En stipendiat i Paris: Kveld i Paris

© Morten M. Løberg

Utsikten fra studioet mitt er en gammel og litt sliten parisisk bakgård. Det er allikevel vakkert når lyset svinner og kvelden tar over. Det nesten så jeg venter å se poeten Rodolfo i Puchinis «La Bohême» sitte bak loftsvinduet med penn og papir, like før den skjønne Mimi banker på og søt musikk oppstår – hun som senere sykner hen og dør i siste akt, på et fattigslig pensjonat ute ved byporten.

© Morten M. Løberg
© Morten M. Løberg

Hun ser litt sliten og rufsete ut, kvinnen i 60-årene som hver kveld ruller ut et gammelt teppe for å sove på det overbygde fortauet rett utenfor Cité des Art. Hun er slett ingen fiktiv figur, men en levende del av det store uteliggermiljøet i Paris. 10, 20 personer rigger seg til her hver kveld, i forståelse med kveldsvakta i resepsjonen. Om morgenen rydder de pent opp etter seg og forsvinner.

Det er dyrt å bo i Paris. Et plutselig samlivsbrudd kan være nok til at den praktiske hverdagen blir vanskelig. Eller hvis du mister jobben. Noen ser ut som helt vanlige folk, men sitter med vegger av gamle pappesker rundt seg, og en iPad i hånda. Andre bærer preg av langvarig alkoholmisbruk og et liv på gata. De som aldri greide å hanke seg inn igjen, som ikke har noen annen inntektskilde enn tigging.

De er langt fra påtrengende, tiggerne her i Le Marais. Jeg har begynt å gi til de faste i gata, der de sitter med en kopp foran seg og et lavmælt, forsiktig «monsieur?». Jeg synes jeg begynner å kjenne de litt siden jeg går her hver dag.

En dag hadde en av de virkelig slitne uteliggerne kollapset på plassen sin ved gatehjørnet borte ved Pont Marie. Han lå rett ut på ryggen og prøvde forgjeves å komme seg opp i sittende. Det var folk som tok seg av ham, heldigvis, jeg har jo ikke en gang lært meg nødnummeret her i Paris. Da jeg kom tilbake et kvarter senere var ambulansen på plass. Mannen satt på fortauet og spiste grådig ett eller annet fra et plastbeger som ambulansepersonalet hadde gitt ham. Kollapsen kunne jo godt skyltes noe så enkelt som matmangel. Mannen var helt usedvanlig uflidd, og satt altså på rumpa med bena rett ut, uten sko og i ei fillete bukse, midt på fortauet i alles påsyn. Hvor langt ned kan man synke? En av ambulansepersonalet satt på huk ved siden av ham og fyllte ut et skjema, med blå beskyttelseshansker på hendene som de andre. De får altså hjelp, disse mest utslåtte. Men jeg er redd veien videre er staket ut.

Siden har jeg ikke sett mannen. Kanskje han ikke lever lenger? Men det gjør han han som sto lent opp mot veggen her borte, nesten ute av stand til å stå oppreist, med føttene inntullet i fillete bandasjer med plastposer utenpå. Fingrene var hovne og betente, klærne i laser. Hodet hang langt ned på brystet. Jeg trodde han var en gammel mann, men her om dagen så jeg ham igjen og han er nok ikke stort mer enn tredve. Heroin.

Senga på pensjonatet er byttet ut med gata.

Fotograf Morten M. Løberg har fått atelierleilighet og kunstnerstipend, og har flyttet til Paris. Der skal han bo og arbeide på Cité Internationale des Arts fram til september. Hver helg skriver Morten reisebrev fra Paris her på Fotografi.no. 

www.mortenloberg.no

Tags from the story
Mer fra Morten M. Løberg

Ny Nikon kompakt fra øverste hylle

Nikon tar mål av seg å konkurrere med Canons kompakt-flaggskip PowerShot G12....
Les mer