Landhogg i Antarktis og lukta av fiks

Vi begynner i dag å publisere innlegg av litt mer uformell karakter under vår blogg-seksjon. Her slipper vi til både interne og eksterne stemmer som reflekterer rundt sin egen og andres hverdag og arbeide. Først ut er vår egen Morten Løberg som rapporterer fra sin nylige reise til Antarktis.

Det er siste dag i Antarktis. Vi står opp i otta. Jeg trekker på meg to stillongser, og flere lag ull og fleece under skalljakka. Vi er klare for landhogg på en av Syd-Shetlandøyene. Snart står vi på den forblåste stranda på Half Moon Island – Halvmåneøya – omgitt av hundrevis av pingviner. Vi har fire timer på egen hånd i land. Jeg velger å gå en lang tur og slenger fotosekken og stativet på ryggen.

Snart er jeg helt alene – i Antarktis. Ikke en sjel å se, bare kilometer på kilometer med forblåst, hardpakket snø. Jeg er i ganske god form og tråkker av gårde. Jeg vil kjenne litt på alenefølelsen de må ha kjent på, de som i sin tid utforsket dette ugjestmilde kontinentet. Snart åpenbarer en ny fjord seg, full av isfjell og blåis. Fjellene er høye og spisse, og steile brefronter omkranser fjorden. En og annen weddelsel ligger på isen, og pingviner vagger over snøen ned mot fjæra. Vi er midt i rugetida, det er snart høysommer, og klynger av reder over alt. Tjuvjoer og skuaer kontrollerer luftrommet, klare til å røve eggene hvis pingvinen ikke passer på. Pingvinen bygger rede av småstein rett på bakken, de har ingen naturlige fiender på fire bein. Farene lurer i havet. Her er det både spekkhoggere og leopardsel. Vi så en leopardsel på veien inn. Nysgjerrig som den er, stakk den hodet opp ved Zodiaken, bare en meter fra meg. Den ser fryktinngytende ut, hodet er bare en stor kjeft med rader av skarpe tenner. Den ligner et forhistorisk, livsfarlig reptil.

En lang tur, helt alene i isødet, setter ting i perspektiv. Vinden har løyet og det blir i overkant godt og varmt under jakka. Hvem skulle trodd det, i et av verdens mest ugjestmilde strøk? Jeg kan ta av meg den klamme ansiktsmaska som skal beskytte mot vind og sno, og tar fatt på tilbakeveien. Etter en times tid ser jeg omsider andre mennesker som små prikker langt der borte. I fjæra blir Zodiaken klargjort og ute i vika ligger M/S Polar Explorer og venter. På ettermiddagen stikkes kursen mot nordvest; over Drakestredet, der Syd-Atlanteren og Stillehavet møtes – mot Ildlandet, Tierra del Fuego – og verdens sydligste by, Ushuaia i Argentina. Kanskje var dette den siste store fotoekspedisjonen for min del? Jeg har arbeid nok for mange år framover.

Vel hjemme igjen kan jeg loggføre rundt 10.000 eksponeringer, blant annet nærmere 30 ruller sorthvittfilm som jeg har framkalt for hånd etter alle kunstens regler. Jeg har valgt å beholde mørkerommet, til tross for at jeg fotograferer mye mindre med film nå enn tidligere. Men mørkerommet har alltid vært min arena, dette er noe jeg kan. Og siden jeg skal reise mindre, får jeg sikkert tid til å være enda mer i mørkerommet i årene som kommer. Kjenne lukta av framkaller og fiks.

Bildet er fotografert på Rollei IR (infrarød) film med Contax G2 og Sonnar 90 mm med rødfilter. Filmen er framkalt i Adox Adonal. Forstørret på Agfa Brovira barytt fotopapir.

Tags from the story
Mer fra Morten M. Løberg

Lowepro til Focus Nordic

Lowepro, en av verdens ledende produsent av fotovesker, velger Focus Nordic som...
Les mer