Portfolio: Kaja Bruskeland

© Kaja Bruskeland
© Kaja Bruskeland

Kaja Bruskeland reiste til København for å studere arkitektur. I stedet endte hun opp på fotoskolen Fatamorgana, noe som har satt dype spor både i hennes  profesjonelle og personlige prosjekter.

Det var under studiene at Kaja kjøpte seg et kamera. Hun hadde begynt på arkitektutdannelsen i København og ønsket å dokumentere det som foregikk i og rundt studentmiljøet. Det var en urolig tid med demonstrasjoner og et stort engasjement blant studentene. Midt oppe i dette ønsket Kaja å være. Hun begynte å fotografere, og etter hvert ble interessen så stor at hun avsluttet studiet og søkte på en fotoskole. Der åpnet det seg opp en helt ny verden av inntrykk og inspirasjon. Og Kaja tok i mot.

– Jeg kom inn på Fatamorgana, som er en fotokunstskole i København, forteller Kaja. – Jeg vet ikke om jeg bare var veldig formbar, men den frie måten å fotografere på talte veldig til meg. Jeg begynte ganske fort å jobbe på den måten, veldig følelsestyrt. Jeg har en veldig intuitiv måte å jobbe på.

– Det virker som om den frie tilnærmingen til fotografiet passet deg godt?

– Ja, det handlet ikke om teknikk, men kun om fotografiet som et redskap for å finne sin personlige stemme.

– Var det der du la fundamentet for din profesjonelle karriere?

– Det er litt vanskelig å si, men det var på skolen jeg fant et uttrykk for noe jeg ikke hadde et språk for. Fatamorgana var en katalysator hvor man hele tiden måtte vise frem bilder uten å si noe om dem. Jeg oppdaget at dette var en fin måte å kommunisere med andre mennesker på, og at det ofte kan starte samtaler man ellers ikke ville hatt.

En kreativ bransje

Steget til fotografiet var kanskje ikke så stort som man skulle tro. Slik som i arkitekturen er også fotografiet et visuelt språk som vekker følelser, og mange som jobber med kreative fag kan nok kjenne seg igjen i et behov for å uttrykke seg, at man nesten ikke har noe valg. Også når man har gjort det kreative til et yrke.

– Jeg vil alltid ha det behovet for å uttrykke meg gjennom fotografiet. Jeg kommer nok aldri til å slutte med det.

– Du jobber mye med en annen kreativ bransje, hvorfor begynte du å fotografere musikere?

– Jeg har alltid hatt en enorm lyst til å skape musikk, men jeg har ikke den evnen. For meg er musikk som et mystisk univers, og fotografiet ble min vei inn i det. Så forsøker jeg å gjenskape dette visuelt, ved at mitt uttrykk jobber sammen med musikken.

– Prosjektene du har gjort for musikkbransjen er ofte veldig lekne. Utarter opptakene seg som spontane samarbeid eller har du en klar plan i forkant?

– Det er alltid et samarbeid, men det varierer veldig hvor mange tanker oppdragsgiver har om det visuelle. Ofte er det en AD inne i bildet, som har klare føringer for hvordan ting skal være, mens andre ganger står jeg friere til å tolke det musikalske uttrykket visuelt.

– Dine personlige prosjekter og profesjonelle jobber har ganske like uttrykk. Hva vil du si skiller disse to måtene å jobbe på?

– En vesentlig forskjell er at jeg jobber alene og kan bruke måneder og år på mine egne prosjekter. Det gjør at jeg har mulighet til å fordype meg mer. Og mens det prosjektbaserte arbeidet er veldig innadvent så er det stikk motsatt med de profesjonelle jobbene.  Der forholder man seg hele tiden til mennesker både foran og bak kameraet. Det blir en helt annen arbeidsprosess. 

Å bruke tid

Da Kajas personlig prosjekter går over lang tid, kan forståelsen av hva som er essensen i det hun vil formidle komme sent i prosessen. Det handler om å nøste, begynne i en ende og se hvor det ender.

– Jeg setter alltid et tema for det jeg holder  på med. Men så kan det endre seg underveis fordi jeg plutselig forstår hva jeg egentlig holder på med. Dette springer nok ut av at jeg har en trang til å jobbe tematisk, samtidig som jeg ikke alltid vet hva det egentlig handler om.

– Hvilke temaer er det du jobber med?

– En rød tråd i mine prosjekter er temaer som tilhørighet og ensomhet. Jeg har også vært opptatt av skillet mellom fantasi og virkelighet, og hvordan vi oppfatter verden rundt oss. Prosjektene springer alltid ut fra følelser hos meg selv, uten at jeg ønsker at det skal være selvgranskende.

– Er ikke nettopp det å tørre å være personlig nøkkelen til å vekke følelser hos betrakteren? At det er gjennom andre at vi relaterer oss til kunst generelt?

  Jo, men av og til kan jeg få en følelse av at det jeg holder på med er helt meningsløst. Samtidig er det jo nettopp slike personlige prosjekter jeg selv liker å se i fotobøker eller på utstillinger. Det er oftest de nære prosjektene som treffer meg.

– Denne følelsen av meningsløshet kan også være en destillator. At man stopper opp underveis for å reflektere over det man holder på med.

– Ja, det er nok slik. Kanskje i litt for stor grad noen ganger.

Nytt prosjekt

Hennes tidligere serier har munnet ut i flere utstillinger og en egenpublisert bok. Nå står et større prosjekt på trappene, som hun håper skal bli både utstilling og bok. Og tematikken er en fortsettelse fra hennes tidligere arbeid.

– Det handler om lengsel, hvor jeg tar utgangspunkt i det at man ofte lengter mot det man ikke har. Hvorfor trekkes vi hele tiden mot noe annet? Jeg har jobbet med mennesker i min nærhet, og har forsøkt å finne ut av hva det er de lengter etter.  

– Alt blir jo hverdagslig når man holder på med det hele tiden. Sånn sett spiller det kanskje ingen rolle hva vi bruker tiden vår på, det vil alltid være noe som virker mer forlokkende på oss.

– Det er sant, og det er jo også en drivkraft i dette. Vi hadde ikke vært der vi er om vi ikke hadde et ønske om å komme oss videre. Om man hele tiden er fornøyd med der man er så vil man jo stoppe opp.

– Men det er en kunst det også, å kunne være fornøyd der man er.

– Ja, det er virkelig en kunst. Der mener jeg at kameraet hjelper meg til å være oppmerksom der jeg er. Jeg blir mer skrudd på og mer fokusert på omgivelsene, menneskene –  og lyset. Det blir en slags meditativ måte å være til stede på. Jeg tror mange av bildene mine handler om å heve det hverdagslige. Kanskje det til syvende og sist handler om et personlig behov for å gjøre livet til noe større enn det er. Å løfte det trivielle frem og gi det mening.

www.kajabruskeland.com

Tags from the story
,
Skrevet av
Mer fra Pål Otnes

Anne Lise Flavik slutter i Nordic Light

Nordic Light kunne i dag melde at daglig leder Anne Lise Flavik...
Les mer