De fornærmede

Er leder Rolf Schjesvold i Norges fotografforbund ond eller dum, spør fotografene Tine og Torgrim Melhuus. Svaret er ingen av delene. De to har nok en annen agenda for å “ta” lederen.

Kommentar: Morten M. Løberg

Jeg vet ikke hvilken agenda det er, men angrepet på lederen er foranlediget av en banal bagatell. Schjesvold har kommet i skade for å gjengi en opplysning fra Aftenposten på en unøyaktig måte. Han har indirekte sagt at fotografkjeden Fame har gått konkurs også tidligere, noe som ikke er tilfelle.

Dermed kaster de to fornærmede seg over Rolf Schjesvold og krever hans hode på et fat. Kanskje søskenparets gamle far på 83 ville være en bedre leder, for Schjesvold vil nemlig ikke norske fotografers ve og vel, i følge de to. Schjesvold og Norges fotografforbund (NFF) “har verken evne, vilje eller lyst” til å skape noe i nærheten av det de fornærmede har fått til, nemlig å utvikle et konsept som fikk nye målgrupper til å gå til fotografen.

Hva mener de?

Jasså? Akkurat denne påstanden bør Trine og Torgrim Melhuus faktisk utdype nærmere. Mener de at Fames konsept ble motarbeidet av NFF? Mente NFF at det var noe feil med forretningsmodellen deres? Har det vært uenighet og motsetninger i fagfotografmiljøet vi ikke kjenner til? I så fall vil jeg gjerne høre om det!

Fame var nyskapende

Jeg har stor sans for Fames konsept. De fotograferte ukonvensjonelle og morsomme bilder av ung og gammel, satte sammen montasjer av bilder i Photoshop, tilbød bilder i spennende formater – og solgte mange bilder. Studioet var nøytralt og lyst – og belysningen flat – men bildene var uformelle på en måte vi ikke hadde sett tidligere. Det var ikke fotografisk håndverk i tradisjonell forstand, men publikum ville ha det. Fame nådde nye målgrupper, som Trine og Torgrim Melhuus påpeker. Og følgende gjelder for alle portrettfotografer: Dere kan snakke om fotografisk håndverk til dere blir blå i ansiktet. Mot slutten av dagen er dere opptatt av en ting: Hvor mye tjener jeg? Og for all del – det er ikke ulovlig å tenke slik. Å drive et portrettstudio dreier seg først og fremst om drive butikk.

Schjesvolds tabbe er at han blander sammen konkursen i fotofirmaet Melhuus-Schrøder AS i 2003 – hvor Trine og Torgrim Melhuus var deleiere – og konkursen i Fame i fjor. Fame oppsto i kjølvannet av konkursen i Melhuus-Schrøder, da de to kjøpte konkursboet. Rent teknisk kan man derfor si at Trine og Torgrim Melhuus har vært involvert i to konkurser, men det stemmer ikke at begge konkursene har vært knyttet til Fame.

Pressen har omtalt dette på en måte som var lett å misforstå, derfor blir det for dumt å påstå at Schjesvolds lille blunder gjør ham ond eller dum. Det er ikke tvil om at det han skriver i sin faste spalte i siste nummer av Fotografi er feil, men det er en bagatellmessig feil. Trine og Torgrim Melhuus utnytter dette for alt det er verdt og opptrer kjempefornærmet for ingenting i sitt innlegg her på Fotografi.no i går.

Så derfor utfordrer jeg Trine og Torgrim Melhuus: Hva er det egentlig dere er så forbanna på Rolf Schjesvold og NFF for?

Morten M. Løberg

 

Torgrim Melhuus hos Fame på Heimdal like etter starten i 2003. (Foto: Morten M. Løberg)

 

Mer fra Morten M. Løberg

90 år: Oslo kameraklubb med jubileumsutstilling

I tre uker kan du se Oslo kameraklubbs juryerte medlemsutstilling på Kafé...
Les mer

15 Comments

  • Nei vi er ikke forbannet på noen. Vi opplevde formannens meget korte innlegg litt for kort, veldig misvisende og en egentlig helt unødvendig kommentar i en ”leder”. Da syntes vi det ble feil å la det stå uimotsagt.

    I tillegg ønsket vi å fortelle at vi er stolte av den fantastiske innsatsen våre tidligere medarbeider har gjort, og at deres arbeidsplasser faktisk var atskillig mye viktigere for oss, enn hva formannen ga utrykk for i sitt innlegg.

    Det er fint å se at du som er fotograf og redaktør har stor sans for Fame konseptet. Det setter vi alle pris på!

    Mvh
    Trine og Torgrim Melhuus

    • Jo, takk for det – men dere må ha meg unnskyldt: Det er helt greit at dere ikke vil la NFF-leder Rolf Schjesvolds kommentar (som inneholdt en faktisk feil) stå uimotsagt, men alle som leser innlegget deres ser at Schjesvold får gjennomgå i langt større grad enn hans bagatellmessige blunder fortjener. Dere gir blant annet uttrykk for at han bør skiftes ut som leder i NFF. Det er både dramatisk og alvorlig. Ingen vil vel kreve noens hode på et fat for en filleting, derfor står ikke forsikringen deres om at dere ikke er forbannet til troende. Her ligger det noe annet – eller noe mer – under og jeg gjentar spørsmålet mitt: Hva er det EGENTLIG dere er så forbannet på Rolf Schjesvold for?

  • De av oss som vet formannens antipati mot Fame er vel ikke spesiellt overrasket over ordbruken hans. Syns egentlig det bare er trist å se en oppegående fyr som Rolf dumme seg ut slik. Masse kolleger har mistet sine jobber og det er forbanna trist.

  • At Famefoto forsvinner fra overflaten er vel neppe noe tap for foto-Norge uansett…

    • Tror ikke jeg orker noe diskusjon om dette her. Var kunde hos Melhuus i 30 år og veldig glad for alt jeg fikk være med på. Meldte meg ut av forbundet for mange år siden i protest mot vedvarende mobbing for min Fametilhørighet. Nå fortsetter jeg for fullt uten Melhuus og har all fokus på det. Alle forandringer åpner for muligheter.

  • La oss sloss videre – sammen.
    Litt kuffing vil det lett bli, når noen skriver noe, sier noe, stikker hodet fram eller gjør noe som blir lagt merke til. Jeg har ikke tenkt å “arrestere” hverken Rolf, Trine eller Torgrim i denne knuffingen. (Bortsett fra hvis søsknene Melhus virkelig mente at 83 år gamle Thor Melhus kunne overta ledervervet i NFF. Men jeg håper og tror at akkurat DET var en spøk.)

    Årsaken til at det etter sånn rundt 40 år endelig var mulig å få til en fellesorganisasjon, var at man forsto at sammen er vi sterkere. Det har gått skikkelig langsomt med å oppnå noe synbart med Foto-Norge, men det kommer – bare ha fortsatt litt tålmodighet. Og stå sammen!

    Hvis alle fotografer meldte seg inn i en forening/forbund som står nærmest dem, så er vi et stykke på vei. Men det er her litt som med politiske partier: Det er ikke sikkert at du finner en forening som gir deg ALT du ønsker, men det bør være fullt mulig å finne en forening som gir deg NOE.

    Konkurransen blant fotografer er blitt steinhard, mye fordi det er flere fotografer enn markedet kan mette – i hvert fall hvis alle fotografene ønsker å kunne leve av det. Tittelen “fotograf” kan hvem som helst ta, det stilles ingen krav til selve tittelen. Og mange bildekjøpere er nokså blanke hva slags kvalitet man bør forvente og hva det koster. Mange fotografer selger bildebruksrettigheter til svært lave priser, de ser antakelig pris som sitt viktigste våpen. Det må vi bare leve med. Og så får noen forsøke å hevde seg i konkurransen med andre våpen. Ett våpen kan være å bli medlem i en forening, hvor miljø, kunnskapsdeling, konkurranse, kursing, m.m. gir deg det lille ekstra.

    Foto-Norge er også blitt kritisert, ikke minst fordi toget vårt går sent. Det får vi tåle. Som andre som får kritikk. Vi går videre. Sammen. Og på et eller annet punkt “der framme” vil vi lykkes. Sikkert ikke med alt vi ønsker. Men NOE.

    Finn deg en forening og meld deg inn!

  • At Famefoto forsvinner fra overflaten er vel neppe noe tap for foto-Norge uansett…

  • Nei, jeg synes vel personlig ikke de representerte det helt store rent fotografisk, kreativt osv. Hvis fotografiet skal settes i sentrum. Men det er jo min personlige mening. Dog vet jeg jo at jeg nok ikke er alene om å synes det. Det er nok mange andre innenfor profesjonellt kommersielt familie og portrettfoto i Norge som leverer bedre ting rent fotografisk enn de “masseproduserte full auto mot hvit bakgrunn hvor alt er likt”-tinga de representerer. Men at de i de periodene hvor butikken gikk bra var flinke selgere, det skal de vel ha. Flinke til å selge middelmådige produkter på en slik måte at mange kunder syntes det var “bra nok”. Dog er det nok om ikke bare en enkel, men fler grunner til at det gikk på dunken. Den biten skal ikke jeg mene noe om, i og med at jeg ikke har grunnlag for å mene noe.

  • Men Tommy, er det en selvfølge at fotografi som næring skal være “det helt store rent fotografisk”? Er det egentlig noe galt i å drive fotografi som en slags industri, med primært lønnsomhet som mål? Så lenge det finnes et kundegrunnlag, vel å merke?

    Tross alt er en stor del av fotografiets verden ganske mye mer smør og brød enn slikt som havner på en vegg. Politiets åstedsfotografering, tannlegers røntgenbilder, Statens kartverks Ortofoto-tjeneste og talløse katalogbilder har vel livets rett uten å bryte kunstneriske eller estetiske grenser?

    Vi gjør vel fagfotografi generelt en bjørnetjeneste ved å sette det kunstneriske eller estetiske som primærmålestokk?

  • Hei igjen, interessant diskusjon. Rent personlig – som den ufaglærte amatør jeg tross alt er, mener jeg at det er en vesensforskjell på opplagt dokumentasjonsfotografering slik du omtaler når du nevner reprofotografering, åstedsdokumentasjon osv. – og portrettfotografering av mennesker og menneskelige situasjoner som (iallefall ideelt sett) har til formål å skildre personligheter og, ja – mennesker. Ulike mennesker.

    Da blir det litt for enkelt etter min oppfatning at noen som i mange år var Norges største fagkjede innenfor sjangeren litt spissformulert sagt kjørte en profil hvor 70 år gamle Helga i Lofoten, 40 år gamle anleggsarbeider Knut i Trondheim og 5 år gamle Jonas i Moss avfotograferes i ren reproånd med den samme knallrøde ballongen i høyrehånda hoppende i været mot den samme hvite studiobakgrunnen med det samme pålagte gliset og gjengis i den samme gneldrende gullfarvede tykke treramma.

    Jeg er av den oppfatning at estetiske faktorer og evne til å skildre ulike mennesker på en individuell og personlig måte uten den type simple standardiseringer bør være en sentral oppgave for firmaer som lever av å produsere minner og skildre mennesker. Jeg mener det er en forskjell på det – og å drive standardisert burgerforretning som MacDonalds hvor burgeren er lik uansett om du kjøper den i Lillehammer, Boston, Kuala Lumpur eller Paris. Mennesker er ikke industrihamburgere, og bør heller ikke skildres på samme vis. Er min ringe mening.

    Du mener at å stille bl.a. estetiske og fotokreative krav til folk som lever av å selge skildringer av enkeltindivider er for mye å forlange når man driver på det nivået Fame gjorde?

  • Jeg konkluderer ikke, jeg stiller spørsmål. Fotografi rommer svært mange typer arbeid, noen typer fotografi er funksjonelt, andre er estetiske i sin natur, atter andre kan kombinere det funksjonelle og det estetiske. Bare det å drive en fotografvirksomhet rasjonelt, økonomisk og med fornøyde kunder, er vel også et fagmessig suksesskriterium?

    Spørsmålet blir da om vi skal rangere noen typer fotografi som mer høyverdig eller “bedre” enn andre, eller om vi heller bør skille mellom god og dårlig fotografi ut fra sin funksjon.

    Hvis vi heller til det siste, er det vel legitimt å spørre om det ikke også er plass for en estetisk upretensiøs type fotografi for å registrere eller dokumentere mennesker i ulike situasjoner. Også det kan vel gjøres fagmessig, ut fra sitt ståsted?

    Ett eksempel er skolefotografering, ett annet boligfotografering i forbindelse med boligannonser. Få om noen ville vel prøve å vinne fotokonkurranser med disse bildene, men det er vel hederlige levebrød likevel? Eller trenger vi et fotografiets A- og B-lag?

  • Joda, Toralf – ser argumentasjonsrekken din og forstår hva du skriver. Jeg mener vel ikke direkte å konkludere jeg heller, bare forsøker å ytre en hederlig mening. Ditt siste avsnitts eksempel med skolefotografering er jo ganske godt. Vi har jo alle blitt skolefotografert x antall ganger opp gjennom barndoms- og ungdomsår…i barnehage, småskole, ungdomsskole og videregående skole. Med idrettslag, konfirmasjoner, lag og foreninger. Og jeg må ærlig talt innrømme at det er mye rart som ligger bortstuet i diverse esker i kjellerboden min og sikkert noe hos mine foreldre. Alt fra klassebilder med halve ribbvegger, rot og krimskrams i bakgrunn og på sider til mer eller mindre snålt gjennomførte portretter. Er det egentlig noen som i det hele tatt i ettertid setter noen affeksjonsverdi eller annen glede over disse skolebildene? Jeg får litt inntrykk av at det var noe som ble og vel fremdeles gjennomføres bare av gammel vane – og så havner det bare i en pappeske i kjelleren året etter det er tatt fordi de ikke akkurat er noe folk gidder å henge på veggen eller synes er brukandes til noe. Hva om f.eks skolebilder hadde blitt gjennomført på en mer ordentlig måte, kanskje ikke fult så mange ganger gjennom skoleløpet – men heller færre ganger, med bedre “kvalitet”? Jeg bare spør?

Comments are closed.