Råd til deg som er ung

Rolleiflex 2.8F – en klassiker

Den legendariske amerikanske fotografen Mary Ellen Mark råder unge fotografer til å velge film framfor digitalt. Det gleder naturligvis et gammelt analogt hjerte – men innerst inne vet jeg at det er et dårlig råd.

Kommentar: Morten M. Løberg

Det er tøft nok å etablere seg som fotograf i dag om du ikke skal starte med med 15 meter tillegg. Digital fototeknikk har åpenbare fordeler for alle som som vil se. Dersom prisen du betaler er mer tid foran en dataskjerm framfor å stå i mørkerommet så er det verdt det. For de fleste er det resultatet som teller.

Misforstå meg rett; jeg elsker gammel filmbasert fototeknikk!

Det er bare noen uker siden jeg kjøpte en “ny” forstørrer, en Leitz Focomat V35 utstyrt med noe av det ypperste som finnes av forstørrelsesoptikk. Senest på fredag sto jeg i mørkerommet for å prøve ut nyanskaffelsen. Flere fotografer jeg kjenner vender delvis tilbake til filmbasert fotografi, foreløpig bare for sin egen fornøyelses skyld, men trenden er klar: Bare digital fotografi er ikke nok.

Den digitale “fotorevolusjonen” har tatt sin tid. Jeg husker jeg var en av de første i Norge som fikk prøve Sony Mavica – forløperen til digitalkameraet slik vi kjenner det i dag – tidlig på 1980-tallet. 20 år senere var film fremdeles stort, men så en gang på 2000-tallet var det brått slutt. Plutselig en dag var Morten Krogvold den eneste som fotograferte kommersielle oppdrag på film. Skjønt han er ikke helanalog han heller. Negativene skannes og printes ut på en blekkskriver. (At hverken skannene eller printene holder optimal kvalitet er jo synd, men den digitale biten har ikke Krogvold like god greie på så han er vel ikke like kritisk som når han står i mørkerommet og styrer alt selv).

I dag får du knapt framkalt en lysbildefilm lenger. Dagens fotostudenter har aldri satt sine bein i et mørkerom.

Dagens fotostudenter vet ikke hva film er. Trenger de det da?

Nei. Jeg sitter og leser om det tidligere langrennsesset Oddvar Brå i Dagbladets helgemagasin. Han fikk mye tyn for å velge glassfiberski da disse kom, framfor treski som var så rotnorsk og “best”. Brå skjønte fort at glassfiber var bedre, og historien har gitt ham rett. Sender vi unge skitalenter ut på treski i dag, for å “lære”?

Det har ingen hensikt, like lite som det har noe for seg å lære fotostudenter å fotografere på film. En annen sak er at stadig flere som er oppvokst i en digital fotohverdag ønsker å utforske dette allikevel…

Vi som lærte fotografering flere tiår før digitalkameraet ble funnet opp forstår lettere hvordan digital teknikk faktisk virker. Vi som har arbeidet mye i mørkerommet skjønner Photoshop lettere. Når jeg holder fotokurs for nybegynnere og skal lære bort hvordan lukker og blender virker og henger sammen, tar jeg fram mitt gamle filmbaserte Nikon Nikkormat kamera fra 1960-tallet (et utrolig flott og helstøpt kamera!), tar av objektivet og viser hvordan bevegelige deler faktisk beveger seg. På et digitalkamera ser du bare lysende tall og verdier som ingen skjønner…

I dag har jeg to favorittkameraer: Nikon D800E og en Rolleiflex 2.8F.

Det digitale Nikonkameraet er det beste kameraet jeg noensinne har eid – vurdert etter bildekvalitet alene. Det gir absolutt mening å sammenligne dette – altså et “småbildekamera” – med det ypperste jeg kunne få til på film i gamle dager; på enten mellomformat eller storformat. Jeg har aldri fått så fine digitale bildefiler som med Nikon 800E. Akkurat det samme gjelder for tilsvarende kameraer av andre merker! Nikon er slett ikke alene om å ha nådd denne bildekvaliteten. Det bare har seg slik at det er det jeg bruker for tiden…

Mitt andre favorittkamera er altså den gamle, toøyde Rolleiflexen – og nå snakker vi om kameraenes Stradivarius. Jeg kjøpte en brukt Rolleiflex for over 40 år siden, og visste vel egentlig ikke hvilket presisjonsinstrument jeg hadde i hendene. Jeg erfarte fort at objektivet, en Carl Zeiss Planar 2.8/80 mm, var utrolig skarptegnende og med en vakker “bokeh”, altså en markert overgang fra skarpt til uskarpt der dybdeskarpheten ikke lenger strakk til. Det var samtidig et mykttegnende objektiv. Jeg elsket sorthvittbildene jeg fikk med dette kameraet, allikevel solgte jeg det for å få råd til en brukt Hasselblad i stedet. For noen år siden ble trangen til å eie en Rolleflex igjen så sterk at jeg kjøpte ett på eBay. Det koster mer brukt enn det noengang gjorde som nytt. Jeg ønsker meg også en Rolleiflex utstyrt med en Xenotar 80 mm – Xenotar-modellene fra tidlig 1960-tall hadde fremdeles ti lameller i blenderen, noe som gir en enda mer karakteristisk bokeh.

Så vi begynner å nærme oss det nerdete, jeg ser den.

Men det er sånn har jeg det i forhold til filmbasert fotografi: Det er stadig noe nytt å prøve, noe nytt å lære, en varialbel eller liten nyanse verdt å utforske! Og det er lite som slår en perfekt forstørrelse på barytt fotopapir, framstilt for hånd i mørkerommet.

Samtidig gir digital teknikk muligheter vi ikke hadde i mørkerommets dager. Jeg har skannet utvalgte negativer på en høykvalitets-skanner (Hasselblad/Imacon Flexitight) og printet ut på kunstfotopapir. Store bildeformater (60×80 cm eller større) blir skarpere (kornskarpt fra hjørne til hjørne) enn hva jeg i praksis kan få til i mørkerom, selv med den ypperste spesialoptikken som finnes (tro meg, jeg har prøvd ut dette). Jeg får hvitere papirbase (når det er ønskelig) enn med barytt fotopapir. Jeg kan påvirke kontrasten utover det som er mulig i mørkerommet og jeg kan lettere få gode resultater med negativer som krever så mye skygging og etterbelysning at jeg måtte hatt en arm til for å få det til i mørkerom.

Så jeg bruker gjerne tid – mye tid – foran dataskjermen hvis det kan gi meg det resultatet jeg ønsker.

Jeg gjør aldri kommersielle oppdrag på film lenger. Det er ti år siden – minst – at jeg brukte film til annet enn kunstneriske formål. Jeg elsker film og mørkerommet mitt (nå har jeg hele tre profesjonelle forstørrere, alle med litt forskjellige egenskaper). Jeg elsker Rolleiflexen min og den gamle Nikkormaten, men jeg ville ikke drømme om å anbefale en fotograf i etableringsfasen å satse på film framfor digitalt. Morten Krogvold kan holde på film nettopp fordi han er så etablert og fordi han har utviklet et så sterkt personlig uttrykk. For hans del kan det til og med være en fordel – en del av hans merkevare – at bildene er fotografert på film. Det kan gi et kvalitetsstempel i seg selv at alt er gjort på tradisjonelt vis fra grunnen av – ikke noe “ferdigmat”.

Film gir et annet uttrykk enn digitalt, men forskjellen er ikke verdt å dyrke i den dagligdagse fotograferingen som preger mange kommersielle fotografer eller fotojournalisters hverdag. For fotojournalisten betyr umiddelbar tilgang til digitale bildefiler mye mer i en deadline-preget hverdag enn eventuelt særpreg som film gir. En fotograf som går mot strømmen er Rune Eraker, som er frilans fotojournalist og dokumentarfotograf. Han fotograferer på sorthvitt-film og lager selv de største meterforstørrelsene sine manuelt i mørkerom. “Det lønner seg i lengden å stå for noe”, sa han blant annet da jeg presenterte ham i Fotografi for noen år siden.

Ja, jo – jeg har ikke tenkt å motsi ham. Med mindre utsagnet samtidig rommer en uproduktiv stahet. For Rune Erakers store forstørrelser er nemlige dårligere enn et godt skan og en god print ville vært! Han tjener ingen verdens ting på å stå i mørkerommet. Hvorfor “stå for noe” som gir deg dårligere kvalitet? Opphenget i manuelt mørkeromsarbeid blir bare formålsløst føleri. (Rune vil sikkert være uenig med meg, men jeg fastholder at ut fra et rent teknisk, kvalitativt ståsted er ikke de store forstørrelsene hans så gode som de kunne vært. Og bare så det er klart; det gjør ham ikke til noen dårligere fotograf)!

En annen ihuga sorthvittfotograf som går andre veien er Magnum-fotografen Stuart Franklin (som er kjent for bildet av den kinesiske studenten foran kolonnen av tanks under demonstrasjonene på Den himmelske freds plass i Beijing i 1989). For et par år siden hadde Stuart en flott utstilling på Blomquist i Oslo. Bildene dokumenterte et vannprosjekt i Afrika. Bildene var fotografert på Kodak Tri-X film med en Leica – trodde jeg. Det med Leicaen stemte, men det var altså en digital Leica. Printene så ut som perfekte sorthvittforstørrelser på barytt-papir, men var altså blekkutskrifter på barytt-lignende, blekkbasert fotopapir . Det er i praksis umulig å skille printene fra tradisjonelt mørkeromspapir når bildene er innrammet bak glass. Men hva med kornstrukturen som var som snytt ut av en Tri-X-film? “Well, you know, I just added those”, sa Stuart.

Så hvorfor ikke bli heldigital?

Før jeg nærmer meg en en slags konklusjon vil jeg gjerne fortelle om en erfaring jeg gjorde for noen år siden. Jeg var i Venezia i februar måned, det var gufsent og tåkete. Natt og tåke i Venezia var en uslåelig kombinasjon og jeg tok med meg et stativ, en Contax G2 med 35 mm objektiv, et par ruller Ilford HP5 Plus film og begynte å fotografere – med snorutløser. Hvor lenge skulle jeg eksponere, mon tro? Å stå der mens kameraets lukker var åpen og “kjenne” på hvordan det svake lyset bygget opp et bilde, for så å gjette seg fram til riktig eksponeringstid, gjorde meg veldig skjerpet. Her fikk jeg ikke resultatet opp på noen bildeskjerm. Jeg visste at jeg ikke fikk svaret før jeg var hjemme i Oslo igjen og hadde framkalt filmen (som jeg alltid gjør selv for hånd). Siden jeg har holdt på noen år visste jeg av erfaring at jeg ville få et brukbart resultat enten eksponeringstiden var to sekunder, 15 sekunder eller 30 sekunder. Men å treffe akkurat riktig, for å formidle akkurat den tåkete, mørke stemningen som var den natta – det var det det dreide seg om. Å få et perfekt resultat på ren intuisjon…

Jeg synes selv at seansen resulterte i hvert fall ett brukbart bilde, som jeg kanskje stiller ut en gang. Men all oppdragsfotografering gjør jeg nå med Nikon D800E. Når jeg skal levere et bilde som kunden forhåpentligvis blir fornøyd med bruker jeg aldri film lenger. Jeg tror mange har det slik. Film kommer til å leve videre i sin egen nisje. Sånn sett er framtiden lysere enn for treskia. Noen av oss fotografer som er vokst opp med filmbasert fotografi vil nok fortsatt dyrke dette i større eller mindre grad. Mange unge fotografer, som bare kjenner digitale kameraer, vil “oppdage” film – og oppleve det magiske øyeblikket når du for første gang ser et fotografi komme til syne i en skål med framkaller under et svakt, orange mørkeromslys.

Jeg tror lykken er å meste begge disipliner. Jeg er sånn sett en av de heldige. Jeg begynte å fotografere på en tid da film og fotopapir holdt svært høy kvalitet – og jeg var fremdeles forholdsvis ung da digitale kameraer kom.

Det er ikke sikkert bestemor er den beste rådgiveren for unge fotografer i dag.

Mitt råd er: Bli så god du kan på en digital plattform. Lær deg å bruke film hvis det gir deg et annet uttrykk eller en arbeidsform som passer til det du vil uttrykke.

Morten M. Løberg

Rolleiflex 2.8F – en klassiker
Rolleiflex 2.8F – en klassiker

 

Natt i Venezia. Fotografert med Contax G2, 35 mm objektiv, på Ilford HP5 Plus film.
Natt i Venezia. Fotografert med Contax G2, 35 mm objektiv, på Ilford HP5 Plus film.
More from Morten M. Løberg
Venner minnes Carsten Arnholm
– Vi er mange som sørger og vil savne Carsten. Venner som...
Read More
2 replies on “Råd til deg som er ung”
  1. says: jack

    I would like to thnkx for the efforts you’ve put in writing this site. I am hoping the same high-grade website post from you in the upcoming also. Actually your creative writing skills has encouraged me to get my own website now. Really the blogging is spreading its wings quickly. Your write up is a great example of it.

  2. says: Egil F

    Kul innlegg.
    Jeg begynte med film fordi digital var for dyrt eller hadde ikke kommet enda, og jeg knipsa og fremkalte film, det gikk greit, og lærekurven var noenlunde bratt og det gikk litt trått. En del år senere kjøpte jeg en Nikon D40, en fin greie, kanskje ikke den beste eller den dyreste, men det ble lettere å fotografere, jeg kunne umiddelbart se hvordan bildet ble og jeg slapp å vente i flere uker på å fremkalle og så glemme hvordan jeg tok bildet, hvilken instillinger jeg hadde.

    Siden det var gratis å ta bilder knipset jeg i vei og kunne eksperimentere mer, og jeg kunne studere bildene rett etterpå, prøve ulike justeringer, evnt. se mer nøye på data’n etterpå.
    jeg lærte raskere og mer med den digitale kamerat, og SÅNT må ikke undervurderes!

    Jeg tar nå flere nydelige bilder enn det jeg tok med film.
    Jeg har noen nydelige film-bilder som hadde garantert blitt slettet vekk, de bildene er spesielle på sin måte, de er dystre og ute av fokus, de gir en bisarr stemningseffekt som det hadde vært lett å overse med digitalkamera. Film gir noen morsomme effekter, kanskje et kunsteriskt preg, men ialt i alt er digitalt best.

    For et par-tre år siden hørte jeg om en som skulle på fotokurs der det var obligatoriskt med film og han spurte om analoge kameraer som egnet seg til nybegynnere. Jeg syntes at det er helt groteskt, studenten lærer jo mindre og ting går saktere med film.

Comments are closed.