Gunnar Smoliansky – Et bilde om gangen

Gunnar Smoliansky Foto: Pål Otnes

Gunnar Smoliansky er en av Sveriges betydeligste fotografer, og nå vises hans bilder for første gang i Norge. Fotografi møtte Smoliansky for et par år siden og vi publiserer i den anledning en forkortet versjon av intervjuet. 

Fotografi møter Smoliansky på Södermalm i Stockholm hvor han har hatt sitt studio i 45 år. Før intervjuet kan begynne må lunch bestilles på den lokale kaféen hvor han er en hyppig kunde. I disse kvartalene har han ruslet rundt med sitt kamera og produsert mange av sine særpregede bilder. Men noen Stockholmsfotograf vil han ha seg frabedt å bli kalt.

– Jeg bryr meg ingenting om Stockolm, sier han. Fotografi-messig altså. Min tilnærming er de interessante strukturene, detaljene som kommer frem når lyset er på en spesiell måte. Eller situasjonen som oppstår når to personer møtes. Jeg forsøker ikke å beskrive byen jeg bor i. Jeg er ingen gate-fotograf. Jeg fotograferer der jeg befinner meg, og det er i Stockholm jeg bor.

Stömholm

– Tidlig i din karriere var du tilknyttet Christer Strömholms skole her i Stockholm. Flere betydelige fotografer vokste fram fra dette miljøet, blant annet Anders Pettersen, og mange av disse hadde en stil som var preget av Strömholm selv. Hvordan påvirket han din utvikling som fotograf?

– Før jeg traff Christer hadde jeg kun fotografert for meg selv og var ikke en del av et miljø. Dette inspirerte meg til å jobbe mer med fotografiet. 

Tidligere hadde jeg droppet ut av skolen og visste ikke hva jeg ville bli da en venn av meg, som var hobbyfotograf, viste meg mørkerommet sitt. Da jeg så bildet vokse fram i fremkallerskålen, var karrierevalget tatt. Jeg fikk meg en jobb ved Slussen her i Stockholm, kjøpte meg en Rolleiflex og fotograferte på vei til og fra jobb. Det å komponere bildet på mattskiven var som en instruksjonsfilm i fotografi. Det var egentlig i disse sommermånedene jeg lærte meg å fotografere.

– Dine motiver spenner over et bredt felt, også formatene varierer veldig. Hva kjennetegner er Smoliansky-bilde?

– Jeg leter etter noe som kan fortelle en historie, uavhengig av hva motivet er. Jeg er ikke så opptatt av prosjekter og forholder meg til ett bilde om gangen. Selv om både motiv og format kan variere, tror jeg man kan finne en rød trød gjennom tonaliteten i bildene. Jeg strever etter å få det beste ut fra hvert enkelt negativ og bruker defor mye tid i mørkerommet.

– Du fotograferer ofte familien og andre personer som står deg nær. Hvordan er det å forholde seg til egne bilder når det er så mye av deg selv i dem?

– Når andre mennesker ser på bilder fra sitt liv, tar de frem et fotoalbum. Da er det enkelt å forholde seg til sin egen historie. Men jeg har disse bildene rundt meg hver eneste dag. Og selv om dette på en måte er mitt fotoalbum, kan jeg ikke la sentimentaliteten komme i veien. Det er så mange historier knyttet til bildene og de kommer stadig til overflaten. Men jeg klarer å holde en distanse og kan da konsentrere meg om de fotografiske kvallitetene i bildene.

 Tingenes iboende motstand

Smoliansky har kjøpt flere digitale kameraer og er ikke fremmed for å eksperimentere med ny teknologi. Men i søken etter det gode bilde er ikke det digitale veien å gå, mener han. Samtlige digitale kameraer han har kjøpt har endt opp som gaver til familiemedlemmer. Hva er det som gjør det så problematisk å jobbe digitalt?

– Jeg mener at i all kreativ virksomhet må mennesket være målestokken, og da blir det perfekte ikke så interessant. Jeg jobber mye i mørkerommet og strever etter å få fram et så godt bilde som mulig. I mørkerommet er det slik at når man prioriterer noe, så må noe annet velges bort. Du kan ikke få alt ut fra et negativ. Når jeg har jobbet en hel dag i mørkerommet og vet jeg har gjort mitt beste, da er jeg fornøyd. For meg er et godt bilde når det er noe som er skjult, at ikke alt ligger synlig for tilskueren. Jeg vil at betraktren skal møte mine bilder og legge hele sin livserfaring inn for å fortolke bildene. Opplevelsen blir til i møtet mellom tilskueren og bildet.

– Så Ansel Adams streben mot den perfekte kopi er ikke noe du er opptatt av?

– Om han hadde vært litt mindre opptatt av teknikken, så hadde kanskje hans bilder vært littt mer interessante.

Små formater

Studioet til Smolansky er fylt med esker. Her er det tusenvis av bilder i et system Smoliansky har katalogisert i sitt eget hode. Han finner fort fram den ene godbiten etter den andre: I én boks dukker det opp et par platinum-kopier. Et annet sted er det esker med utelukkende kontaktkopier i forskjellige formater. De fleste kopiene har til felles at de er i forholdshvis beskjedne størrelser.

– Jeg er fotograf og er fornøyd med det. Jeg har ikke noe behov for å forme meg etter hva som passer inn i kunstbegrepet. I mine øyne er fotografi et intimt medium som passer best som et nært møte. Jeg har studert de besøkende på mine utstillinger og kommet fram til at de små formatene faktisk krever mer oppmerksomhet enn store formater. Betrakteren må gå et par skritt fram for å kunne se bildet, og det blir da til at man studerer bildene nøyere. Stiller man ut større formater, glir de besøkende ofte forbi bildene uten å stoppe opp.

– Du har tatt dette ganske langt ved å stilte ut kontaktkopier?

– Jeg liker ikke å låse meg til ett format eller en teknikk. På midten av 70-tallet så jeg en stor Paul Strand-utstilling i London som åpnet opp min forståelse av fotografiet. Jeg forsto at det fantes så mye mer der ute. Jeg startet da å også jobbe med større formater. En del av bildene fra denne tiden munnet ut i en stor utstilling med kontaktkopier, og alle bildene på denne utstillingen var seks ganger ni centimeter. Med kontaktkopier får du et fantastisk toneomfang og kornstrukturen blir borte. Å ta opp et storformatsnegativ fra fremkalleren er et opplevelse i seg selv, og en kontaktkopi bevarer noe av den magien. Men jeg lager ikke kontaktkopier slik man gjør for arkiveringens del. Jeg jobber med bildet, etterbelyser, holder igjen, bruker forskjellige framkallere og papirtyper for å få fram det uttrykket jeg vil ha.

Ringen er sluttet

Studioet er i nabogården til Fotoskolans tidligere lokaler, men i dag er det en barnehage der. Geografisk har han ikke flyttet seg langt siden han selv var fotostudent.

– Det er her jeg hører til. En gang jeg framkalte et gammelt bilde, syntes jeg det var noe kjent med omgivelsene i fotografiet. Jeg tok med kopien uten på gaten og så der det samme som på kopien. Jeg sto på det samme stedet som jeg mange år tidligere sto da jeg tok bildet. Og nederst til høyre i bildet kunne jeg se vinduet som senere skulle bli mitt studio. Ringen var sluttet.

www.gunnarsmoliansky.se

Utstillingen vises på Shoot Gallery i Oslo fram til 25. januar 2014.
Hele intervjuet ble tidligere trykket i papirutgaven av Fotografi.

Tags from the story
,
Skrevet av
Mer fra Pål Otnes

I Dag Alvengs univers

Det er en kjølig november morgen da Fotografi besøker Dag Alvengs atelié...
Les mer