Niclas Hammarström ble bortvist fra Utøya

Niclas Hammaström fotograferer fra båt like ved Utøya like før han blir bortvist av politiet. Her fotograferer han en ungdom som blir reddet etter å ha søkt tilflukt i en bergvegg (stillbilde fra video publisert på Aftonbladet.se).

Den svenske fotografen Niclas Hammarström som fotograferte døde ungdommer på Utøya ble bortvist av politiet og gitt klar ordne om aldri å bruke bildene. Vi kan i dag fortelle hvordan den prisvinnende fotografen opptrådte ved Utøya.

Niclas Hammerström har fått 2. premie i gruppen nyheter serie i årets World Press Photo Contest. Bildene viser blant annet identifiserbare døde personer på Utøya.

Hammarström og flere andre medarbeidere fra Stockholmsavisen Aftonbladet kom til Gardermoen i halv syv-tiden på kvelden 22. juli. De fikk straks etter ankomst nyss om skyting på Utøya og valgte å reise direkte dit i stedet for å reise inn til Oslo sentrum hvor de egentlig hadde tenkt seg.

Lokal småbåtfører

Framme ved Utøya fikk de svenske pressefolkene en lokalperson med båt til å kjøre seg ut til Utøya. Den nå terrorsiktede Oslomannen var på dette tidspunktet blitt anholdt av beredskapstroppen fra politiet. Ingen norske pressefolk eller fotografer var så tett på Utøya så tidlig som Hammarström, som i praksis hadde fritt spillerom.

På et tidspunkt blir båten med Hammarström oppbrakt av en annen båt med blant andre tre polititjenestemenn fra beredskapstroppen Delta. Hammarström hadde da blitt observert helt inne i strandkanten på nordsiden av Utøya, bare ti meter fra en rekke drepte ungdommer som ligger der. Politiet reagerer kontant på det de opplever som en helt uakseptabel framferd og krever umiddelbart Hammarströms kamera utlevert. Politiet blir hurtig klar over at de ikke har hjemmel til å kreve dette, og gir i stedet fotografen et muntlig pålegg om ikke å benytte bildematerialet. Politiet begrunner pålegget med presseetiske hensyn. Hammarström og følget hans blir deretter bortvist fra området, et pålegg de etterkommer.

Hammerström har tidligere jobbet i krigsområder, men forteller til NRK.no at han opplevde hendelsene på Utøya langt sterkere.

– Det var mange motiver der som var så grusomme at jeg rett og slett ikke kunne ta bilde. Det er også mange fotografier fra den kvelden som jeg i ettertid har valgt å fjerne fra bildeserien, forteller han til NRK.no.

Fotografens opptreden på åstedet og i ettertid har opprørt flere som var vitner til fotografens arbeidsmetoder.

Jan Helin, sjefredaktør i Aftonbladet, skriver derimot i sin blogg at “Niclas bilder bidrar starkt till att förstå det obegripliga och fasansfulla på Utöya. Hans agerande och fotograferande är genomprofessionellt i det allra svåraste tänkbara nyhetsläge”.

Det har ikke lykkes Fotografi.no å få kontakt med Niclas Hammarström.

Se også Klassekampen i dag.

 

Reporter Mattias Carlson fra Aftonbladet i båt like ved Utøye like før de blir oppbrakt av politiet. (stillbilde fra video publisert på Aftonbladet.se)
Latteren sitter løst på Niclas Hammarströms Facebook-side. Thomas Sundgren arbeider i bilderedaksjonen i Aftonbladet.
Mer fra Morten M. Løberg

Det første fargebildet av Jorden

Bilder av Jorden sett fra rommet påvirket en hel verden på 1960-tallet....
Les mer

12 Comments

  • Tydelig ladet og dømmende artikkel. Krigsfotografier har vært en del av pressebildet i årevis. Jeg er like støtt og berørt av 22/7 som enhver nordmann var den dagen. Vi mistet mange gode unge mennesker den dagen. Men at det blir dokumentert for historien er strengt tatt en selvfølge. Bruken av så nært opptil hendelsen kan selvsagt diskuteres. Men hva skal vi da si om bilder som kommer ut fra Syria, Egypt, Darfur, osv.

    I normal pressebruk ville disse bildene blitt sladdet av redaksjonen.

    Skjermdumpen fra hans facebook profil er for meg et slag under beltestedet. Mennesker som jobber med traumatiske opplevelser hver dag har et annet forhold til det enn deg og meg. Hva vet dere om dialogen i forkant av denne kommentare?

    Dere bedriver dømmende journalistikk og jeg synes det er mer usmakelig enn bildene tatt på Utøya.

    • En åpen Facebook-side er akkurat det: Åpen. Pressen benytter seg av dette i stadig økende grad. Det er selvfølgelig lov å mene at det ikke burde være slik, men Pressens Faglige Utvalg har i praksis sagt at det er greit.

      Siden Niclas Hammarstöm har gjort seg utilgjengelig for norsk presse, er det naturlig å søke informasjon og kommentarer der det er å finne.

  • Hvis vi trekker fra Løbergs ladede språkbruk i dette, ser vi et hendelsesforløp mange fotojournalister vil kjenne igjen:

    Det er selvfølgelig vår, ofte ubehagelige, plikt å gå så nær viktige motiver som mulig. Politiet vet ideelt sett når vi risikerer å være til hinder. Dermed blir vi, helt rutinemessig og udramatisk, “bortvist”.

    Hvis norsk politi tar fra noen et kamera uten hjemmel er det tyveri. Hvis bevæpnede politifolk fra beredskapstroppen gjør det, er det væpnet ran.

    Et muntlig pålegg fra politiet om av presseetiske hensyn ikke å bruke bildemateriale er selvfølgelig absurd.

  • Synes det er for få kommentarer fra andre fotografer her.

    Er det enighet i artikkelens innhold og form i fotografmiljøet i Norge? Virkelig?

    • Det tror jeg ikke Andreas. Men jeg tror i hvertfall deler av fotografmiljøet i Norge sliter med å motivere seg til å hvert eneste år å imøtegå nye påstander og anklager fra samme avsender. Jeg tror ikke det er en uvillighet til å diskutere, men jeg har inntrykk at flere ønsker seg en sakligere debatt enn det artikkelen over legger opp til. Det er nok derfor flere har valgt å debattere her: http://www.journalisten.no/node/36897

  • En ting er at artikkelen er ensidig, ladet og tydelig dømmende. Noe annet er at påstandene mangler kilder eller henvisninger til opphav. “Vi kan i dag fortelle hvordan den prisvinnende fotografen opptrådte ved Utøya.” Hvor kommer disse opplysningene fra? Er det politiet, journalistkolleger, eller andre vitner som forteller om Hammarströms fremferd? Du låner et sitat av NRK, og sakser noe fra Aftonbladet-redaktørens blogg, men mesteparten av innholdet fremstår mest som en påstand fra artikkelforfatteren. En påstand som attpåtil får stå helt uimotsagt. Jeg har ingen grunn til å trekke artikkelens innhold i tvil, men teksten gir meg heller ingen mulighet til å vurdere opphavet. Er kildene anonyme, så skriv i det minste det.

    Jeg vet ingenting om hvordan den svenske fotografen opptrådte ved åstedet, men politiet har selvfølgelig ingen rett til å kreve kameraet til en representant for Aftonbladet utlevert.

    Selvfølgelig er det greit å sitere åpne Facebook-profiler, og selvfølgelig er det “naturlig å søke informasjon og kommentarer der det er å finne”, men jeg forstår ikke hvilken relevans disse løsrevne sitatene fra Facebook har for denne artikkelen? Skjermdumpen henger i løse luften, og knyttes aldri opp til teksten. Hva er det innholdet i Facebook-skjermdumpen er ment å fortelle om hvordan Hammarström opptrådte ved Utøya? Det synes å være opp til leserne å tolke selv. Og når journalistikk er så dårlig underbygd at leseren må tolke, er det ikke lenger journalistikk, da er det spekulasjoner.

    Til å være en artikkel om journalistiske arbeidsmetoder synes jeg denne artikkelen er oppsiktsvekkende dårlig håndverk.

  • Min kilde til opplysningene om hva som skjedde da fotograf Niclas Hammarström ble bortvist fra Utøya ønsker ikke å stå fram. Av hensyn til kildevernet kan jeg derfor ikke å bekrefte om kilden er “politiet, journalistkolleger, eller andre vitner”, annet enn at kilden er troverdig. Her må leseren stole på min vurdering. Men selvfølgelig kunne jeg gjort oppmerksom på dette i artikelen.

    Min mening om Hammarströms bilder og publiseringen av disse var godt kjent før artikkelen om bortvisningen ble skrevet. Jeg tror enkelte av kritikerne automatisk stempler artikkelen som ladet og dømmende fordi de allerede vet hva jeg mener. Det er et faktum at fotografen ble bortvist, og med mindre det skulle være kritikkverdig å omtale dette i en egen sak, kan jeg ikke se at teksten i seg selv er tendensiøs. Her hadde et konkret eksempel eller to vært til hjelp. Jeg ønsker jo ikke at en artikkel jeg skriver skal oppleves som ladet eller dømmende, og hvis den allikevel blir det vil jeg gjerne vite hvorfor slik at jeg lære noe av det.

    Adrian har naturligvis helt rett i at politiet ikke kan kreve fotografens kamera inndratt. Dette vet jo jeg også. Jeg refererer bare at det skjedde, men at politiet umiddelbart fravek dette da de raskt ble klar over at de ikke har slik hjemmel. Min kilde mener at det var en av de andre polititjenestemennene som gjorde oppmerksom på dette.

    Skjermdumpen brukte jeg for å vise “stemningen” på Hammarströms Facebook-side. Jeg valgte en skjermdump fordi kommentarene da taler for seg selv. Men jeg har notert meg kritikken og ser at artikkelen fint hadde stått seg også uten denne illustrasjonen da den ligger på siden av hva saken handler om.

    Artikkelen blir ensidig i den forstand at det er “enkilde-journalistikk”. Sånn blir det når den ene parten gjør seg utilgjengelig for kommentarer. Hammarström har fått alle muligheter til selv å kommentere saken, men har altså valgt å ikke benytte seg av denne muligheten.

Comments are closed.