“Jeg gjorde jo bare jobben min”

Leif Preus er kanskje den fotografen som har betydd mest for norsk fotografi i vår tid. Både redaktør Frank Hesjedal i Foto.no og redaktør Morten M. Løberg i Fotografi.no har tidligere intervjuet Leif Preus i Horten. Her sammenfatter de to  sine inntrykk.

Av Frank Hesjedal og Morten M. Løberg

Leif Preus døde 5. mai, 85 år gammel. Denne artikkelen publiseres i dag både på Foto.no og Fotografi.no. Løberg (ML) intervjuet Leif Preus i forbindelse med at han fylte 75 år i 2003. Hesjedal (FH) intervjuet Preus da Preus museum presenterte en retrospektiv utstilling av fotografen Leif Preus i 2008. Du kan se flere bilder på Foto.no.

Alltid engasjert. Leif Preus i museet i 2006. (Foto: Morten M. Løberg)
Alltid engasjert. Leif Preus i museet i 2006. (Foto: Morten M. Løberg)

En god dag
(M.L. 2003): Vi rusler bort til et lite møterom. Sekretæren har sørget for noen smørbrød, kringle og kaffe. Jeg må av og til heve stemmen når jeg snakker, en komplisert og aggressiv ørebetennelse har gjort ham døv på det ene øret. Han er pensjonist nå, det er tre år siden han gikk av som styreformann i bedriften Preus Foto AS og to år siden han trakk seg fra sitt siste verv, som formann i juryen for Fotografiprisen.

Leif Preus er den nålevende fotograf som har betydd mest for norsk fotografi. Jeg tror ikke jeg fornærmer noen med å si det. Snarere tvert i mot, jeg tror at alle i det norske fotomiljøet for en gangs skyld er enige.

(F.H. 2008): Leif forteller at jeg treffer han på en veldig god dag. Han har nemlig vært ute i skogen og løpt. Etter at han skadet benet for noen år tilbake kan han endelig løpe igjen. Løpingen tar han som en oppvarmingsøkt til gåturen i skogen. Etterpå tvinger han seg til å gjøre styrkeøvelser mens store deler av Horten fremdeles koser med puten sin.

Fotointeressen til Leif Preus kan spores tilbake til den gang han var rundt fire år gammel og for første gang fikk se bilder av seg selv med lyse krøller.

– Men på det tidspunktet jeg fikk se bildet hadde jeg ikke lenger lyse krøller, jeg var korthåret, jeg. Dette kunne jeg ikke skjønne, at det var meg på bildet. Husk at en slik opplevelse kan ingen få i dag. Et barn som er rundt et halvt år i dag har sett flere fotografier i sitt liv enn jeg så frem til jeg var 20, 30 år. Fotografiet var med andre ord så unikt og så sjeldent. Jeg husker et bilde av min far som holdt meg på armen. Det var merkelig, det var en veldig sterk opplevelse.

Utenfor museet på Karljohansvern, 2003. (Foto: Morten M. Løberg)
Utenfor museet på Karljohansvern, 2003. (Foto: Morten M. Løberg)

Velox
(M.L. 2003): «Far, hvorfor har vi negre på loftet?» Leif Preus var bare seks, syv år gammel da han fant det han trodde var negre på loftet i fiskerhuset på Øvre Keisermark i Horten. Faren skjønte ingen ting før guttungen viste ham en eske med sorthvitt-negativer.

– Menneskene var helt sorte i ansiktet på negativene, så jeg trodde de var negre. Bildene var sannsynligvis fotografert av min onkel eller av farfar, det var ingen andre i min familie som hadde noe kamera på den tiden. Vi sa neger den gang. Faren min gjorde noe som fikk stor betydning for meg. Vi gikk til Horten Musikk og Radio og kjøpte en pakke Velox 9×12 cm fotopapir for 25 øre. Deretter la han ett av negativene i kontakt med kopipapiret og plasserte det i en kontaktkopieringsramme som han hadde fra sine guttedager. Denne plasserte vi ute i sola. Så ventet vi i fem, ti minutter, og da han åpnet rammen, var det et positivt, brunsort bilde på papiret. Far lærte meg hele prosessen, og jeg var trollbundet! Denne opplevelsen står veldig sterkt i meg. Ellers var ikke min barndom bare enkel, men det vet du kanskje?

Leif Preus har vært avholdsmann hele sitt liv.

Leif Preus med unge fotografer i Forbundet Frie Fotografer den gang museet lå i Langgaten i Horten, ca. 1980. Med Arne Walderhaug og Herdis Maria Siegert. (Foto: Morten M. Løberg)
Leif Preus med unge fotografer i Forbundet Frie Fotografer den gang museet lå i Langgaten i Horten, ca. 1980. Med Arne Walderhaug og Herdis Maria Siegert. (Foto: Morten M. Løberg)

Oppdrag nummer en
F.H. 2008): Under krigen kjøpte Leif sitt første kamera for fem kroner. Kameraet var ødelagt og han reparerte det og bygde det om til Leica-film. I 1948 startet militærtjenesten og han ble værende i marinen i åtte år. I 1956 begynte den ivrige fotoamatøren å jobbe som fotograf da han åpnet sin egen forretning. Han klarte ikke å finne noen i Horten som han kunne lære av, så han lukket bare opp døra og begynte å ta imot oppdrag.

– Det første oppdraget var å fotografere en liten pike som het Tone Langli.
Tone hadde med seg pusekatten sin og det ble bilde nummer en. Prisen for denne fotograferingen var kroner fem. Etter hvert steg prisen til syv kroner og femti øre. Da fikk kunden seks opptak.

Gründeren
(M.L. 2003): Leif Preus har ikke vokst opp med sølvskje i munnen. Tvert i mot, han vokste opp i utfordrende kår.

Det Leif Preus bygde opp, bygde han selv helt fra grunnen av. For dette nyter han bred og allmen respekt i Horten, blant mennesker som vet at han ikke har fått noe gratis her i livet. Bare litt drahjelp nå og da. Hans svigerfar oppmuntret ham sterkt da han gikk svanger med planene om å starte en fotoforretning.

– Hans støtte betydde mye for meg, for han var en nøktern mann. Jeg hadde arbeidet i åtte år som undervisningsoffiser i marinen. Militærtjenesten var opptil 16 måneder den gangen, og forsvaret ønsket å ha undervisning i form av forskjellige kurs og velferdstilbud. Min oppgave var å tilrettelegge de forskjellige kursene. Jeg hadde fotografert siden krigen.

I 1954 etablerte Odd Ruud og Preus firmaet Leif Preus og Odd Ruud. Ruud, som var fagutdannet fotograf, fungerte mest som «sleeping partner», og i september 1956 etablerte Leif Preus firmaet Preus Foto AS.

I museet i Langgaten, ca 1985. (Foto: Morten M. Løberg)
I museet i Langgaten, ca 1985. (Foto: Morten M. Løberg)

Landsbyfotografen
(F.H. 2008): Horten har påvirket Leif Preus som fotograf. Han karakteriserer seg selv som en landsbyfotograf.

– På samme måte som en landsbylege, måtte en landsbyfotograf kunne alt. Jeg fotograferte med andre ord alt, og hadde blant annet en del industriopptak som var veldig spennende. Jeg fototgrafert også forsvarhemmeligheter for marinen.

Når jeg ber Leif se tilbake på sitt fotografiske liv er det først og fremst fotografier av familien som betyr mye for ham.

– Jeg er mest opptatt av nåtiden og fremtiden. Jeg synes fortiden er veldig interessant og synes det er veldig moro å drive historisk forskning.

Jeg har problemer med å få ham til å trekke frem spesielle fotoprosjekter, men når han ser seg tilbake er han i alle fall veldig stolt over bedriften. Til tross for problemer de senere årene før bedriften ble solgt, har ingen noen gang tapt penger på den, de har ikke hatt noen arbeidskonflikter og ifølge Preus hatt et godt forhold til alt de har gjort.

– Det synes jeg er fint å tenke på, sier Preus fornøyd.

Fotolaboratorium og museum
(M.L. 2003): – Da vi startet med farvebildeproduksjon i laboratoriet i Langgaten i 1964, i den bygningen som senere ble fotomuseet, hadde jeg reist rundt på østlandet og gjort avtaler med fotohandlere om å utføre amatørproduksjonen for dem. Vi satt med et stort antall filmer da det viste seg at printeren vi hadde bestilt fra England var blitt skadet under transporten. Vi måtte derfor returnere alle filmene til forhandlerne og beklage at vi ikke kunne kopiere farvebilder allikevel. Etter tre uker hadde vi ny printer, men ingen kunder. Så jeg måtte ta runden en gang til og håpe at vi fortsatt hadde tillit. Det viste seg heldigvis at fotohandlerne stolte på oss, så vi kom i gang.

Leif insisterer på å si “farve”, ikke “farge”.

I 1969 ble det for første gang solgt flere fargefilmer enn sorthvittfilmer her i landet. Preus fotolaboratorium framkalte og kopierte, og det var på det meste 70 ansatte i laboratoriet i Langgaten. Det ble en pengemaskin. I 1973 trengte de mer plass, og virksomheten ble flyttet til et nyoppført laboratorium i Elgstien. Med på flyttelasset fulgte noen gamle kameraer.

– Det var en gang på 60-tallet at jeg sto utenfor et hotell i Horten og fotograferte bygningen med et Hasselblad-kamera. Da kom gammelordfører, bokhandler og en gang Hortens eneste millionær, Johan Solli, forbi og lurte om det forholdt seg slik at jeg fotograferte med en Hasselblad. Eller han sa vel noe slikt som «god dag, herr Preus, står De her og fotograferer med et Hasselblad kamera?». Vi snakket jo slik den gang. «Jeg har faktisk et gammelt Hasselblad kamera selv», fortalte han. Da jeg kom ned i butikken dagen etter, sto det en pakke og ventet på meg. Det var gammelordførerens Hasselblad, med en hyggelig hilsen om at den sikkert passet bedre hos meg enn hjemme hos ham selv. Som takk ga jeg ham et mer brukervennlig Kodak Starlet kamera som han kunne fotografere barnebarna med, men Hasselbladen førte til at jeg etter hvert fikk flere gamle kameraer. Deretter begynte jeg så smått å samle på fotografiske bøker og bilder, forteller Preus.

Tanken om et fotomuseum var ennå fjern. De gamle kameraene ble etter hvert utstilt i et ledig rom i det nye laboratoriet. Den gamle bygningen i Langgaten var vanskelig å få solgt, så – hm – hva med å flytte samlingen dit? Da Preus Fotomuseum ble etablert i 1976 var tanken i første rekke at bedriftens egne medarbeidere og fotobransjen skulle kunne bruke samlingene til å lære om fotografi ved å studere teknikk, bilder og bøker – slik Preus selv har lest og studert seg fram til kunnskap om fotografi.

Det tok litt tid før det norske fotomiljøet oppdaget hvilken skatt fotomuseet var. Alt på slutten av 1970-tallet rommet det en av Europas mest omfattende samlinger av fotolitteratur. Her finner du komplette utgaver av Alfred Stieglitz Camera Works. Her finnes originale og helt unike talbotypier fotografert av William Henry Fox Talbot på Lacock Abbey da han – før Daguerre offentliggjorde sin fotoprosess daguerreotypi – eksperimenterte med saltpapir og negativ/positiv-prosessen slik den kom til å danne grunnlaget for moderne fotografi. Helt til digital fotografi så dagens lys.

Leif Preus med tidligere direktør Øivind Storm-Bjerke ved Preus museum – i anledning åpningen av Preus retrospektive utstilling i museet for noen år siden. (Foto: Morten M. Løberg)
Leif Preus med tidligere direktør Øivind Storm-Bjerke ved Preus museum – i anledning åpningen av Preus retrospektive utstilling i museet for noen år siden. (Foto: Morten M. Løberg)

Unik samling
(F.H. 2008): – Da vi åpnet museet i 1976 sa jeg at det ikke er noe mål i seg selv å samle gjenstander, men at samlingene kan gi oss selv og våre kunder i Norge tilgang til fotografiens historie og kultur direkte fra kilden, og ikke via bøker skrevet i England, USA, Frankrike og Tyskland.

Da staten tok over museet 1. januar 1995 var det 13.000 katalogiserte bøker. På dette tidspunkt var det et av verdens største biblioteker med fotografisk litteratur. I dag er det over 20.000 bøker i biblioteket. Da Preus begynte å samle på fotografier kjøpte han få norske, eldre bilder.

– Jeg forsto at det var kretser i både kulturdepartementet og innen fotomiljøet som ønsket å beholde fotografiene i lokale miljøer. Jeg bestemte meg for å ikke blande meg inn i dette og kjøpte relativt lite norsk, historisk fotografi. Jeg kjøpte stort sett internasjonal fotografi, og jeg kjøpte fordi jeg likte bildene, ikke med tanke på investering eller spekulasjon.

I dag er dette en unik samling som ikke kan skaffes. For et par år siden anslo tyskeren Rudolph Kicken, en av grunnleggerne av Kicken Berlin galleri, samlingen til å være verdt rundt 500 millioner kroner. Et fotografi av Edward Steichen som Preus i sin tid betalte noen tusen dollar for er i dag verdt rundt 300 – 400.000 kroner.

– For et firma å eie en slik samling som jeg etter hvert hadde bygd opp så jeg som en selvmotsigelse. Hvis vi skulle komme i økonomiske vanskeligheter en gang eller trenge kapital ville et salg av disse gjenstandene gi penger tilbake. Dette var jeg ikke interessert i. Da ville jo det hele være borte igjen. Samlingen hadde vokst så mye at den var for stor for oss.

Utenlandske interesser var faretruende nær å kjøpe den unike samlingen. Samsung var en av aktørene som ønsket samlingen til seg. Heldigvis resulterte kontakten med kulturdepartementet i at staten kjøpte samlingene. Verdien ble nøkternt anslått til 90 millioner kroner, og ble solgt for 46 millioner kroner i 1994. Kontrakten ble underskrevet på Engebret Café i Oslo av Leif Preus og daværende kulturminister Åse Kleveland. Fram til 1997 var Preus selv direktør ved museet.

Kåsøren
(M.L. 2003): – Digitale bilder er jo mest matematikk, mine himler får flere nyanser med film i kameraet! Digitalt er først og fremst matematikk! Den blå himmelen er bare tall. Men i utgangspunktet er jo også det digitale bildet analogt, og akkurat som sølvpartikkelen i filmen må ha en liten urenhet, en liten brist eller en sprekk, for å kunne bli påvirket av lys, må silisiumkjernen i hvert pixel på en bildebrikke ha et element av “forurensning” i seg, gjerne spor av aluminium, for at lyset skal ha noen virkning. Fotoner, lysets minste bestanddel, kan ikke påvirke hverken en halogensølvpartikkel eller et pixel uten at det finnes en såkalt elektronefelle i form av en feil eller misdannelse. «There is a crack in everything. That´s how the light gets in», synger Leonard Cohen i «Anthem», selv om det kanskje ikke var fotografi han hadde i tankene. Halogensølvpartikkelen i filmen representerer en veldig enkel form for hukommelse, det skal bare seks, syv fotoner til før partikkelen «vet» at den er bærer av verdifull informasjon. Bare noen av genene i arvestoffene våre representerer en enklere form for hukommelse, så vi kan trygt si at fotografi alltid har beveget seg helt på grensen av det mulige. På samme måte minner fotografi meg om et orientalsk teppe. Uansett hvor perfekt det ser ut, har teppet som regel en liten, innebygd feil. Visste du det? Bare profeten Muhammed og hans lære er perfekt. Ikke noe skal ikke gjøre profeten rangen stridig, heller ikke et orientalsk teppe. Derfor er det gjerne lagt inn en liten uregelmessighet et eller annet sted i veven.

Ingen kan kåsere om fotografi som Leif Preus.

Leif Preus med nåværende direktør Ingrid Nilsson ved Preus museum. (Foto: Morten M. Løberg)
Leif Preus med nåværende direktør Ingrid Nilsson ved Preus museum. (Foto: Morten M. Løberg)

“Jeg gjorde jo bare jobben min”
(F.H. 2008): På spørsmål om hva som skal til for å bli en god fotograf mener Preus det er viktig å ta lærdom fra de store mesterne.

– Jeg hadde en venn som var interessert i å bli maler. Han spurte en kjent norsk maler om hva han skulle gjøre for å bli en god maler. Han fikk følgende svar: “Kopier de store mesterne!” Det å se de gode fotografier og så kopiere teknikkene, det kan man lære ganske mye av. Selv om jobben skal gjøres foran kamera vil jeg si til unge fotografer at det er lurt om de inne i hodet sitt har et lager av andre fotografier og inntrykk.

Leif Preus anbefaler også å lese noen av de mange flotte bøkene om fotografi, for eksempel moderne bøker som viser portrettfotografiets historie. Han presiserer også at han synes det er veldig spennende at det i dag er så veldig mange unge som viser stor interesse for foto.

– I dag utdannes det langt flere fotografer enn det er behov for, det er helt sikkert. Men! Man kan ha bruk for det man lærer, å se og å fotografere. Det kan man bruke i en lang rekke andre yrker.

Om han selv ville satset på en fotoutdannelse i dag, om han skulle blitt fotograf, vet han ikke.

– Jeg har aldri tenkt den tanken, men jeg tror ikke det. Jeg ser at den vanskelige veien jeg har gått, med å prøve ut fotografering på egenhånd, har jo gitt meg en mengde rikdom og mange erfaringer. Jeg har jo opplevd mange skuffelser og utfordringer også. Det som er gøyalt er at industrifotografier jeg tok i 60-årene har vekket stor oppsikt, til min store forbauselse. Jeg gjorde jo bare jobben min.

(M.L. 2003) – Jeg var veldig sjenert som barn, og jeg har hatt et lavt selvbilde hele mitt liv. Når jeg skal være forretningsmann eller gjøre en jobb, da går jeg over en terskel. Jeg kan virke oppesen og uredd, men jeg er ikke det, altså. Jeg er ikke så tøff som du tror, sier han.

(F.H. 2008): Intervjuet er over og når jeg går ut døren har jeg en god følelse. Jeg er glad fordi jeg har vært så heldig å få møte et varmt menneske og et menneske som har betydd så utrolig mye for norsk fotografi.

Leif Preus, Grip 2009. (Foto: Morten M. Løberg)
Leif Preus, Grip 2009. (Foto: Morten M. Løberg)

 

 

Tags from the story
Skrevet av
Mer fra Redaksjonen

Detektiver i egen samling;

Har du hørt om William Henry Fox Talbot (1800-1877)? For de som...
Les mer