Portfolio: Stephen Gill

Outside In © Stephen Gill

Stephen Gill er kjent for å putte mye rart inn i Rolleiflex-kameraet sitt. Når han så eksponerer trer en ny dimensjon inn i bildene hans.

I det vi møtes i hans galleri Shoots lokaler på Briskeby i Oslo, kommer en maur tuslende over bordet, som om den har klatret ned fra bildene som vises på veggene. For Stephen Gill liker å utforske mediet, presse grensene for hva man kan gjøre med et kamera og en filmrull. I galleriet vises tre serier hvor Gill blant annet har puttet objekter inn i kameraet, eller lagt ting på kopier for så å refotografere dem. Resultatet er poetiske og fargerike bilder, bilder som kan være et vindu ut fra det kaotiske London han har bodd og jobbet i i 20 år. Men nå er Stephen på vei bort fra det kaotiske storbylivet som alltid har preget hans univers.

– Det er bare fire uker side vi pakket sakene våre og flyttet til Sverige.  Det er en stor forandring å gå fra det intense livet i London til stillheten på landsbygda i Sverige. For meg er det nødvendig å roe tempoet litt.

– Flere av seriene dine er også en type flukt, hvor du oppsøker naturen i storbyen, og viser det vakre og nærmest meditative gjennom dine fargeike bilder.

– Det sant, selv om jeg også tenker på mye av mitt arbeid som intenst. Jeg tror at de sporene du snakker om faktisk er et ubevisst begjær etter et ruralt liv. Jeg har levd hele mitt liv i storbyen, men jeg kom til et punkt hvor jeg virkelig ønsket å prøve et rolighere liv. Mange av mine serier de siste årene har vært en respons til storbylivet.

– Ditt siste prosjekt, som publiseres i disse dager, utforsker energidrikker. Både i bokstavelig og overført forstand. Var dette et slags punktum for storbylivets jag og mas?

– Jeg liker å jobbe med temaer som er relevant for tiden vi lever i. Serien heter “Best before end”, og idéen kommer fra vår tids manglende evne til å roe ned. Vi jobber til vi nesten faller sammen, og heller så i oss energidrikker for å holde det gående ennå llitt til. Prosjektet peker også på min egen tid i London hvor jeg har jobbet non stopp i nesten 20 år. Dette er nok en fare ved å jobbe med det man elsker, man blir fort oppslukt.

– Har du en spesifik idé om prosessen før du setter i gang med en slikt prosess?

–Jeg har som regel en idé og lar så prosessen utvikle seg underveis. Jeg begynte å fotografere til mitt siste prosjekt for to år siden og hadde en idé om å eksperimentere med negativene. Min far er kjemiker, og jeg har nok arvet mye av gleden over å ekspeimentere fra han. Jeg endte opp med en prosess der jeg lar negativene ligge i energidrikk under fremkallingen. Dette gjør at emolusjonen løsner eller går i oppløsning på forskjellige måter, noe som viste seg å gi interessante effekter.

– Du fortalte tidligere at kjemikaliene ga uventede effekter. Hva skjedde?

– Jeg hadde ikke tenkt på at blandingen av sukkeret i energidringen, emolusjonen i filmen og varmen jeg utsatte dette for, faktisk utvikliet ganske farlige gasser. Jeg ble veldig syk og måtte på sykehuset for å undersøke lungene. Det var galskap egentlig, at jeg ikke sørget for litt tryggere arbeidsforhold.

– Fotografenes hverdag byr på varierte utfordringer…

– Vi fotografer har en ganske krevende hverdag. Dette gjelder ikke bare kjemikaliene, men det er også mye tungt utstyr involvert. Jeg tenker på det ganske ofte, at mange av mine venner har dårlige rygger og andre slitasjeskader. Selv har jeg fått en en rimelig dårlig holdning etter alle de årene med et kamera rundt halsen.

– Det å flytte til landsbygda og roe ned, er det en reaksjon på dette?

– Både og. Jeg har jobbet så hardt de siste årene og er både fysisk og mentalt sliten. Jeg trenger å koble av og finne tid til andre ting enn fotografiet. Det er kanskje ikke dette man skal si i et intervju med et foto-tidsskrift, men jeg lurer av og til på om det er fotografi jeg skal drive med i fremtiden. Med tanke på alt som skjer i verden blir det rart å plaske rundt i etsende kjemikalier. Men så er det jo alltid slik, at etter en pause kommer kreativiteten og gleden over fotografiet tilbake. Slik er det nok med de fleste som jobber med kreative prosesser, av og til trenger man rett og slett en pause, og roe ned.

Og mens Stephen Gill slapper av på den svenske landsbygda kan vi andre koble av med utstillingen “Talking to Ants” som henger i Shoot Gallery frem til 3. mai.

www.shootgallery.no

Skrevet av
Mer fra Pål Otnes

Arnfinn Johnsen: 33 fotografier fra Senja og Island

Utstillingen ”ØY” av fotograf Arnfinn Johnsen vises nå på Galleri ArtSenja.
Les mer