Portfolio: Katinka Hustad

© Katinka Hustad

Gjennom sine bilder vilKatinka Hustad gjerne fange vår oppmerksomhet og nå fram med et ønske om at vi tenker litt etter. At vi bryr oss. Og sannsynligvis er det nettopp det Morgenbladets lesere opplever i møte med hennes respektfulle og nære bildehistorier.

• Av Hans-Olav Forsang

I fjor vant hun Årets Bilde i Norge med et bilde tatt i forstaden Murino utenfor St Petersburg. Et lite øyeblikk fra hverdagen til de to forelskede 18-åringene Vlad og Alina og den klatreglade katten Esenin. Juryen uttalte at de med valget av dette bildet ville hylle kjærligheten framfor frykten. Og på mange måter beskriver de med dette noe som passer godt inn i hvordan Katinka arbeider med og formidler sine historier.

KH: Jeg er veldig opptatt av å vise kontrastene i den virkeligheten som mange steder fortoner seg håpløs og trist. Min erfaring er at det alltid er en annen side også. Barn leker og hardt rammede mennesker smiler selv om livene deres er i en eller annen form for dyp krise. 

HOF: Bildene dine gir en fornemmelse av at du klarer å skape tillit og komme tett på menneskene du fotograferer? 

KH: Det er i så fall et stort kompliment og noe jeg blir glad for å høre. Det er ofte korte møter som danner grunnlag for historiene vi lager og jeg forsøker alltid å skape en eller annen form for kontakt som hjelper både de jeg fotograferer og meg selv. 

HOF: Hva gjør du for å få det til?

KH: Jeg tror det handler om et slags språkløst samvær. At man gjør noe sammen. Er det barn kan man leke. Er det dyr der kan man kommunisere via noe som er universelt, noe som setter oss i samme situasjon for et øyeblikk. Helt enkle metoder egentlig.

 HOF: For noen år siden satt jeg i en jury i Sverige sammen med den anerkjente danske fotografen Jacob Ehrbahn, som til daglig arbeider i avisen Politiken. I  en pause diskuterte vi skandinavisk fotografi og Jacob kom inn på noe så hyggelig som at han var imponert over mye av det som skjedde i Norge. Og som eksempel på det han så på som nye og talentfulle fotografer nevnte han en ung jente som var praktikant i Politiken på den tiden. Hun het Katinka Hustad.

KH: Oj, for en hyggelig historie! Og særlig fordi den kommer fra Jacob og Politiken. Jeg var der i halvannet år og det er nok det viktigste jeg har gjort for å utvikle meg som fotograf. Hele miljøet der og ikke minst deres fotosjef Thomas Borberg har hatt stor betydning for meg. Han følger meg opp fortsatt.

HOF: Hva betyr det for deg å vinne en konkurranse som Årets Bilde?     

KH: Ført og fremst må jeg si at det kom veldig overraskende på meg. Jeg hadde absolutt ingen forventninger på forhånd og når mitt navn ble ropt opp var det helt uvirkelig. Jeg holder fortsatt på å fordøye det som skjedde. Så er det selvfølgelig veldig inspirerende at det man strever så hardt med å få til faktisk når fram til andre. Det ligger stor mening i det.

HOF: Du fortalte meg på spørsmål om bakgrunnen din at du vokste opp i en isolert skog? Det hørtes spesielt ut?

KH: Ha-ha! Men det stemmer. Da jeg var seks år flyttet familien min fra Sveits til Øvre Sandsvær utenfor Kongsberg. Det var fint å vokse opp der, men det var et lite samfunn ved militærleiren på Heistadmoen. På skolen var vi ti elever i første klasse, senere noen flere da to klasser ble slått sammen.

HOF: Var det der du begynte å fotografere?

KH: Jeg fikk et videokamera i gave av foreldrene mine da jeg var tolv år. Og jeg har mange ganger tenkt at det var en slags trøstegave. At det var fordi tilbudene ikke akkurat sto i kø rundt oss der vi bodde på den tiden. Uansett var det å filme noe som åpnet en magisk verden for meg. Jeg lagde små filmsnutter sammen med vennene mine, som tegnet et bilde av hvem vi var. En lek rett og slett.

HOF: Og da lærte du noe viktig vil jeg tro. Lek er undervurdert i forbindelse med fotografisk tilnærming!

KH: Det er helt sant og en forståelse jeg forsøker å ha med meg over alt egentlig. Lekenhet gir rom for oppdagelser.

HOF: Hva er det med fotografi som gjør at du så helhjertet dedikerer deg til det som i ditt tilfelle er en jobb?

KH: For meg er fotografi et fag å vokse i, et fag der man aldri blir utlært og der det stadig er mulig å forstå mer. Og så er det veldig spennende med noe som er så kontrastfylt og fullt av motsetninger. Bilder kan skape de dårligste løgner og bilder kan skape de viktigste sannheter. Det er spesielt. 

www.katinkahustad.com

Skrevet av
Mer fra Redaksjonen

Portfolio: Janne Rugland

En høyst gledelig stim av veldig flinke damer er med å prege...
Les mer