Kommentar: Adobe med nesen i skyen?

Adobe Creative Cloud

Siden Adobe introdusert sin nye prisstruktur for Photoshop, har debattene florert på nett. Og mange mener nå at nok er nok!

Jean Miele
Jean Miele

Hvorfor skriver jeg nå nok en Photoshop-artikkel i kjølvannet av debatten rundt Adobes nye månedlige avgiftstruktur for Creative Cloud, Photoshop og Creative Suite? Enkelte fotografer har allerede forlatt Photoshop og gått over til andre bilde-behandlingsprogram. Andre er godt i gang med å utforske alternativene.

Det er ingen grunn til å forsvare Adobes dårlige, outsourcede kunde-service og teknisk støtte. Når det er sagt, arbeidsmetodene vi velger og verktøyene vi bruker gjør en forskjell i vårt daglige arbeid, og danner grunnlaget for vår kompetanse og erfaring. På nettet virker det som om enkelte mennesker ikke mener at det spiller noen rolle om vi bruker Lightroom en dag, og Gimp, Aperture, Picasa, eller NX, den neste. Er det virkelig så enkelt? For mitt vedkommende brukte jeg år på å bli god i svart-hvitt-kopiering i mørkerommet. Det samme gjelder for Photoshop. Min venn Antonio introduserte meg til Photoshop 3.0 i 1994 og nå, takket være år med praksis, kan jeg “spille instrumentet” godt nok til at magasiner og websider spør meg om å skrive om programmets muligheter.

Jeg  skrev nylig en artikkel for et velkjent foto-nettsted om bruk av Photoshops justeringslag. Temaet var hvordan å oppnå samme effekt som “dodging & burning” i det gamle  mørkerommet. Flere lesere har kommentert at de kunne oppnå de samme resultatene mye raskere og enklere ved hjelp av annen programvare. De mente at Photoshop gjør ting for komplisert – at det er for mange trinn. Kanskje har de rett. Men mens en del av meg ønsket å svare på kritikken (jeg ville ha hevdet at Photoshop gir en enestående grad av lokal kontroll på bildejusteringene, og at trinnene jeg beskriver tar lite tid og krefter når du er kjent med dem), skjedde det noe annet med meg.

Jeg innså at det alltid har vært fotografer som har vært besatt av mørkerommet, mens andre var mer interessert i kameraet. Cartier-Bresson for eksempel, var langt mer interessert i det å fotografere. (Han var faktisk notorisk dårlig i mørkerommet.) Ansel Adams derimot, gikk så langt som å gi fotograferingen og kopieringen like stor betydning. Han mente at negative var notene, og kopien er  selve verket. Videre mente Jerry Uelsmann at mørkeromsarbeidet var den viktigste delen av prosessen: Han tenkte på sine negativer som utgangspunkt for å lage “post-visualiserte” bilder i mørkerommet ved hjelp av flere forstørrere.

Enkelt sagt, noen laget sine egne kopier og andre ikke. Jeg gjorde det selv i mørkerommet, og gjør det fortsatt i Photoshop. Jeg elsker det. Post-prosessering er en vesentlig del av min kreative prosess. De verktøyene jeg bruker når jeg jobber på mine bilder, gjør en stor forskjell. Bilderedigeringsprogrammene er ikke utskiftbare. Hvert program har sine styrker og svakheter som tar tid å bli kjent med. Og det er fortsatt forskjell mellom en RAW-konverterer og et pixel-redigeringsprogram.

Bryr jeg meg om hvordan du oppnår resultatene dine? Både ja og nei. Jeg spør ikke kokken på min favorittrestaurant om hvilke kniver han bruker. Men kanskje en annen kokk ville finne spørsmålet interessant. På samme måte er ikke storformats-kameraer for alle, eller sonesystemet (oppfunnet av Fred Picker og Ansel Adams). Kanskje har det nå blitt slik at det er såpass mange bilderedigeringsprogrammer å velge mellom, at Photoshop ikke lenger er for alle. Har jeg virkelig vært en Photoshop-bruker i så lang tid nå, at jeg bruker en antikvarisk, digital prosess? (Morsomt, ikke sant?)

Prosessen og verktøyene vi bruker vil alltid utgjøre en forskjell i vårt arbeid: kamera eller mørkerom, Nikon eller Canon, akvarell eller oljemaling, thai eller italiensk … alt er et spørsmål om personlig preferanse. Kanskje vi har kommet til en tid da vi alle må velge vår programvare basert på vår egen stil, våre behov, og våre personligheter. Kanskje har Photoshop blitt det nye sonesystemet, som bare brukes av de få og sære ekstremistene som tror veien til et godt bilde ligger i å bruke timer på hver enkelt fil. Eller av profesjonelle retusjerere, grafiske designere og fotografer hvis arbeid krever en høy grad av post-produksjon. Jeg kjenner mange dyktige fotografer som gjør post-produksjon i verdensklasse, kun ved hjelp av en rå-prosessor. Helt uten behov for Photoshop.

Men, jeg bekjenner gjerne: Jeg elsker fortsatt Photoshop, til tross for alle sine feil. Kanskje er det en mislykket romanse, men hvem vet? Kanskje vi var skapt for hverandre.

Uavhengig av programvaren er det viktig å huske at det magiske med fotografiet ligger i dets evne til å lede vår oppmerksomhet og skape en følelsesmessig reaksjon. Enten du gjør mye etterarbeid, eller oppnår perfekt resultat i kameraet. Vi bruker alle de samme teknikkene for å skape magi: vi gjør ting litt lysere eller litt mørkere, vi endrer farge og kontrast i et bilde, vi bestemmer hva som skal inkluderes og hva som skal utelates, vi velger hva som skal være i fokus, og hva som skal tones ned.

Det høres kanskje ikke mye ut, men variasjoner over disse tilsynelatende enkle temaene er forskjellen mellom en fotografs stil og en annens. Disse valgene er grunnlaget for kunsten fotografi – hvordan vi skaper en stemning, og (som tryllekunstneren) leder oppmerksomheten dit vi vil ha den. Saken er den, at det finnes uendelige variasjoner over disse temaene. Noen mennesker elsker studiobelysning. Noen elsker tilgjengelig lys. Andre elsker å fotografere – eller å printe. Eller å jobbe i Photoshop. Og min ydmyke mening er den, at alle verktøy som gir oss mulighet til å realisere vår visjon, er gode verktøy.

Copyright © Jean Miele. 13 juni 2013. Ingen reproduksjon uten tilatelse fra forfatteren.

Tags from the story
, ,
Skrevet av
Mer fra Jean Miele

Kommentar: Adobe med nesen i skyen?

Siden Adobe introdusert sin nye prisstruktur for Photoshop, har debattene florert på...
Les mer