Portfolio: Tine Poppe

© Tine Poppe

Man må jo bruke fotografi til noe ordentlig!

Tine har invitert Fotografi hjem til sin deilige loftsleilighet med utsikt over Oslo. Solen skinner gjennom takvinduene, og tretoppene vaier i vinden. Vi setter oss til i sofakroken med boller og kaffe.

– Det første store prosjektet jeg gjorde var i Skippergata forteller Tine. Det åpnet en ny verden for meg. Før det gikk jeg rundt i gatene med kamera, entusiastisk og besatt, men uten en klar agenda. Med Skippergata-prosjektet gikk jeg for første gang inn i menneskers liv. Det er en forandrende opplevelse, og et stort ansvar. De første dagene jeg jobbet med prosjektet var jeg psykisk helt utslitt da jeg kom hjem. Menneskene jeg møtte hadde ikke filter, noen var altfor rusa, noen var på jakt etter rus. Noen måtte man passe seg for og andre ble jeg beveget av. Fire år senere gikk jeg gikk tilbake til Skippergata og lette opp de samme menneskene. I mellomtiden hadde jeg jobbet med mange andre prosjekter og fått mer erfaring. Da var det motsatt, det var en lettelse, det var deilig å komme tilbake. Ingen later som noen ting, alle bare er seg selv. Ubevisst savnet jeg det hos folk flest, at de har litt mindre filter.

© Tine Poppe

Allergisk mot urettferdighet

Tine har i årene etter sitt første store fotoprosjekt blant annet engasjert seg i flyktningenes situasjon. Hun har laget boken «Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg» sammen med forfatter Kari Gellein. De to besøkte ulike asylmottak i Norge og møtte 28 asylbarn. De ville med boken fortelle om barnas hverdag i Norge, hva de tenkte og hvordan de hadde det i denne vanskelige situasjonen. Et av barna de fulgte var Neda Ibrahim, den gang elleve år gammel. Hun hadde bodd hele sitt liv i Norge. Hun endte med å bli utvist, politiet kom midt på natten, under dramatiske omstendigheter. Tine reiste senere til Jordan for å besøke henne. 

– Jeg har nok vært ganske naiv. Det tror jeg de fleste i Norge er, vi tror folk oppfører seg ordentlig. Men da jeg gikk inn i flyktningeprosjektene oppdaget jeg at det ikke alltid er slik, ikke i Norge heller. Det foregår ting på et høyt politisk nivå som ikke er bra i det hele tatt. Da jeg oppdaget det mistet jeg uskylden. Jeg ble sinna og veldig engasjert. Men det koster, og man blir desillusjonert. 

I et annet prosjekt, «No Man’s Land», fikk hun laget en installasjon av trekasser hvor hun monterte bilder av asylsøkere som så ut som de var sperret inne i kassene. Kassene ble plassert foran Stortinget. 

– Jeg hadde en drøm hvor jeg var låst inne i en slik boks, og at ingen hørte meg eller så meg. Mange av asylsøkerne fortalte meg at det var faktisk akkurat slik de føler det, ingen bryr seg. Noen av boksene ble spyttet på. Jeg vasket det ikke bort.

© Tine Poppe

Det er vondt og frustrerende med flyktninger. Å forsøke å få folk til å skjønne at det kunne like gjerne vært deg eller meg. De er opptatt av akkurat de samme tingene, hva med barna mine, med skole, med mat? 

– Hvordan starter et prosjekt for deg? Fra du får en idé og vil si noe, og hvordan bruke fotografiet til å si det. 

–  Man må ha fotografi med mening. Ofte bestemmer jeg hva saken skal være før jeg bestemmer bildene, jeg tenker konsept. Men ikke alltid. Ta for eksempel «Exit Wonderland». Datteren min Martine og jeg var på reise gjennom ørkenen i Nevada. Lyset var helt uvirkelig, og vi så ikke et menneske, bare øde landskap og nedlagte hus. Jeg tok en mengde bilder på magefølelsen. Så kom nyheten om at Trump var valgt som republikanernes presidentkandidat. Det var helt uvirkelig. Jeg leste en leder i Washington Post som sa at dette var det mest alvorlige som har skjedd i USAs historie. Jeg fikk frysninger på ryggen. Da jeg kom hjem satt jeg og lekte meg med disse bildene noen netter, og tenkte at jeg ville gjøre noe i forhold til dette surrealistiske. Jeg endte opp med å kombinere bildene med forskjellige Trump sitater. Da han ble valgt til president holdt jeg på å kaste opp.

For tiden jobber Tine med et klimaprosjekt; «Rising Seas». Det begynte med FNs klimarapport, og den varme sommeren i fjor. Hun hadde vært i Malawi med utviklingsfondet i løpet av våren. Hun oppdaget at i Malawi visste alle, selv de uten utdannelse, ti ganger mer om klimaforandringene enn oss. 

– De har hatt det nært på seg i mange år. Sesongene var snudd på hodet, i tørketiden kom det ekstremregn og motsatt i regntiden. Alt har blitt uforutsigbart, avlinger blir ødelagt. Da jeg kom hjem i mai var det varmere i Norge enn i Malawi og slik fortsatte det resten av sommeren. Jeg måtte gjøre noe på klimaet. Jeg begynte på det i fjor høst, men tok en pause.

© Tine Poppe

Da Greta Thunberg kom på banen tok jeg opp prosjektet igjen. (Svenske Greta Thunberg (15) startet sin nå verdensomspennende skolestreik for klima høsten 2018 red. anm)

Jeg er rasende på vegne av unge mennesker. Jeg blir frustrert og sint over at ingen i vår generasjon gjør noe, på vegne av våre barn. Jeg tar bilder av barn og unge hvor de er dekket av plast, for vi er fulle av mikroplast alle sammen. Vi blir syke av maten vår, vi får i oss så mye vi ikke skal ha. Hvert bilde har en dato som tittel. Datoen er en dag hvor det skjer noe viktig i forhold til klimaet – om det har vært en tsunami, syklon eller en viktig rapport eller ett eller annet. Jeg sparer på nyhetsvarsler. Som for eksempel «1000 menneske drept i flom i Mosambique». I løpet av et år skal jeg ha et visst antall bilder, med ting som har skjedd i løpet av kalenderåret, som store katastrofer – hvor mange det er – for media snakker ikke så mye om det. I dette prosjektet er teksten like viktig som bildet. 

Men Tine må også ta pauser fra aktivismen og jobbe med mer meditative prosjekter. Med noe som er vakkert. Det er hennes pusterom. Som en meditasjon. 

– Jeg elsker blomster. I vinter samlet jeg halvvisne blomster fra blomsterbutikker og fotograferte dem. Dagen etter sto jeg opp om morgenen, det var mørkt, jeg tente stearinlys og satt i morgenkåpe med kaffen og så på bildene jeg hadde tatt dagen før. Jeg koste meg. Jeg begynte å leke med farger, uvirkelige farger. Slik kunne jeg sitte hele formiddagen, glemme å spise, glemme alt annet rundt meg. Jeg klarer rett og slett ikke å la være, fotografi er det morsomste jeg vet.

Tine spretter opp og henter en mappe med over 100 år gamle utrolig vakre japanske håndkolorerte postkort. En dag i en geishas liv.

– Akkurat nå har jeg lyst til å leke meg med disse. Gå videre med dem, leke at det er jeg som er geisha. Gjøre noe helt annet, kanskje lage kollasjer, kanskje legge til noe fysisk, legge til mennesker, lime på ting. Utforske det japanske, gå inn i en verden vi ikke vet så mye om. Og jeg vil ha med magi. Det er altfor lite magi i hverdagen, vi trenger den, og vi må skape magien. 

Et nytt prosjekt er født for Tine.

www.tinepoppe.no

Tags from the story
Mer fra Kristin Skåmedal

Nytt, lyssterkt normalobjektiv for APS-C

En ny konstruksjon i Sigmas A-serie (A for «Art») er den nye...
Les mer