I kjølvannet av Fame

Foto Schrøder i Trondheim jobber med å gjenoppta driften av Fame Fotografene ifølge en pressemelding fra selskapet.

Kommentar: Morten M. Løberg

Både Forbrukerrådet og Foto Schrøder, som har kjøpt boet etter Fame, har fått mange henvendelser etter Fame-konkursen. Kunder som har bestilt og betalt for bilder de ikke fikk før konkursen står bak de fleste henvendelsene.

– Vi jobber så godt vi kan med å produsere bilder og sende ut til kunder som har betalt på forhånd. Dette gjør vi av egen regning for å hjelpe kundene så godt vi kan, sier administrerende direktør i Foto Schrøder, Miriam Nordbotten, til Bergens Tidende.

– Varer som er produsert ferdig før konkursen og ikke utlevert, har vi jobbet intensivt med å sende ut direkte til kunder. Imidlertid kan vi ikke stå økonomisk ansvarlig for eventuelll tilbakebetalig av penger som kunder mener å ha krav på, det er en sak for bostyrer, sier Nordbotten.

Bilder tapt?

Da Fame Fotografene AS gikk konkurs var gjelden anslått til i overkant av 15 millioner kroner. 69 personer mistet jobben.

Forbrukerrådet i Midt-Norge håndterer henvendelsene fra publikum siden Fames hovedkontor lå i Trondheim. Hittil har de motatt nærmere 4.000 henvendelser. Flere henvendelser kommer fra kunder som har bilder hos Fame fra store begivenheter som konfirmasjon og bryllup.

Spørsmålet mange stiller seg er jo om disse bildene er tapt. Det gir jo ikke akkurat inntrykk av trygghet at private, digitale bilder ligger på en server eller en harddisk i et firma som har gått konkurs. Det blir straks noe veldig risikofylt å ha bilder der ute i nettskyen.

Hvorfor ikke selge “negativene”?

Strengt tatt er ikke denne problemstillingen hverken ny eller uvanlig. Fotografer gikk konkurs i filmens dager også, og arkivet deres ble en del av et konkursbo. Men konkursen i Fame setter søkelys på en problematikk en leser har tatt opp med oss: Er det ikke på tide at fotografene gjør det mulig å kjøpe de digitale filene?

Tanken er umiddelbart besnærende, men fra en fotografs ståsted svært utfordrende. Hva skal fotografen leve av da, hvis kunden får filene og kan skrive ut så mange bilder han eller hun vil – med en kvalitet fotografen ikke har noen som helst kontroll over?

“Vi har jo betalt”

Bruken av bilder har endret seg. Før ble bildene portrettfotografen tok i studio forstørret på fotopapir, rammet inn og hengt på veggen. Nå ønsker kunden å dele bildene med venner på Facebook, ha de som album på mobilen eller i lesebrettet – kanskje sette sammen sin egen fotobok. Fagfotografen kan i beste fall bare tilby det siste. Kunden vil gjerne ha tilgang til filene. “Vi har jo betalt for fotograferingen”, er argumentet.

Jo da, men hva har kunden betalt? Som regel nesten ingen ting. Mange fotografer lokker kundene inn i studioet med en kunstig lav pris på selve fotograferingen. Det fotografen lever av, er etterbestillinger av bilder.

“Dumpingpriser” på fotografering har vært et stridstema blant portrettfotografene i uminnelige tider. Stolte forsvarere av fotograffaget med stor F har hevdet at fotografene må ta seg ordentlig betalt for selve fotograferingen – fotografen er jo en slags kunstner!

Knapt noen fagfotograf er kunstner

Det siste er en sannhet med modifikasjoner. Knapt noen fagfotograf i Norge i dag som lever av å fotografere portretter og brudepar er kunstner. Å påstå noe annet er en ren tilsnikelse. Det kunne kanskje vært annerledes hvis ikke fotografforbundet helt fra starten valgte å organisere seg sammen med håndverksbedriftene. En fotograf er pr. definisjon en håndverker. Alle portrettfotografene drives av målet å tjene penger. Fame Fotografene strakk dette så langt de kunne, og med sitt nye konsept (i Norge) for ca. ti år siden lå de fra første dag på toppen når det gjeldt etterbestillinger. Rett etter starten lå gjennomsnittsbestillingen av bilder på rundt 15.000 kroner pr. kunde. For den summen kunne nok noen og enhver bli fristet til å lokke folk inn i studioet med en latterlig lav pris for selve fotograferingen. Fotografen var ikke lenger den viktigste personen i staben, det var den som under gjennomgangen av bildene sammen med kunden solgte forstørrelser.

Omstridt forretningskonsept

Fames forretningskonsept falt ikke i god jord hos alle i Norges fotografforbund. Leder Rolf Schjesvold harselerte med konkursen i lederspalten sin i Fotografi, og fikk svar fra Fame-eierne Torgrim og Trine Melhuus, som på sin side mer enn antydet at fotografforbundet har vært etter dem bestandig – noe Schjesvold benekter.

Vi har imidlertid fått flere henvendelser i ettertid som tyder på at både Fame Fotografene og fotografdynastiet Melhuus har vært mer omstridt innad i fotografforbundet enn det som har kommet fram utad. Ingen ønsker å stå åpent fra med kritikk hverken den ene eller den andre veien. Dette gjør det jo vanskelig å følge opp saken. Anonyme kilder er jo aldri de foretrukne kildene, men de bidrar til å gi et inntrykk av hva som har foregått. Fame Fotografene ble fort stemplet som Rema 1000-utgaven av et portrettstudio. Her gikk det på samlebånd, og all yrkesfaglig stolhet var borte.

De fotografene som mente dette hadde nok i og for seg et poeng. Det mange glemte var at størstedelen av norske portrettfotografer driver på samme måten – bare i mye mindre skala. Da tenker jeg ikke på de profilerte fagfotografene – altså de kjente navnene vi kjenner fra fagfotografenes årlig landskonkurranse – men alle de andre som like gjerne kunne blitt noe annet en fotograf. Noe skal man jo leve av, og for noen falt valget på fotografi. Engasjementet for faget kan ofte være så som så, noe følgende historie fra en av de første Nordic Light-festivalene kan illustrere: Festivalens kunstneriske leder Morten Krogvold traff en portrettfotograf fra et mindre tettsted på Østlandet på gata i Kristiansund. “Hei”, sier Krogvold, “så du har tatt deg turen til fotofestivalen, skjønner jeg!”. “Nei”, svarer fotografen, “jeg er ikke på festivalen i det hele tatt, jeg har ferie, jeg”.

Det er selvfølgelig ikke noe galt i ikke å ha et glødende engasjement i jobben sin. Veldig mange har det slik. Og når fotografene i sin tid valgte å slutte seg til håndverkerne, så er de i bås med snekkere og rørleggere. Som er gode å ha og som er opptatt av å gjøre en god, faglig jobb – i hvert fall mange av dem. Men som ikke er glødende opptatt av jobbens kreative utfordringer 24 timer i døgnet. Mange fotografer er happy når de kan låse døra klokka fire.

Fame Fotografene tok på sett og vis konsekvensen av fotografforbundet historiske valg i forrige århundre: Vi er håndverkere og vi produserer. Hadde fotografforbundet valgt å orientere seg mot kunstnerne i stedet, kunne mye vært annerledes. Men alle skjønte vel at det ikke var i der pengene lå.

Hvordan Fame Fotografene kunne gå så dundrende konkurs med sitt konsept som appellerte såpass sterkt til kundene – og til nye kundegrupper som ellers ikke ville gått til fotografen – går ut over min forstand. Men det skulle ikke forundre meg om noe lignende dukker opp igjen.

Morten M. Løberg

Redaktør

 

Torgrim Melhuus hos Fame på Heimdal like etter starten i 2003. (Foto: Morten M. Løberg)

 

 

Tags from the story
,
Mer fra Morten M. Løberg

NASA bestiller Nikon-kameraer

NASA har lagt inn en ordre på elleve Nikon D3S speilereflekskameraer og...
Les mer

5 Comments

  • En kommentar fra Morten Løberg. Mye vettugt, samtidig så kan man jo også si at hvorfor skal en redaktør kunne ytre seg når han har en så fjern virkelighetsoppfattelse. Som:
    “Knapt noen fagfotograf i Norge i dag som lever av å fotografere portretter og brudepar er kunstner.” (Hvem er han til å definere kunst???)
    “Og når fotografene i sin til valgte å slutte seg til håndverkerne, så er de bås med snekkere og rørleggere.” (Ikke noe galt med de yrkesgruppene, men å stigmatisere de til at de er glade for å gå hjem til rett tid????)
    OG hva er det han mener er galt med å tjene penger? Er det ikke det vi lever av???

  • Han er vel som oss, jobber for å tjene penger og ha det meningsfylt! Og om bokstavene eller produktene oppleves som kunst så er vel det fint det, men det er vel strengt tatt ikke målet.

  • Om noe skal defineres som kunst så tror jeg intensjonen og motivasjonen bak må være noe annet enn å tjene penger.

  • Ofte er jo det vi deffinerer som kunst idag, bestillingsverk fra samtiden. Wiki har en fin en hvis man ikke tenker penger: “Det finnes i kunsten to hovedgrener. Den første har som mål å gjøre publikum lykkelige i den perioden verket sanses. Denne grenen betegnes gjerne som underholdning. Den andre har som mål å finne erkjennelse om hva det er å være menneske. Denne grenen karakteriseres oftest som kunst.”

Comments are closed.