Minimalist med bred horisont

Morten M. Løberg © Bjørn Wad

Han er godt etablert som norsk fotokunsts konsekvente minimalist. Les Lars Eltons intervju med Morten Løberg som i høst kunne feire 40-årsjubileum for debututstillingen.

Det er snart jul, vi er midt i en pandemi, og de sosiale restriksjonene er strenge. Det ser ikke ut til å affisere Morten Løberg. Han trives alene på atelieret. At vinterdagen er mørk og regntung når vi møtes til intervjuet, merkes ikke inne i atelieret på Frysja, nord i Oslo. – Du vet, som kunstner kan jeg jobbe så lenge jeg vil. Det er den store fordelen, sier han om pensjoniststatusen.

Over to etasjer har han tilgang til det meste en fotokunstner trenger. Det er ryddig og støvfritt: – Jeg kan finne et hvilket som helst negativ på fem minutter, sier han. Et klassisk mørkerom opptar en stor del av plassen. I den andre enden står en stor fotoskriver av det avanserte slaget. Han er en populær kursleder i mørkeroms- og skriverteknikk. Men det er ikke den tekniske kunnskapen som gjør at vi møtes. Her skal en kunstnerkarriere oppsummeres. Men det viser seg raskt at Morten Løberg er like opptatt av å se fremover som å skue tilbake. Så det er bare å få det unnagjort: 

– Hva synes han om minimaliststempelet?

– Jeg tenker at det er veldig positivt. Det er jo fotografisk minimalisme jeg driver med. Så hvis jeg først skal puttes i bås, opplever jeg det som en presis beskrivelse. Men jeg driver med mye annet også, sier han.

© Morten M. Løberg

Natur og urbane landskap

Jubileumsutstillingen i Asker Kunstforening viste nettopp det, at det kunstneriske uttrykket er mer variert enn minimalistklisjeen forteller. Noen av utstillingens eldste bilder var todelte sammenstillinger av ulike motiv. Det er engasjerende bilder med både minimale forskyvninger og kontrasterende sammensetninger.

De senere årene har han på nytt jobbet med sammenstilling av to ulike motiver. Denne gangen har han jobbet mer konsekvent. Bildene består av sammensetninger av natur- og urbane landskap. Billedserien gikk først under navnet «Cityscapes». Det er byttet ut med «∞» – et tegn enhver fotograf som har brukt et speilreflekskamera kjenner som «infinity» eller «uendelig».

– I mange år har jeg fotografert landskaper og lagt horisontlinjen midt i bildet. Det er jo mot alle komposisjonsregler. Men det gir en ro når billedflaten deles i to like deler. Da jeg fikk et arbeidsstipend fra Ingrid Lindbäck Langaards stiftelse til Cité Internationales des Arts i Paris, tok jeg med meg dette prinsippet i arbeidet med byprospektene.

– Paris er en ganske flat by med lav bebyggelse. Jeg var der i flere måneder i 2014. De beste utsynene fikk jeg fra Eiffeltårnet, men jeg frekventerte også Sacré-Cœur og Montparnasse-tårnet, som er det eneste høyhuset i sentrum. Jeg fotograferte både analogt og digitalt. Fordelen med god, gammel film er at du da får med kornstrukturen når du skanner negativet. Det blir fint, sier han.

Morten Løberg trekker frem noen store forstørrelser fra «∞»-serien. Byprospektene fra Paris ble satt sammen med landskapsbilder fra Norge og Arktis. Da han søkte Østlandsutstillingen i 2017 ble alle tre arbeidene antatt. I de nyere prospektene har han nedsaturert, det vil si at fargene er tonet ned. Samtidig er bildene mørknet slik at de blir mer mettet. Han synes de blir mindre glorete, nesten på grensen til monokromer selv om det er farge i bildet.

© Morten M. Løberg

Kunstnerisk frihet

Så da er vi tilbake til den «røde» tråden gjennom Morten Løbergs karriere, det sort-hvite fotografiet. Det finnes farger i bildene, men noen fargeromantiker kommer han nok aldri til å bli. Det samme forholdet har han til det minimalistiske uttrykket. Selv om bildene er enkle, kan de være stappfulle av informasjon: – Se bare på bildet fra Paris med Tour Montparnasse, sier han. – Uttrykket er minimalistisk, men bildet er jo så fullt av detaljer at du kan gå deg bort i det.

Bildene viser seg å ha flere korreksjoner: – Jeg har føyd til noen etasjer på en bygning for å få den til å bryte horisontlinjen. Og jeg har lagt til et lyn fra Odalen i 1969. Da hadde jeg et Rolleiflex-kamera, og det ble tordenvær. Jeg har skannet negativet, frilagt lynet og lagt det til i bildet fra Paris. Fotografiet er jo dokumentarisk, men samtidig er det jo ikke det. Det er ikke sakprosa jeg skriver, det er en roman. Jeg dikter fritt. Jeg kunne tatt bort Eiffeltårnet også jeg, hvis det hadde vært hensiktsmessig, påstår han.

Fra utstillingen i Asker husker jeg et enkelt bilde fra slutten av 1970-tallet. Bildet viser en asfaltert vei der det eneste elementet er en gul markeringsstripe i et ellers minimalistisk sort-hvitt-foto.

– Jeg så mulighetene i motivet. Jeg fant det på en liten, nyasfaltert bygdevei ved Hamar. Asfalten var ganske mørk med helt ny, gul maling. Jeg klatret opp på taket av bilen og fotograferte med mellomformatskamera. Da bildet var ferdig, malte jeg stripen med en spesiell type oljefarge som ble brukt til å fargelegge sort-hvitt-bilder før i tiden. Men oljen er transparent, og det ble ikke noe trykk i den. Så nå har jeg gått over til vannfarger på en utskrift fra et skannet negativ skrevet ut på bomullspapir. Denne fargen står og lyser. Det er et bilde som kom ut av intet, og som har fått nytt liv med nye teknikker, forteller han.

© Morten M. Løberg

Et håndverk

Morten Løberg er født på Hamar i 1953. Hans bøker med lokalhistoriske bilder fra egen oppvekst er populære i barndomsbyen. Oppmøtet var godt da han stilte ut bilder fra Arktis og Antarktis i Hamar kulturhus i fjor. Han har vært på Svalbard en ti, femten ganger:

– Det er noe ved ødsligheten og lyset, sammenhengen mellom lys og landskap. Jeg tok jegerprøven kun for å få bæretillatelse for våpen, så jeg kunne bevege meg rundt. Jeg har aldri møtt isbjørn. Men én gang kom turfølget og jeg over en bjørn som var strandet. Og sulten. Så da var det bare å hive seg i lettbåten og flykte. Et par av bildene i «∞»-serien er tatt på Svalbard.

Morten Løbergs nyeste prosjekt heter «Åstedsundersøkelser». Gjennom et samarbeid med Havarikommisjonen for luftfart får han tilgang til vrakdeler fra fly. De kliniske bildene av de ganske små objektene skal han sette sammen med bilder fra ulykkesstedet. Realisten i ham tror ikke det vil være bred interesse for dette prosjektet. Men ideen har gitt ham flere stipender, og han tenker det er nødvendig å gjennomføre: – Jeg synes det er viktig, og jeg lar meg ikke knuse av noen avslag på søknad om utstillingsplass. Konkurransen er hard, men det løsner nok etter hvert, tror han.

Fotografen jobber både analogt og digitalt: – En av de tingene som fascinerer meg med å skanne negativ og jobbe med dem digitalt, er forskyvningen i kvalitet. Det er krevende å jobbe med veldig store billedformater i tradisjonell kopieringsprosess i mørkerom. Når du skanner negativet, kan du lage store forstørrelser med en fantastisk kvalitet. Du må ha assistent og meget romslige mørkeromsfasiliteter for å få til det samme analogt. Og denne forskjellen – er det egentlig noe å mase med? Begge deler har sine tilhengere og motstandere. Men husk, det er ikke religion vi snakker om! sier den erfarne fotografen som ikke lar seg hisse opp så lett.

Morten Løberg ser at interessen for tradisjonelt mørkeromsarbeid og analogt fotografi tar seg opp. Samtidig tror han bruken av analoge medier vil forbli en nisje for spesielt interesserte: – Det at folk som Morten Krogvold og jeg er så gode på dette skyldes at vi vokste opp med dette. Vi hadde ikke annet. I dag har jo ikke ungdommen hørt om film en gang. Men noen finner det interessant fordi det er et håndverk som har noe uforutsigbart ved seg. De fleste av oss som fortsatt jobber med tradisjonelle teknikker er 60 pluss, og det er liten tvil om at håndverket vil dø ut med oss. Sier han som behersker begge deler, og knegger med et smil.

www.mortenloberg.no

Tags from the story
Skrevet av
Mer fra Lars Elton

Høstutstillingen 2018

Debatten om H.stutstillingens relevans har rast i flere år. Men ingen snakker...
Les mer