The British Journal of Photography har bedt et kvalifisert utvalg kuratorer og museumsdirektør om å kåre den beste fotoboken gjennom de siste 25 år.
Panelet har bestått av Chris Killip (fotograf og professor ved Harvard universitetet), Gerry Badger (kritiker og forfatter av The Photobook: A History), Ute Eskildsen (fotografidirektør ved Museum Folkwang i Essen) og Yoko Sawada (fra Osiris Books i Tokyo).
Killip og Badger hadde boken «Karasu» (ravnene) av den japanske fotografen Masahisa Fukase øverst på listen. En bok som kanskje er ukjent for de fleste, og som i førsteutgave fra 1986 for lengst er utsolgt fra forlaget. Med fotografens signatur går denne boken idag for drøye 40.000 kroner. På en god 2. plass kom «Ballad of Sexual Dependancy» av Nan Goldin, en langt mer kjent bok.
Førsteutgaven av «Ravnene» er som nevnt utsolgt fra forlaget, det er også to nyere utgaver («Solitude of Ravens», 1991 fra Bedford Arts i USA – og en utgivelse med samme tittel i 2008 av Rat Hole Gallery i Tokyo). Ikke så merkelig – boken er et moderne mesterverk. Bildene ble tatt 10 år før boken kom ut – på en togreise til Fukases fødested i det nordlige Japan. Boken er egentlig en sorgtung refleksjon over en nylig skilsmisse, men er også blitt tolket som en allegorisk kritikk av det moderne, industrialiserte samfunn.
Bokens bilder av ravner er delvis tatt fra togvinduet. Og delvis på de stasjonene der han gikk av for å fotografere. I japansk mytologi er ravnen en budbringer av mørke og farlige tider – en årsak kanskje til at Fukase ble trukket til dem i sin mørkeste time. I 1992, fem år etter at boken kom ut falt Fukase ned trappene i en bar. Han ligger fremdeles i koma. Hans tidligere kone, som nå er gift på nytt, besøker ham på sykehuset to ganger i måneden.
Fukases bilder av ravnene er mørke, kornete og impresjonistiske. Han overeksponerte ofte, og brukte tidvis bare deler av negativet. Stemning var viktigere enn teknisk perfeksjon. Han fotograferte ravneflokkene på avstand, og de fremstår som svarte silhuetter mot en grå vinterhimmel. De er også fanget i flukt, uskarpe og truende – og hvilende på telefonlinjer, i trær, på gjerder og piper.
Fukases fortelling er så naken, så uforsonlig monokrom at vi må lure på hvilket grep ravnene hadde på hans fantasi. Men faktum er nok at han forsøkte å forsone seg med at hans kone gjennom 13 år hadde forlatt ham. «Ravnene» er en bok om sorg, og kanskje ikke så merkelig begynte han å fotografere disse fuglene som i mytologien bærer bud om elendighet. Han ble helt besatt av dem, deres mørke og deres ensomhet.
Det er en nærmest magnetisk skjønnhet i Fukases bilder, og i ravnen fant han et objekt som reflekterte hans sorg og mørke livsvisjon. Boken er hans mest betydelige arbeid, og et slags etterskrift på et liv som ble tristere og mørkere enn bildene antyder.
