopp kaffe. – Det er egentlig galskap med tre-kvart år på å produsere både utstilling og bok, jeg bruker jo gjerne to år på én bok! Jeg har innfunnet meg med at det ikke kommer til å bli perfekt, men jeg skal gjøre mitt beste.

Kurator på utstillingen er Susanne Østby Sæther som sammen med sjefskurator Caroline Ugelstad har gjort et utvalg fra hele Alvengs produksjon. Kuratorene har fått frie tøyler til å plukke fra de forskjellige seriene, og har valgt å fokusere på tidlige arbeid som ikke har vært så mye vist, og på hans siste prosjekt hvor han har dykket ned i sjakkens verden.

© Dag Alveng

Brudd

Som ung medistinstudent på 70-tallet kom unge Alveng til et veiskille hvor han forsto at det ikke var mulig å kombinere et pågående legestudie med sin store lidenskap for fotografiet. Han måtte ta et valg. Han reiste til Sveits og oppsøkte Allan Porter, som var redaktør for fototidsskriftet Camera. Der ble han tipset om fotoutdannelsen på Trent Polytechnic, og slik ble det. Dag flyttet til England hvor han møtte Tom Sandberg og Per Berntsen, og sammen skulle de danne stammen av det som senere skulle bli Fotogalleriet hjemme i Oslo.

– En helt ny verden åpnet seg for meg i England, der vi ble introdusert til amerikanske fotografer som Minor White. Dette sto i sterk kontrast til datidens rådende kultur i Norge hvor Fotoskolan og «concerned photography» var det som gjaldt. Når jeg vendte tilbake til gamlelandet og sendte inn et bilde av en lysbryter til Fotografi, ja da var det som å be om bråk.

Og bråk ble det. Jac Brun, som var redaktør i Norsk Fotografisk Tidsskrift, gikk ut med et åpent brev i sitt eget tidsskrift, hvor han lurte på hva unge Alveng holdt på med. Og bråket stoppet ikke der. Da Dag startet Fotogalleriet i 1979 viste galleriet en utstilling der veggene ble avfotografert, for så å bli rammet inn og hengt på samme sted som de var tatt. Utstillingen ble slaktet av både Dagbladet og Aftenposten, men det var en viktig utstilling. Muligens var det den første konseptuelle fotoutstillingen som ble vist i Norge, og den gjorde at Dag kom i kontakt med likesinnede, og et nytt fotomiljø vokste frem i hovedstaden. 

– Da vi startet var det ingen visningssteder for fotografi i Norge, annet enn Høvikodden som viste fotografi nå og da. Så vi kunne kjøre på med det vi ønsket; Diane Arbus, Ansel Adams, Stieglitz. Alle sa ja.

© Dag Alveng

Tilbakeblikk

At Dag Alveng har hatt stor innflytelse på norsk fotografi er det ingen tvil om, og utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter er et fint tilbakeblikk på hans kunstnerskap. Her vises smakebiter fra den etter hvert legendariske serien «Asylum», som var den første norske fotoboken i Martin Parrs omfattende verk «The Photobook». Vi får også se vegg-bildene som skapte furore når de ble vist på Foto-
galleriet, samt nyere arbeid som hans siste serie «Sjakk», hvor han har dykket ned i sjakkens verden.

– Da jeg jobbet med serien «Racing» gikk jeg inn i materien med hele meg. Jeg kjørte løp, og var en del av opplevelsen. Da jeg bestemte meg for å gjøre et prosjekt på sjakk ønsket jeg å jobbe på samme måten. Jeg tok timer hos en sjakklærer, og studerte historien.

Så begynte forberedelsene. Dag fant ut at sjakkspillere, på samme måte som kunstnere, er veldig opptatt av historien. De pugger berømte partier og kan de klassiske åpningene utenat. Etter litt research oppdaget han at det finnes ti verdensmestere i sjakk som ikke lenger lever. Han bestemte seg for å følge denne historien og dokumentere de ti gravene. Dette brakte Dag ut på reise fra USA i vest til Russland i øst, hvor han fotograferte verdensmestrenes siste hvilested med sitt storformatkamera. For det er fortsatt det store formatet som gjelder, og Dag kopierer fortsatt selv. Etter fem tiår i mørkerommet er teknikken finpusset og blitt en del av Dags signatur.

– Teknikken er en del av uttrykket, og for meg er form og innhold det samme. Da jeg for første gang forstørret et storformatnegativ fikk jeg en aha-opplevelse. Det var ingen tvil om at det var veien å gå for meg. Men det har tatt meg lang tid å perfeksjonere teknikken. Det som fascinerer meg med storformatet er at jo større kopiene er, jo mer informasjon finner man i bildet. Med sjakk-serien har jeg jobbet helt i grenseland av hva som er mulig. Jeg tror ikke det er mange som fortsatt jobber på den måten jeg gjør, det er rett og slett for krevende. Og for dyrt…

© Dag Alveng

Vår audiens nærmer seg slutten. Mens vi ser gjennom hans fotobøker og studerer trykketeknikk, ringer telefonen fra designbyrået Bleed. De gjør utformingen på boken som gis ut i forbindelse med utstillingen, og Dag må av gårde og se på de siste utkastene. Så skal de siste kopiene lages før boken går i trykken. Det er bare tiden og veien igjen til åpningen. 

– Jeg håper at folk blir beveget i møte med mine bilder, enten følelsesmessig eller intellektuelt. Slik var det da jeg begynte å stille ut, og slik er det fortsatt, avrunder Dag mens vi rygger ut av parkeringsplassen. 

– Når jeg ser tilbake har jeg vært med på hele utviklingen av kunstfotografiet her i Norge, fra å bli utskjelt til nå å selge anstendig. Forskjellen mellom da og nå, er at nå har jeg råd til å kjøpe min egen film og mitt eget papir.

Utstillingen åpner 8. februar. Det jobbes også med å arrangere uoffisielt verdensmesterskap i Fischer Random Chess som en del av kunstprosjektet «Sjakk». Oppgjøret vil stå mellom Magnus Carlsen og regjerende verdensmester Hikaru Nakamura.

www.alveng.com

Skrevet av
Mer fra Pål Otnes

Anton Corbijn på Fotografiska

Utstillingen 1-2-3-4, som nå vises på Fotografiska, gir et tilbakeblikk på Anton...
Les mer