Greit å fotografere og publisere bilder av døde?

Den svenske fotografen Niclas Hammarstöm har fått pepper for å ha sendt inn bilder som viser døde ungdommer på Utøya til fotokonkurransen World Press Photo, hvor bildeserien ble premiert.

 Kommentar: Morten M. Løberg

Ingen skandinaviske aviser vil publisere bildene hans, heller ikke hans egen avis Aftonbladet. De har utelatt to av bildene helt, sladdet andre. Norske medier har ikke vist noen av de omstridte bildene.

World Press Photo-konkurransen har fungert som et smutthull hvor Hammarström har fått publisert bilder som pressen ikke kan bruke – noe fotografen naturligvis har vært klar over.

Så hvorfor ta bildene da?

Her må vi skille mellom selve fotograferingen i seg selv og det å publisere bildene. Å fotografere er ikke ulovlig, med mindre man befinner seg på et område med fotorestriksjoner – enten det er på privat eller offentlig grunn – eller fotograferingen skjer i såkalt ”ond hensikt”, altså spionasje. På det tidspunkt Hammarström tok sine bilder på Utøya var det ennå ikke opprettet noen sikkerhetssone rundt øya (politiet hadde andre ting å tenke på). Fotografen hindret heller ikke redningsmannskapenes eller politiets arbeid. Han gjorde altså ikke noe ulovlig, men ble allikevel oppbrakt av politiet og bortvist fra området.

Ivrig fotograferende kloss på drepte ungdommer

Bortvisningen hadde sin bakgrunn i at selve fotograferingen ble oppfattet som svært støtende av vanlige mennesker som deltok i redningsarbeidet, og av politiet. Det er lett å forstå i og med at fotografen over tid var blitt iaktatt ivrig fotograferende kloss på de døde ungdommene. Man kan selvfølgelig diskutere grunnen til bortvisningen, men alle har jo å rette seg etter politiets pålegg, noe også fotografen gjorde.

Hammarström kan ikke klandres for at han ikke har etterkommet politiets pålegg om aldri å publisere bildene. Et slikt pålegg har ingen juridisk bindende kraft. Det blir mer å betrakte som en henstilling. At fotografen velger å ikke etterkomme den blir fotografens valg. Det er fotografen eller redaktøren som til syvende og sist gjør de presseetiske vurderingene vedrørende bruk, ikke politiet.

Det er først når Hammarstöms bilder blir publisert at det blir problematisk for alvor. Publiseringen krenker vanlige leseres anstendighetsfølelse – og virker invaderende. Det hele framstår som grovt spekulativt, og oppleves støtende og sårende for pårørende og de mange andre som faktisk kjenner igjen de døde på bildene.

Netthinner av stål

Fotografen krenker altså de menneskene – det publikummet – han skal betjene. ” Min oppgave er å rapportere fra alle hendelser uansett hvor fryktelige de er”, sier Hammarström selv. ”Uansett finnes det ingen “lesere som jeg skal betjene”. Jeg forteller de historiene jeg tror er viktige”, sier den norske fotojournalisten fotografen Morten Hvaal på sin Facebook-side.

Det er en snedig måte å ”make shit shine” på. Alt fra uanstendig oppførsel på et åsted til publisering av bilder knapt noen vil se og som ingen ansvarlig redaktør vil trykke, blir et slags hellig oppdrag – uten andre oppdragsgivere enn fotografen selv. Dette er gutta som har opplevd alt, som har sett alt – og som tåler alt. De lider av en fotografisk senskade: De har fått netthinner av stål.

De har blitt kyniske historiefortellere frikoblet fra leserne de ønsker å nå – for de vil vel at bildene de tar skal bli sett? Uansett hva opinionen mener har disse fotografene bestemt – på vegne av oss alle – at ingen synsinntrykk er for sterke til å publiseres. Såpass må vi tåle! Bilder av døde mennesker er da ingenting, se bare hva som publiiseres i andre land! Og hvorfor bråke med Utøya-bilder når vi daglig ser bilder av bombeofre og drepte soldater? I uka som gikk viste NRK videoopptak et dødt barn med tydelige splintskader etter nok et Assad-styrt angrep i Syria.

 Vanskelig balansegang

Balansegangen er vanskelig. Skal pressen vise en grusom virkelighet vil bildene være grusomme. Nærhet til begivenhetene spiller inn. Pressens egne etiske retningslinjer (Vær Varsom-plakaten) nevner spesielt hensynet til pårørende. Pårørende til terrorofre i fjerne land påvirkes ikke av bilder trykt i Norge. Og pårørende til Utøya-ofre påvirkes ikke nødvendigvis om bilder herfra publiseres i aviser i fjerne land. Vurderingene blir ekstra vanskelige når ting ligger tilgjengelig på nettet – slik tilfellet er med Niclas Hammarstöms Utøya-bilder.

Når dette har skjedd har vurderingene etter mitt syn sviktet flere steder. Hammarström burde selv innsett hvor følsomt dette er og unnlatt å sende bildene til konkurransen. Her etterlyser jeg hans etiske dømmekraft, hans sunne fornuft og ydmykhet. Videre etterlyser jeg juryens vurderingsevne. Hammarstöms bilder er ikke spesielt gode. Han har ikke gjort noe annet enn å avfotografere ei strand. Hendelsene på Utøya er – dessverre – unike. Hammarströms bilder er slett ikke det. Juryen i World Pres Photo Contest har kåret en av de værste hendelsene i 2011, ikke de beste bildene.

Morten M. Løberg

Redaktør

PS: Enkelte har åpenbart lest min artikkel “Prisvinner-fotografen ble bortvist” som et uttrykk mitt personlige syn – at jeg synes det er helt i orden at fotografen ble bortvist og at politiets pålegg om ikke å bruke bildene nærmest var juridisk bindende. Artikkelen refererte hva som faktisk skjedde da fotografen ble bortvist, basert på opplysninger fra kilder som ikke ønsker å stå fram, men det er altså deres versjon artikkelen bygger på. Dette kom dessverre  ikke fram i artikkelen.

 

Tags from the story
,
Mer fra Morten M. Løberg

Franco Fontana

Den store italienske fotografen Franco Fontana har inspirert flere generasjoner fotografer med...
Les mer