Portfolio: Knut Bry

Kunt Bry

Den unike karrieren til Knut Bry spenner seg fra status som stjernefotograf i 80-tallets Paris, med prestisjetunge oppdragsgivere som Elle, Marie Claire, Vogue, Conde Nast Traveller, Chanel, Dior og med en omgangskrets der det dukket opp folk som Grace Jones, Whitney Houston og David Bowie. Flere tiår senere er han mer opptatt av å hjelpe flyktninger som kommer i land til den greske øya Lesvos. 

Fotografen, fotomodellen, odelsgutten, kokken, klesdesigneren, hedersmannen, hjelpearbeideren og uteliggeren Knut Bry ønsker oss velkommen til sin vakre gård på Hovet i Hallingdal. Her vokste han opp som enebarn sammen med sine foreldre Sofie og Knut K. Bry. Det var her, i dette storslåtte landskapet, alt startet.

(Dette intervjuet ble først publisert i Fotografi # 1 2020)

hans-olav forsang: Du har en bakgrunn og karriere som ikke likner på noen andre jeg har hørt om. Kan du gi oss et tilbakeblikk på denne smått utrolige reisen?

knut bry: Alt startet her i Hallingdal. Å vokse opp her gjorde nok noe med meg, etablerte noe som handler om å forholde seg til naturen og alt hva det innebærer. Det har nok også en betydning i forhold til hvordan jeg ser verden for øvrig og med det hvordan jeg har forholdt meg til fotografi gjennom disse årene. 

hof: Er det derfor du, når du er hjemme på gården, er uteligger i sovepose på en hylle på stabbursveggen fra tidlig på våren til langt ut på høsten?

kb: Ha-ha! Det har nok en klar sammenheng!

hof: Men du ville relativt tidlig bort herfra. Du var ikke spesielt glad i skolen og hadde en trang til å utforske interesser som du måtte andre steder for å utvikle videre?

kb: Jeg var nok overmoden for å flytte på meg og oppleve nye ting da jeg reiste til Oslo i 1965. Her ble jeg kokkelærling på Hotel Norum i Bygdøy Alle. Etter fem år var jeg lei og følte at jeg hadde lært nok. På slutten av perioden der sydde jeg klær også og det var befriende og spennende. Men jeg måtte lære mer, så jeg gikk til Steen & Strøm, der de demonstrerte symaskiner og spurte om de kunne lære meg å sy bukser. Det kunne de! Og så fant jeg ut at det gikk an å låne med seg en symaskin hjem på prøve. Kanskje ikke så normalt å prøve en vare i over tre måneder, men det var veldig nyttig og jeg lærte mye.

hof: Men du gikk raskt fra å beherske selve syingen til også å designe klær?

kb: En venn av meg som jobbet hos Frank Varner lurte på om jeg ville begynne i butikken i Stortingsgaten. Der satt jeg på bakrommet og sydde inn/ut bukser og skiftet glidelåser. De ville jeg skulle være ekspeditør også, men det funket usedvanlig dårlig. Gradvis ble det mer og mer design og søm som resulterte i lange netter ved symaskinen og morsomme møter med kunder på dagtid.

hof: Så var det Paris neste?

kb: Etter ti år i Oslo flyttet jeg til Paris. Jeg solgte unna klærne jeg hadde laget og avviklet studioet jeg hadde i Stortingsgaten. Så pakket jeg resten av tingene mine inn i en liten Morris Mini og humpet av gårde.  Jeg kjente noen få mennesker i den store, ukjente byen, modeller som hadde etablert seg der. Sov på mange ulike gulv i den perioden. Jeg forsøkte å få napp enten som modell, fotograf eller med klærne jeg hadde sydd. 

hof: Var ikke det en litt skummel strategi?

kb: Jo, det var jo et utydelig signal om hva jeg faktisk var best på. Jeg kunne jo noe av alt dette, men det var selvfølgelig en fordel å være tydelig på hva jeg egentlig ville. Men det var en annen tid enn nå og det var nok noe med prosjektene mine som også vekket en nysgjerrighet hos dem jeg møtte.

hof: Hva skjedde? 

kb: Det første som skjedde var at jeg fikk en modelljobb for Vogue Hommes. Det var i forbindelse med at Yves Saint Laurent hadde laget sin første herrekolleksjon. Fotografen var Alex Chatelain og det var et voldsomt rigg. Jobbet hele natten og så kom det åtte sider på trykk, men bildene var kappet. Hodet mitt var borte rett og slett! Årsaken? Tenker det handlet om en fantastisk kropp og et ubrukelig hode! Det var en noe underlig følelse, men i ettertid er jeg glad for det. 

hof: Hvordan fikk du fotfeste som fotograf etter dette?

kb: Jeg tok umiddelbart kontakt med redaksjonen i det store motemagasinet Elle. Der traff jeg, takk og pris, Peter Knapp, art-director og fotograf. Jeg presenterte et lite utvalg bilder og utrolig nok ga han meg en liten jobb. Jeg måtte ta bildene i studio, noe som føltes ganske spesielt. Jeg hadde aldri tatt bilder i studio før og kunne ingen ting om den type lyssetting. Det gikk på et vis, men det var ingen stor suksess. Mirakuløst nok fikk jeg en ny jobb og det ble om mulig enda verre. Jeg benyttet flashanlegget i studioet, stilte inn kameraet på 250 dels sekund og med det resultat at halve bildene ble svarte. Ved gjennomgang av bildene kremtet Knapp høylydt og var tydelig på at jeg nok burde ta en periode som assistent og lære grunnleggende studioarbeid, men han utnyttet feilen min og trykket bildene med de svarte feltene!

hof: Det kunne fort bli en rekordkort karriere, men det var jo utvilsomt noe både Knapp og andre så i deg og som ga deg rom for å håndtere et større register og erfaring. Det resulterte i 29 suksessrike år i Paris, de syv siste med pendling mellom Paris og New York. 

kb: Jeg tenker at jeg hadde den flaksen som skulle til for å få en reell mulighet til å klare det, mye takket være Peter. Og så klarte jeg det.

hof: Av alle oppdragene du utførte for et vell av navngjetne kunder innenfor mote og reklame, kan du nevne et eksempel på noe ekstraordinært? 

kb: Jeg gjorde en reklamejobb for Dior og deres berømte parfyme Fahrenheit for menn. Det var snakk om et oppdrag som skulle ende opp i ett eneste bilde. Vi var i alt 32 mennesker, inkludert et filmteam, som alle fløy på business klasse til Sydney og så videre til Broken Hill. I tre uker ble det leid bulldosere som raserte 15 dekar med ørken, det ble leid fly og det var den reneste galskap for å få til dette ene bildet og en lanseringsfilm. Kampanjen ble brukt i 11 år i hele verden og for to år siden tok de kontakt igjen og ville brukte den på nytt. Det er uten tvil den mest innbringende jobben jeg har gjort, men jeg fikk aldri en flaske med meg. Men jeg sjekket ut duften på et eller annet tidspunkt senere. Det var ikke bra, sier han og ler.

hof: Hvordan har ditt forhold til fotografi endret seg underveis? 

kb: Ganske mye når det gjelder hva jeg vil bruke fotografi til. Jeg ønsker rett og slett ikke lenger å være en del av den kommersielle industrien. Verden lider overlast av alt overforbruket vårt og på et tidspunkt følte jeg at nok var nok. Nå tar jeg utelukkende tak i prosjekter og oppdrag som støtter opp om en hensikt. Jeg ønsker sterkt å bidra med det jeg kan og utgjøre en liten forskjell i en skakkjørt verden.

hof: Blant mye annet har du hatt samarbeid med Bellona og Fredrik Hauge, du har i en lang periode postet bilder på Instagram knyttet til bevisstgjøring rundt vannmangelen i verden og ikke minst har du engasjert deg sterkt i flyktningsituasjonen på den greske øya Lesvos?

kb: Jeg har vært der i seks perioder siden 2016, til sammen halvannet år. Jeg reiste tilbake i fjor høst og regner denne gangen med å bli i syv måneder.

hof: Hvordan er situasjonen slik du ser den nå?

kb: Situasjonen forverres hele tiden og det er et enormt behov for hjelp på mange nivåer. Hver eneste dag tar flere hundre mennesker seg over sjøen fra Tyrkia til Lesvos. De fleste flykter fra krig og stor fattigdom. Vår camp Pikpa er relativt liten, med en kapasitet på litt over hundre personer. Det er de aller mest utsatte som kommer hit, mennesker med handikapp, fysiske skader, sterkt traumatiserte, syke, nyfødte…. Det er mennesker som har gjennomgått grufulle hendelser vi ikke kan sette oss inn i. Leiren Moria som ligger 3 mil unna var egentlig beregnet til 3000 mennesker, nå er det ca 18000 der. Regn og kalde netter gjør alt enda verre. Det beskriver hvor vanskelig og uverdig situasjonen er her. Og Europas ledere stenger sine lands dører, jeg skammer meg!

hof: Hva er dine arbeidsoppgaver i Pikpa?

kb: Jeg lager mat til en del av beboerne og til alle de frivillige, fotograferer for å dokumentere, legger ut bilder som er godkjent for publisering på Instagram, tar med beboere på utflukter rundt på denne vakre øya. Enkelte kan ha vært her i to år uten å ha sett så mye annet enn leiren, så disse turene har en stor verdi. Og ellers bidrar jeg der jeg kan med det som trengs. Situasjonen er prekær og ekstremt vanskelig, men det gir mening å bidra og kunne bli kjent med så mange fantastiske mennesker. Jeg unner alle å oppleve det privilegiet det er å arbeide som frivillig en gang i livet. Det er dette som er mitt liv nå.

www.tinagent.no/photographersdirectors/knut-bry

Tags from the story
More from Hans-Olav Forsang
Daido Moriyama: Jeg elsker å fotografere i byer
– Jeg elsker å fotografere i byer. Hver eneste by, uansett hvordan...
Read More
0 replies on “Portfolio: Knut Bry”