Klassikertest: Gjensyn med Leica M8

Leica M8 © Pål Otnes

Leica M8 var første generasjon digital M, og er i dag et overkommelig alternativ for de som drømmer om en Leica M. Men holder kamereat fortsatt stand? Vi har slengt kameraet over skulderen og testet en digital klassiker.

Det er ikke mange kameramodeller som har samme historiske sus over seg som Leica M. Både Leica M3 og M6 er klassikere som har tatt noen av fotohistoriens mest kjente bilder. Desverre er også prisen unik, og drømmen om en Leica M er utenfor rekkevidde for de fleste. For du må fort opp mot 50.000 kroner for å få deg et nytt hus i M-serien, og det er uten et eneste objektiv.

Men den digitale utviklingen sliter hardt på bruktprisene og dette gjelder også for Leica. I dag kan man få en M8 til rundt 10.000 kroner brukt. Er du heldig kan du få deg et hus med en Voigtländer eller lignende til rett over ti tusen-tallet. Det er bare litt mer enn en Fujifilm x100s koster ny, eller omtrent det samme som en Canon 7D uten objektiv.

Leica M8 © Pål Otnes
Leica M8, iso 160 © Pål Otnes

Men kan kameraet fortsatt være et interessant alternativ til nyere kameraer? Huset ble produsert fra høsten 2006 til høsten 2008, da den oppdaterte 8.2 ble lansert. Det gir en alder på seks til åtte år, noe som må sies å være en evighet i vår digitale tidsalder. Kameraet fikk også en del kritikk når det ble lansert, særlig på grunn av problemer med skjermen, høy UV-følsomhet og bråkete lukker. Sett i forhold til dagens kameraer er også bildestøyen langt unna det vi har blitt vant med.

Men enkelheten i et slik kamera er det ingen som kan måle seg med. Mekanisk blenderring på objektivet, lukker på et eget hjul på toppen av huset. Og manuell fokus på objektivet med en reell optisk fokusmekanisme. Og UV-følsomheten har fått mange til å proklamere at M8 er det optimale sort-hvitt-kameraet da det gir ekstra glød i sorthvitt-bildene. Du kan også sette på et dedikert rødfilter for å få et kamera som kan brukes til infrarød fotografering. Og til slik bruk er heller ikke bildestøy like generende, men gir heller et inntrykk av klassisk reportasjefotografi.

Leica M8 © Pål Otnes
Leica M8, iso 320 © Pål Otnes

Førsteinntrykket er at huset er svært solid og ligger godt i hånden. Menyene er raskere og mer intuitive enn jeg trodde etter å ha lest om kameraet på nettet. Man har en egen meny med essensiell informasjon som vises når man trykker på “Set”. Man trenger med andre ord sjelden å gå inn i hovedmenyen. Her kan man stille ISO, eksponeringskompensasjon, filtype, hvitbalanse, oppløsning og bytte mellom brukerdefinerte oppsett. Jeg liker også den lille skjermen på toppen av huset som viser batteristatus og antall bilder tilgjengelig på kortet. Denne skjermen ble fjernet på senere modeller.

På kameraet brukte jeg et Carl Zeiss C Biogon 35/2.8. Objektivet er lite, solid og svært skarpt. I tillegg er prisen fornuftig, rundt 6.000 ny, dog ikke like lav som hos konkurrenten Voigtländer.

Leica M8 © Pål Otnes
Leica M8 © Pål Otnes

Jeg fotograferte bare i rå-format og aldri over ISO 640, og all etterbehandling ble gjort i 16 bit. Jeg satt også opp Adobe Bridge til å vise meg bildene i sorthvitt, da det primært er dette jeg bruker kameraet til. Generelt sett ble jeg positivt overrasket over bildekvaliteten. Selv ved 640 iso synes jeg støynivået er kontrollerbart, og sammenlignet med den klassiske reportasjefilmen Tri X er dette glatt som stålis i regnvær.

Brukervennligheten er upåklagelig: fouks, blender og lukker. Batteritiden kunne vært bedre, men holdt som regel til en dags sporadisk bruk. Ryktene sier det holder til i overkant av 100 eksponeringer, så det er nok ikke dumt å ha et ekstra tilgjengelig. Bufferen var også tilstrekkelig, ikke én gang måtte jeg vente på at kameraet skrev filene til minnekortet. En enkel test ga bortimot ti eksponeringer i rask rekkefølge før bufferen var full.

Leica M8 © Pål Otnes
Leica M8, iso 320 © Pål Otnes

Det dynamiske omfanget har nok blitt bedre på Leicas senere modeller, og er ikke kameraets sterkeste side. Men det er blant annet derfor man får dette kameraet til en hyggelig pris. Likevel var ikke dette et problem i praksis. Filene ga rikelig med informasjon, og eksponerer man i forhold til histogrammet så vet man altid hva man får med seg. Og her kommer man til kameraets svakeste punkt; skjermen. Etter dagens standard er den rett og slett dårlig, men man har mulighet for å se et histogram sammen med bildet etter eksponering, og sammen med en advarsel for utbrente høylys får man stort sett den informasjon man trenger.

Etter noen ukers bruk er konklusjonen enkel; kameraet et et solid verktøy for alle som er opptatt av manuell kontroll og som klarer seg med 10 megapixler. Selvfølgelig er det enkelte punkter som kunne vært bedre, men de som kjøper et slikt kamera er ikke på utkikk etter automatikk, filmfunksjon eller autofokus. Da må du rett og slett kjøpe noe annet. For dette er et nisjekamera, et solid verktøy som gir deg den manuelle kontrollen tilbake. Alt i alt synes jeg Leica M8 er et oppnåelig alternativ om du er nysgjerrig på M-systemet, og har du tålmodigheten til å lære deg å fotografere med et slikt kamera kan du fort finne en ny fotoglede. Og blir ikke bildene slik du hadde sett for deg, har du stort sett deg selv å takke.

Tags from the story
Skrevet av
Mer fra Pål Otnes

Til fjells med Frode Sandbech

Det å fotografere verdens fremste ekstremsports-utøvere i spektakulær natur er for mange selve definisjonen...
Les mer