Jo Michael de Figueiredo

© Jo Michael de Figueiredo

I over tretti år har Jo Michael de Figueiredo (54) vært et stille, men betydelig navn i norsk fotografi. I kjølvannet av en evig søken etter kvalitet, og et sterkt behov for å gå i dybden med sitt arbeid, utvikler han stadig bilder med en helt egen identitet og klang.

Jo Michael de Figueiredo vokste opp i Langesund på 60-tallet. Moren var frilansjournalist, fotograf og kunstner mens faren var ingeniør. 

HOF: Hvilken betydning hadde oppveksten din for valget å bli fotograf?

JM: Det er nok en klar sammenheng her. Moren min, og de aller fleste andre slektningene på den siden av familien, var frilansere og kunstnere av et eller annet slag. Forfattere, treskjærere, malere osv. Dette påvirket meg nok i stor grad. Særlig dette at fast jobb aldri var noe å strebe etter. Siden jeg hadde vokst opp med kamera og behersket teknikken sånn nogenlunde, var det naturlig å tenke på dette som et fremtidig yrke. I starten frilanset jeg for lokalavisa og næringslivet, men etterhvert vokste det fram et behov for å uttrykke noe annet, noe som ikke var like synlig, eller lett å ta bilde av. Noe som hadde med et uttrykk for hvem jeg var som person. Min far er fra India, født på Zanzibar, og det å vokse opp som halvt inder i lille Langesund på 60-tallet gjorde nok at jeg fikk føle på en annerledeshet. Av forskjellige årsaker opplevde jeg livet mitt som barn og ungdom som ganske smertefullt, og denne livssmerten ble etterhvert mer utholdelig når jeg fikk oppleve at noe dypt inni meg meldte seg gjennom fotografiet. Det ga næring til en søken etter noe mer substansielt og autentisk. 

HOF: Har du opplevd at det å uttrykke seg gjennom fotografi kan være en form for terapi på et eller annet nivå?

JM: Det er det ingen tvil om. For meg er fotografi kanskje først og fremst en metode for å fortelle hvem vi er, både til oss selv og til verden rundt. En vei til erkjennelse og det å forstå vår egen eksistens litt bedre. Og i alt dette har vi mulighet til å rydde litt i et følelsesmessig kaos. Bildespråket er en slags sjelelig projeksjon som på mange måter ikke kan uttrykkes i ord. Det er noe magisk i dette og som gjør at jeg føler meg mer virkelig. Bildespråket er en inngang til det ubevisste.

HOF: På vei hit slo det meg at en mulig tittel på denne samtalen kunne være «Kunnskapsministeren». Det har sammenheng med din omfattende bakgrunn, med et unikt erfaringsgrunnlag både i en analog og en digital verden, og der fokuset hele veien har vært utforskning og kvalitet. 

JM: Dette er jeg glad for å høre og jeg har absolutt forsøkt å tilegne meg mest mulig erfaring og utforske mest mulig gjennom alle disse årene. Og jeg gjør det fortsatt. 

HOF: Veldig mange fotografer trekker fram tvil som en sentral del av det å jobbe med fotografi. Kjenner du deg igjen i dette?

JM: Absolutt! Den er alltid tilstedeværende. Selv om den kan oppleves ubehagelig, tenker jeg på den som en naturlig og nødvendig del av det vi driver med. At man er usikker på det man produserer, hvordan man innretter seg, hva som er viktig og ikke så viktig og ikke minst om man har lykkes på et eller annet nivå. 

HOF: Har du lykkes?

JM: Det kommer nok litt an på når du spør! Jeg tenker ofte at jeg ikke har lykkes helt med det jeg aller mest har ønsket å få til. I den kommersielle delen av mitt fotografi hadde jeg nok ønsket å kunne gå mer i dybden, jobbe nærmere det eksistensielle. Fotografiet har et så stort potensiale til å romme mange nivåer av betydning. Det hadde vært fantastisk å kunne jobbe med komplekse og mangetydige uttrykk og samtidig få betalt for det, men disse oppdragene er det dessverre langt mellom. Jeg har jobbet mye med å illustrere bøker og fortolke tekst, og litteraturen er en stor inspirasjonskilde. Den kompetansen man møter hos folk som jobber profesjonelt med litteratur savner jeg parallellen til i min verden. Jeg savner oppdragsgivere som er skolert i å gjenkjenne kvalitet og innholdsmessig kompleksitet, noen som har et stort visuelt vokabular og som jeg kunne få brynt meg på. Arbeidet som fotograf handler dessverre i altfor stor grad om å bekrefte og gjenta klisjeer. Jeg savner mer alvor! Mer alvor og grundighet. Det alvoret finner jeg derimot i den rent kunstneriske delen av min praksis og noen ganger tenker jeg at jeg burde viet meg helt og holdent til det. 

HOF: Du har et nært forhold til både analoge og digitale prosesser. Hvilke tanker gjør du deg om disse?

JM: Estetikken er stort sett den samme. Men det er liten tvil om at en analog bakgrunn eller erfaring gjør at man kan nyttegjøre digitale prosesser og verktøy på en mer edruelig og kvalitativ måte. Vi som var voksne allerede på 90-tallet fikk med oss det store skiftet fra det analoge til det digitale. Jeg sto lenge med det ene beinet i det analoge mørkrommet og det andre i Mac-en, men overgangen var stort sett bare en glede for meg. Og jeg elsker det digitale! Når det er sagt mener jeg også at det rene analoge har en helt særegen kvalitet med et optisk/kjemisk/mekanisk avtrykk i sølv av noe som en gang var. Denne prosessen bærer selve forevigelses-  og sannhetsmysteriet i seg og gir fortsatt det digitale fotografiet et autentisk preg, selv om vi alle vet hvor plastisk og manipulerbart den binære tolkningen av verden er. Vi har nettopp laget mørkerom i studioet vårt og jeg jobber med storformatkameraer igjen,  noe som føles veldig bra. 

En annen ting er selve lesningen av fotografiet som den digitale publiseringen har forandret. Jeg mener det må sees på mye mer kontekstuelt enn før. Fotoene står alltid i en sammenheng. En endeløs strøm av bilder som møter en hver dag. Bildet du har foran deg, i øyeblikket, henger sammen med det som kom før og det som kommer etter. Bildene avløser hverandre i et enormt tempo. 

Fotografiet er også blitt vesentlig mer selvrefererende da fotografering og det å se på bilder har blitt en mye større del av de fleste menneskers liv. Det som før hadde et snev av begivenhet over seg har blitt noe helt dagligdags. Og på den måten blir referanser viktigere

www.jomichael.com

Mer fra Hans-Olav Forsang

Jo Michael de Figueiredo

I over tretti år har Jo Michael de Figueiredo (54) vært et...
Les mer