Ikonografen Terry O’Neill

Jean Shrimpton & Terence Stamp, 1963 © Terry O'Neill

Den britiske fotografen Terry O’Neill ble kjent for sine legendariske portretter på 1960- og 70-tallet, av Brigitte Bardot med sigaretten, Jean Shrimpton og Terrence Stamp.

O’Neill ble født i London i 1938, og var ved siden av trioen David Bailey, Terrence Donovan og Duffy, den som satte 60-tallets ”Swinging London” på kartet gjennom bilder. Men Terry O’Neills karriere tok en mer internasjonal retning enn de andre.

– De tre forlot ikke London frivillig. Selv begynte jeg å reise til Hollywood så tidlig jeg kunne, og hvor jeg dro fikk jeg et bra omdømme, og det satte enda mer fart på karrieren min, forteller han.

O’Neill kom fra enkle kår. Faren jobbet på Ford-fabrikken i Øst-London. Hans egne ambisjoner strakk seg til å bli jazztrommeslager på den lokale scenen. Men i 20-års alderen fikk han jobb på Heathrow. Der var det en egen fotoavdeling som fotograferte folk på flyplassen.

– Jeg vet ikke hvorfor jeg fikk jobben. Fotografi var for meg noe genier syslet med. Vel, en dag fikk jeg øye på politikeren Rab Butler som hadde sovnet i en stol omgitt av en stor gruppe høvdinger fra Afrika. Jeg tok et bilde, og ved en tilfeldighet fikk en reporter fra avisen The Dispatch øye på det. De ansatte meg for å ta bilder for avisens regning på flyplassen hver lørdag. Mens jeg jobbet på Heathrow gikk jeg på kunstskole en dag i uken for å lære meg det grunnleggende i fotografi. Men jeg hadde ikke mye bruk for det – bortsett fra at jeg spurte læreren om hvilke typer objektiv som var blitt brukt til bildene jeg så i ulike bøker. På skolen handlet det om å fotografere i studiomiljø under ideelle forhold. Jeg jobbet ute i virkeligheten.

Brigitte Bardot, 1968 © Terry O'Neill
Brigitte Bardot, 1968 © Terry O’Neill

Snart ble han tilbudt jobb for en annen avis, The Daily Sketch, og ble sendt ut på sitt første oppdrag.

– Ordren var ”Dra til Abbey Road studioet. Der skal det være et band som heter The Beatles og som holder på å spille inn en plate.” Jeg dro dit, hang med bandet og fotograferte. Når bildene ble publisert ble avisen utsolgt på null komma svisj. Så jeg hadde flaks som begynte på toppen.

Like etter fotograferte han The Rolling Stones. De framstilte seg som The Beatles’ rake motsetning. Da bilderedaktøren fikk se bildene fikk han sjokk. ”De ser jo ut som huleboere”. Året var 1964 og Swinging London var i full gang.

– Det som gjorde tiden så spesiell var mulighetene unge mennesker fikk. Å uttrykke seg selv; i ord, bilder, mote og musikk. Men vi trodde ikke det ville vare mer enn et par år. Jeg pleide å henge med The Beatles og The Rolling Stones på en liten klubb som het The Adlib Club, rett bak Leicester Square. Vi snakket mest om hva vi skulle gjøre etterpå, når det vi holdt på med tok slutt. Ringo Starr snakket om å åpne frisørsalong og John Lennon ville bli snekker.

HOLLYWOOD
Først da O’Neill dro til Hollywood forsto han at tiden avlet unike muligheter også for ham. Han ble invitert til høyre og venstre av legendariske folk, som Fred Astaire. Men det de ville snakke om var The Beatles og Jean Shrimpton, de som O’Neill portretterte.

– Jeg er glad for at jeg fotograferte så mye som jeg gjorde, for jeg ble en slags uoffisiell hoff-fotograf for The Swinging Sixties, sier han.

Det var for øvrig i Hollywood Terry O’Neill fikk sin viktigste leksjon i fotografi – av Frank Sinatra.

– Jeg hadde blitt kjent med Ava Gardner. Hun skrev et introduksjonsbrev til Frank Sinatra. Jeg gikk til filmsettet og gav ham brevet. Han leste det og sa ”ok, du er med meg”. Vi var sammen i tre uker, men vi utvekslet knapt et ord. Han gav meg full tilgang til alt han gjorde, og ved å holde meg i bakgrunnen kunne jeg ta fantastiske bilder. Nøkkelen til storhet var å jobbe med folk som hadde storhet, og at jeg selv var i bakgrunnen. Det ble min fremste leksjon i fotografi.

Monica Vitti, Pinewood Studios, Modesty Blaize, 1966 © Terry O'Neill
Monica Vitti, Pinewood Studios, Modesty Blaize, 1966 © Terry O’Neill

STJERNER
O’Neill har fotografert de aller største stjernene i sin generasjon, men han gir ikke mye for dagens stjerner. De er først og fremst narcissister, mener han.

Før ønsket stjernene en velkommen inn i sin verden. I dag er det heller et paparazzistyr der kjendisene snarere klabber til en. I dag er de navn som varer et par år, så blir de glemt.
– Jeg vet ikke hva som har skjedd med filmstjernene, sier han. – Det virker ikke som de skapes lengre. De har ikke samme talent som de jeg jobbet med i min tid.

Det som skinner gjennom i Terry O’Neills bilder er ikke bare stjerneglansen, men også en menneskelighet og sårbarhet. Om det er portrettene av Jean Shrimpton og Terrence Stamp eller Elizabeth Taylor foran sminkespeilet.

– Om du tar Ava Gardner og Brigitte Bardot, så syntes de ikke selv at de var vakre. Det var nesten umulig å ikke kommentere deres skjønnhet når jeg jobbet med dem, men de bare ristet på hodet. Det var en oppdagelse. At en vakker kvinne ikke nødvendigvis syntes det selv. De så seg i speilet, og så bare det som var feil. Det er nok det som gjør dem så vakre, minnes O’Neill.

ARKIV
– Jeg tok mange bilder. Det gikk ikke an å tilbringe mye tid med folk og ikke gjøre noe. Så jeg fotograferte for å få dem til å slappe av. Jeg har bilder av Sinatra der jeg står rett over ham, og han er milevis borte i egne tanker. Slike bilder får man bare ved å ta mange bilder.

Den tilgjengeligheten til stjerner får sjelden dagens fotografer, sier han.

– I dag er stjernene omgitt av folk som styrer og steller med fotografen, og verst er PR-folkene. De vil ha full regi over bildene. Jeg har stort sett sluttet å fotografere. Jeg behøver ikke arbeide lengre, og jeg orker ikke dagens system.

Joan Collins, 1970s © Terry O'Neill
Joan Collins, 1970s © Terry O’Neill

Terry O’Neill sier nok en gang at han har hatt flaks. Men det har selvsagt også vært nedturer. Han giftet seg tidlig og skilte seg. Han har hatt mange forhold, blant annet med Jean Shrimpton. Han hadde et langt forhold til Faye Dunaway. De giftet seg i 1983, men ble skilt fire år senere. Da hadde O’Neill vært bosatt i USA i flere år og ute av fotografmiljøet. Etter skilsmissen dro han tilbake til London, og måtte nærmest begynne på nytt igjen.

– Det innebar også at jeg måtte fotografere i farger. Det hadde jeg ikke gjort før. Det var vanskelig å få jobb i begynnelsen, og det var da jeg innså at man er bare så god som sitt siste bilde. Man må kjempe kontinuerlig. Heldigvis fikk jeg en stor jobb av The Sunday Times – å fotografere dem som kom til å prege 90-tallet. Det var jobb dag og natt i tre måneder, men det fikk meg på fote igjen. Jeg var nære på å kaste inn håndkleet. Jeg funderte faktisk på å skifte beite og bli bilderedaktør, men innså at det var nok bak kameraet jeg var best.

O’ Neill begynte å trappe gradvis ned da han kom i slutten av 60-årene. Siden da har han livnært seg på sitt store arkiv og arrangert utstillinger verden rundt.

– Finnes det noen du har lyst til å fotografere nå?

– Nei, faktisk ikke. Jeg har fotografert de jeg vil fotografere. Jeg takker nei til nesten alt. Jeg fotograferte Pelé, som skal bli ansiktet for verdenscupen i fotball, og jeg har akkurat fotografert Pierce Brosnan for motehuset Hackett, men det er alt. Jeg har mange utstillinger på gang rundt omkring – i Toronto, New York, Brussel blant annet, og det holder meg i gang.

Utstillingen kan du se på The Thief i Oslo til og med 8. mars 2015.

www.terryo.co.uk
www.thephotogallery.se

Artikkelen er en kortversjon av intervjuet som ble trykket i Fotografi nummer 1 2014.

Skrevet av
Mer fra Michael Dee

Royal Café Books

Siden starten i 2005 har forlaget Royal Cafe Books publisert 250 titler, hvorav halvparten...
Les mer