Lina Scheynius: De nære ting

Eget liv er fundamentet for Lina Scheynius sine observasjoner. Vi møtte fotografen for en prat om hennes tanker om eget arbeid. 

– Når jeg ser dine bilder tenker jeg at du arbeider i landskapet mellom subjektiv fotografi og dokumentar. Bildene viser en del av ditt liv samtidig som historien er åpen for fortolkning. Er bildene dine en dagbok?

– Mitt arbeide er absolutt en slags dagbok, men jeg fotograferer ikke hele tiden. Det går i perioder, det kan gå lang tid uten at jeg er inspirert og at jeg derfor ikke produserer noe. I begynnelsen av min karriere ble jeg veldig nervøs av disse periodene og jeg forsøkte å jobbe selv om jeg ikke hadde lyst. Nå vet jeg at jeg kan ri de bølgene av og fotografere når inspirasjonen kommer. Jeg får ikke lenger panikk selv om jeg ikke produserer noe på en måned.

– Det er et ofte en nordisk undertone i dine bilder, med lyse sommere, nærhet og natur. Men din base er i London. Hvor fotograferer du?

– Jeg har en hel serie som jeg fotograferte da vi tilbragte en sommer i Sverige, men ellers er mange av bildene fra London. Jeg liker å fotografere det nære og intime og da spiller det egentlig ikke så stor rolle hvor jeg er. 

– Føler du fortsatt en tilknytning til Sverige?

– Jeg har ikke bodd i Sverige på 19 år, så jeg vet egentlig ikke hva som foregår innen fotokunsten der. Men jeg er jo oppvokst i Sverige, så mine øyne vil jo alltid se verden ut fra et visst perspektiv.

– Du har også jobbet som model, var dette veien inn i fotografiet for deg?

– Faktisk så fotograferte jeg mye før jeg ble modell. Jeg ble tidlig interessert i fotografiet, og da jeg jobbet som modell ble denne lidenskapen så stor at jeg etter hvert begynte som fotograf i stedet. Ofte liker journalister å snu på den historien, at jeg ble fotograf fordi jeg var modell. Men slik var det ikke.

– Gjorde denne erfaringen noe med hvordan du fotograferer i dag?

– Jeg er veldig oppmerksom på den jeg fotograferer, kanskje i større grad enn fotografer som aldri har vært på andre siden av kameraet selv. Jeg vet jo hvordan det føles og mange sier at jeg er veldig snill når jeg fotograferer andre. Jeg passer også alltid på å få samtykke fra modellene når jeg bruker bildene, slik som på utstillingen her i galleri Melk. Jeg har vært i kontakt med alle dem som er på bildene og fått deres godkjennelse.

– Mange av bildene dine er relativt intime selvportretter. I hvilken grad er ditt fotografi et personlig prosjekt?

– Mitt fotografi er et veldig personlig prosjekt. Det var en veldig lang prosess fra jeg begynte å fotografere meg selv for nesten 20 år siden, til jeg var klar til å vise bildene. Da jeg begynte å fotografere var det en annen tid, det var ikke som i dag hvor alle fotograferer og deler bilder av seg selv. Jeg tenkte heller ikke på at bildene skulle ha et publikum og fotograferte da mest for meg selv. Bildene hang bare på mitt soverom og jeg så ikke for meg at noen noen gang skulle se disse bildene.

– Hvordan kom bildene fra soverommet og ut i verden?

– Jeg tror det var rundt 2007 at jeg oppdaget Myspace, og derfra havnet jeg på Flickr. Der fant jeg bilder som minnet om den sjangeren jeg jobbet med, og jeg begynte å laste opp mine egne bilder. Folk likte bildene, så jeg fortsatte.

– Som du nevnte så viser alle bilder av seg selv i dag. Hvordan tror du det påvirker hvordan publikum ser på dine bilder?

– Det er vanskelig å si, men det er definitivt et annet miljø nå enn da jeg startet. Jeg har også utviklet meg siden jeg startet, ser du utstillingen her på Melk så er er det mindre tydelig at det er jeg som er på bildene. Jeg har nok begynt å søke noe annet. Det var en periode at jeg syntes det var for mange selfies på Instagram og andre steder, og at selvportrettet ikke ble like interessant lenger. Det ble naturlig å prøve andre veier. Men jeg vil ikke slutte å fotografere meg selv, jeg synes det er interessant at jeg blir eldre og kan dokumentere den prosessen.

– Synes du at seriene dine dokumenterer forskjellige epoker i livet, på en annen måte enn sosiale medier gjør?

– Absolutt, og det ser man også i mine bøker. Jeg ga ut den første i 2008, det er veldig tydelig at det er en utvikling i dem.

– Du har gitt ut ti bøker på omtrent like mange år. Er disse kronologiske?

– Nei. Hver bok er et separat prosjekt, men jeg plukker bilder fritt fra mine tidligere arbeider og blander gammelt og nytt. I min siste bok fokuserer jeg på et forhold jeg var i fra 2008 til 2012, hvor jeg også fletter inn tekster fra min dagbok. Måten jeg jobber på er at jeg har en følelse for hva jeg vil gjøre, og så printer jeg ut omtrent ti bilder. Jeg henger disse på veggen og så komponerer jeg resten av bildene rundt disse. Hele prosessen er veldig intuitiv og følelsesbasert. 

– Prosessen er en slags evolusjon hvor du hele tiden bruker arkivet ditt?

– Absolutt. 

– Bøkene dine kommer i begrensede opplag og er ikke enkle å få tak. Har du noen ny utgivelse på gang?

– Jeg printer 1000 eksemplarer som primært selges gjennom min hjemmeside og en større distributør i Japan, og alt er utsolgt, avslutter fotografen.

www.linascheynius.com

Skrevet av
Mer fra Pål Otnes

Portfolioprisen: Henriette Sabroe Ebbesen

Det er ikke alltid eksperimenter fungerer, men denne gangen sitter det som...
Les mer