Magnus Wennman: Fotografi for livet

Fra pressefotograf til historieforteller. Magnus Wennmans mål er at folk skal bry seg.

• Av Hans-Olav Forsang

Den svenske fotografen Magnus Wennman (38) har de siste årene fotografert seg til å bli et verdensnavn. Hans unike evne til å fortelle historier gjennom helt egne metoder og ideer har bragt ham langt inn i sin bildejournalistiske ambisjon: bidra til at folk får vite. Og bidra til at folk bryr seg. 

Han er ikke i tvil når jeg spør ham hvorfor det er viktig det han gjør. 

Magnus Wennman: Jeg vil fortelle historier som gjør at man ikke kan snu seg bort. Likegyldighet er menneskehetens største problem og jeg er overbevist om at god bildejournalistikk kan bidra til forståelse og empati. Det er dette det handler om for meg.

Det er en iskald og mørk ettermiddag i Stockholm. Magnus er som alltid presis, blid og klar for å snakke om fotografi og bildejournalistikk. I dag skulle han, som nesten alltid, vært flere steder på en gang. På jobb, hjemme for å flytte med familien til et nytt hus i Saltsjö-Boo og på Hotel Rival som han har valgt som arena for vår samtale. Som vanlig har han egentlig ikke tid til noe, men får likevel tid til alt.

Fra serien “Mammas dokke” © Magnus Wennman

Hans-Olav Forsang: Du har gjennomført en rekke store prosjekter de siste årene som har gitt deg en lang rekke nasjonale og internasjonale priser. Du har hatt tre utstillinger på Fotografiska i Stockholm, i FN-bygningen i New York, holdt foredrag under National Geographics årlige convention og gitt ut tre bøker. For bare å nevne noe. Hva gjør alt dette med deg, Magnus?

MW: Det har vært en fantastisk opplevelse å se at det man jobber for blir lagt merke til på denne måten. Jeg blir ekstremt glad, entusiastisk og ydmyk på samme tid. Og ikke minst ser jeg at det gir muligheter for å gjøre nye prosjekter som kan ha en verdi for andre enn meg. Alt påvirker oss på en annen måte enn før, og bildejournalistikken har aldri vært viktigere. Menneskets største trussel er likegyldigheten, at vi lukker øynene til den virkeligheten som er ubehagelig. Det er dette jeg ønsker å bidra til: få flest mulig til å forstå.

HOF: Mange av prosjektene dine er konseptuelle og handler ikke først og fremst om selve nyheten i seg selv. I forbindelse med den store flyktningestrømmen gjennom Europa valgte du å lage et eget prosjekt på hvor og hvordan barna sover. Du gjorde et annet prosjekt på hva barn i Somalia og Sudan har på sin mattallerken. Det er en annen måte å fortelle en historie?

MW: Jeg forsøker hele tiden å finne ideer og vinklinger på historier som berører mottakeren umiddelbart og som det er vanskelig å snu seg bort fra. Det går ikke å fortelle alt om en sultkatastrofe eller en krig på en gang. En sultkatastrofe utvikler seg sakte, sakte. Det er ofte vanskelig å fotografere på en måte som vekker nødvendig empati uansett hvor stor smerte som rammer de menneskene som blir fotografert. Jeg forsøker å finne noe som alle kan relatere seg til, kjenne igjen. Et matfat eller en seng, spise og sove har vi alle et forhold til. Og når vi blir vitne til et lite barn som sover i skogen, eller det ligger en rotte på tallerkenen,  tvinges vi til å forstå mer.

Skateistan © Magnus Wennman

HOF: Ser du fortsatt på deg selv som en tradisjonell pressefotograf?

MW: Ikke nå lenger. Jeg er nok mer og mer en visuell historieforteller som ofte velger vinklinger bakenfor selve frontlinjen eller flyktningestrømmen. De overordnede nyhetsbildene og rapportene kommer uansett, noe som selvfølgelig er viktig. Men det er som regel ikke noe poeng å fokusere på det som likevel når fram til oss. Jeg gjør mitt beste for å finne noe annet. Noe som ligger bakenfor, og som ofte blir glemt midt oppi det kaotiske. 

HOF: Dine foreldre skilte seg da du var tre år gammel og du vokste opp med  en pappa som var sportsjournalist og som var mye på reise i sin jobb. Din mamma giftet seg noen år senere med en chilener. Han og hans familie var flyktninger. Hva slags betydning har dette hatt for dine holdninger og dine valg?

MW: Min pappa var mitt store forbilde selv om han ikke alltid var til stede, og den journalistiske interessen min startet nok via ham.  Ellers har det preget meg mye å vokse opp i en familie med innvandrerbakgrunn. Jeg tenkte nok ikke så mye på det den gangen, men jeg ser i ettertid at det har hatt stor betydning for mine valg. Flyktningespørsmål og det å stå utenfor fellesskapet på ulike vis interesserer meg veldig, og er nok tematikk som går igjen i mitt arbeid.

Fra serien “Senior” © Magnus Wennman

HOF: Du jobber intenst og mye med ulike oppgaver og prosjekter og er mye på reise. Hvordan får du tid til alt?

MW: Jeg forsøker hele tiden å bli flinkere til å disponere tiden min og finne en balanse mellom jobb og familieliv. Jeg tror at jeg har blitt flinkere til å prioritere og til å si nei. Det er et paradoks i dette. Jeg har et stort behov for å være der hvor jeg kan fortelle mine historier, men det krever at jeg må reise fra de som betyr aller mest: min sønn Wile (7) og min kone Elin.  Det gjør vondt, men er en del av det å leve mitt liv.

HOF: Hva jobber du med nå for tiden?

MW: Jeg fikk en telefon i sommer fra en av bilderedaktørene i National Geographic. De ville at jeg skulle gjøre et stort og omfattende prosjekt som var beregnet til å ta et halvt år. Det var jo fantastisk selvfølgelig, men i utgangspunktet vanskelig med tanke på min jobb i Aftonbladet og ikke minst familien. Men siden prosjektet kunne splittes opp i flere etapper og at Aftonbladet ga meg permisjon, gjorde det mulig å takke ja. Jeg kan ikke noe mer om prosjektet, men det kommer på trykk i september-utgaven. 

HOF: Hvor langt har du kommet?

MW: Så langt at jeg begynner å bli spent og nervøs! 

www.magnuswennman.com

Tags from the story
Skrevet av
Mer fra Redaksjonen

3 på rad: Gadgets for god mobilvideo

Det blir mer og mer populært å ta opp video med mobilen....
Les mer