Damian Heinischs schizofrene lekeplass

Etter en oppvekst i et industritungt og lukket Øst-Europa, valgte Damian Heinisch å studere fotografi i Tyskland. I dag er han minst like aktiv som i studietiden, med egne prosjekter, foredrag på Bilder Nordic og som ettertraktet fotograf. 


Etter en oppvekst i et industritungt og lukket Øst-Europa, valgte Damian Heinisch å studere fotografi i Tyskland. I dag er han minst like aktiv som i studietiden, med egne prosjekter, foredrag på Bilder Nordic og som ettertraktet fotograf.

Heinisch har et imponerende antall priser å vise til i både inn- og utland. Hans bilder har tidligere blitt stilt ut på Museum of Art i Gera, Museum of Art and Advertising i Hamburg, Guggenheim-muséet i New York og på Henie Onstad Kunstsenter i Sandvika, Norge. Han var en av hovedbidragsyterne ved Hydros 100-årsmarkering i Frognerparken i august 2005. W Domu, som på polsk betyr hjemme, ble til sommeren 2010. Dette er et prosjekt under utvikling. Prosjektet begynte da han oppdaget en brukthandel i Oslo.

Schizofren lekeplass
– Da jeg fant dette stedet med alle mulige brukte ting fra hus og hjem trigget det følelser i meg. Det ga meg et tilbakeblikk til min barndom i Polen. Tingene gjorde meg nervøs, minte meg om min polske familie og spesielt min tidlige barndom med minner om krig. Zabrze, mitt fødested og hjemby, var i mine første 10 leveår kjent som en av de største industrielle byene i Europa og lå på grensen mellom Tyskland og Polen før andre verdenskrig. Andre verdenskrig startet bare fem kilometer fra der jeg bodde. Min families ønske om å forlate landet, ble i seg selv en krig. Man kan beskrive stedet som en dramatisk og schizofren lekeplass.

– Jeg har alltid hatt en sterk tilknytning til eldre bygninger. De har vært vitne til andre tider og bærer i mange tillfeller minnene om disse. Som barn lurte jeg på hva som sjedde bak alle disse veggene. Mange mistet også sine hjem under krigen. Med W Domu gjengir jeg disse følelsene og hendelesene i min barndom til en surrealistisk instalasjon ved at gjenstandene blir levende og åpner for personlige tolkninger.

Det hele startet med at Damian fotograferte mindre gjenstander i brukthandelen. Det eskalerte og endte opp med at han hadde studioet fullt av gjenstander som skulle fotograferes. Helt siden begynnelsen har han vært fasinert av maskiner og ting; at disse gjenstandene har sitt eget ansikt utad og snakker til deg.

Carl Berner og veiarbeid
– Parallelt med mitt studioprosjekt begynte jeg å portrettere mitt nabolag på Carl Berner. Bygningen ble bygget i 1938, like etter innvasjonen. Det har vært mye veiarbeid utenfor min inngangsdør de siste tre årene. Det har ført til at alle i boligen bor helt annerledes enn tidligere. Av nyskjerrighet for hva forandringer i hverdagslivet mitt gjør med meg og mitt nabolag, tar jeg bilder i et område på 300 – 400 meter fra inngangen til leiligheten min.

– Er det sammenheng med arbeidet i studio og utenfor ditt hjem?

– Mitt studioarbeid er rent syntetisk og står i opposisjon til bildene tatt utendørs. Det er analytisk i forhold til mitt arbeid i studio. Her er det lyset, fargene eller måten gjenstandene står på som fører til om man tar bildet eller ikke. Dette krever en nøye observasjon av omstendighetene, men har ingenting med det ekte bildet å gjøre. Alle bildene er fotografert med digitalt kamera og minimalt etterarbeid. Det er kun gjort enkle justeringer av farger og kontraster. Det samme gjelder valg av objektiv. Jeg bruker bare normal objektiv og kameraet har samme høydepunkt som mine øyne. På en måte kan man si at hele prosessen er inspirert av hvordan jeg brukte storformat. Jeg brukte storformat i nesten 16 år. Nå er alt erstattet med en digital Leica S2. Digitalt utstyr gjør at jeg blir mer fri og kan reagere mer spontant enn før. Samtidig har jeg holdningen og teknikkene jeg har lært fra storformat-fotografi.

Naturlig nasjonalromantikk
– Har du samarbeidet med andre kunstnere?

– Det har jeg gjort flere ganger og jeg setter stor pris på det. Noen ganger kan det være en stor utfordring å samkjøre to forskjellige hoder, men jeg finner det veldig inspirerende. FotoRemix er en av disse prosjektene. I 2007 ble jeg invitert av Bjørn Brochmann fra Commando Group for å gjøre et prosjekt sammen med han.

Mange av bildene til Damian er preget av landskap. Dette ser en tydelig i hans prosjekt FotoRemix. Det er ikke klassiske landskapsbilder, som du ser fra mange naturfotografer, men et tydelig samarbeid mellom illustratør Bjørn Brochmann og Heinisch. Bildene ble utstilt på Fotografiens hus i Oslo i fjor høst, med publikumsrekord. Fotoremix fokuserer på nasjonalromantikken og hvorvidt den fremdeles er relevant. Naturen er en viktig del av den norske identitet og prosjektet undersøker hva som ligger til grunn for dette. Serien FotoRemix fikk nylig en pris i årets PDN Annual konkurranse i New York.

Østblokkmaskineriet
Film- og fotoprosjektet PYLOD er hans hittil største. Med en filmatisk collage av abstrakter, skildrer semidokumentaren maskiners anatomi, nærmere bestemt skiheiser i dolomittiske alpelandskaper. Med nærgående filming og ekspressivt lydbilde fremvises en egen maskinell parallelleksistens, med en utrettelig rytme og vilje. Poetiske, repetitive og romantiserende bilder tar oss med inn i en mekanisk verden vi ikke før har hatt tilgang til. Den romantiske inspirasjonen knytter seg blant annet til landskaper av maleren Caspar David Friedrich, mens den ekspressive tilnærmingen henter næring fra arbeider av Paul Klee og fotograf Brett Weston.

Møtet med maskinen som en forførende organisme blir også møte med de mørkere avgrunner i menneskesinnet. Assosiasjoner som uro, lengsel, tap, avmektighet og ensomhet trenger seg på i bildene fra en mektig og frosset fjellverden. Selv sier Heinisch at hans oppvekst i et industritungt og lukket Øst-Europa preger hans kunstneriske virke på flere plan – som her gir utslag i en dyster, kjølig kombinasjon og et melankolsk stemningsleie. Kortfilmen ble vist på 15 internasjonale filmfestivaler verden rundt.

Lærerrollen på Bilder Nordic
Heinisch jobber i dag med flere personlige og kommersielle prosjekter. Parallelt med karrieren som fotograf er han en av hovedlærerne på Bilder Nordic School of Photography i Oslo. Han underviser i historie, er veileder for elevenes personlige prosjekter, og holder workshops for skolen.

– Hvordan balanserer du arbeidet som fotograf og lærerrollen på Bilder Nordic?

– For det første må jeg nevne at jeg virkelig får utbytte av tiden med mine studenter. Jeg kan se tilbake til nesten ni år med egne studier på Folkwang Schule i Essen. Jeg liker å videreføre mine erfaringer til neste genrasjon fotografer. Men ikke tro det bare går en vei. Studentenes tanker og løsninger inspirer også meg og mine prosjekter. Skolen har et unikt miljø med uendelige muligheter, men tro heller ikke at mine studenter kan gjøre som de vil. Tvert om. Elevene skal kunne forsvare sine prosjekter og sette en kommersiell verdi på det. Etter endt skolegang må de ha evnen til å overleve i vår visuelt overlastede verden.

www.damianheinisch.com
www.damianheinisch.org

Mer fra Christian André Strand

Fin Serck-Hanssen om norsk punk

Skinnjakke. Svette. Kort hår. Fin Serck-Hanssen fotograferte den første genrasjonen av norsk...
Les mer