Sanne de Wilde: Mot normalt

The Dwarf Empire © Sanne De Wilde

Hvorfor blir enkelte sett på som annerledes? Og hvordan er det å være det? Den belgiske fotografen Sanne de Wilde finner svar i bilder. 

Den belgiske fotografen Sanne de Wilde tar bilder av mennesker som er i ytterkanten av det normale. Det har hun nærmest fått kultstatus for. Prosjektene som har vakt oppmerksomhet er ”Snow White” – portretter av albinoer tatt mot lys bakgrunn, og ”Dwarf Empire” – der de Wilde dokumenterer 77 dverger som bor og arbeider i en fornøyelsespark nær Kunming sør i Kina. Begge prosjektene diskuterer den visuelle annerledesheten.

Temaene kan minne om Diane Arbus. Men måten Sanne de Wilde formidler de hun fotograferer, er ikke den samme. Der Arbus lette etter mennesker som var annerledes, eller freaks som hun kalte dem, og spilte på følelsen av deres å være en freak, løfter de Wilde fram menneskeligheten i menneskene. Hun viser sårbarheten og styrken til personene hun tar bilder av. Og ikke minst –  stiller hun også spørsmål om hvorfor vi ser på noen folk som annerledes.

Dette blir satt på spissen i boken ”Dwarf Empire”, der de Wilde selv plutselig blir en del av historien.

– Jeg er høy og blond, noe man ikke vant med sør i Kina. Turistene ble ofte mer nysgjerrige på meg enn på dvergene. De ba meg posere foran  kameraene deres, i den grad at jeg rømte og gjemte meg hos dvergene, inne i hjemmene deres.

Boken ”Dwarf Empire” er en stor, utsvevende sak med gullomslag, de Wildes bilder, dvergenes bilder av henne, tekster, funderinger, faksimiler fra dvergenes familiealbum, utbrettsider og mye mer. Boken har fått mye oppmerksomhet, men foreløpig eksisterer den bare som en dummy. Den er dyr å produsere.

The Dwarf Empire © Sanne De Wilde
The Dwarf Empire © Sanne De Wilde

 Sanne de Wilde er født og oppvokst i Antwerpen.

– Jeg studerte maleri først. Faren min er fotograf, og av den grunn ville ikke jeg slå meg inn på fotografi. Men jeg trivdes ikke på kunstskolen i Antwerpen. Jeg ønsket å eksperimentere, lære å uttrykke meg selv. På skolen var det fra lærerhold allerede fra starten av et enormt press på å tilpasse seg kunstmarkedet. Å knytte kontakter, markedsføre seg selv. Gå på vernissasjer, snakke med de rette menneskene.

Hun fikk nok, og reiste heller ut i verden. Da innså hun at hun var mer interessert i fotografi enn i maleri. Da de Wilde kom tilbake, flyttet hun til Ghent og studerte fotografi på kunstakademiet i fem år. Deretter flyttet hun til Amsterdam og begynte å jobbe i avisen De Volkskrant.

– Jeg hadde stor glede av tegning og maling, det jeg hadde lært om komposisjon, lys og farger, og det påvirket min tilnærming til fotografi. Jeg gikk ikke ut fra det som kalles klassisk fotografi. Min tilnærming var veldig bundet til det tema jeg valgte. Jeg gikk ikke ut på gaten og fotograferte det som måtte komme i min vei. Jeg hadde alltid et spesifikt tema.

The Dwarf Empire © Sanne De Wilde
The Dwarf Empire © Sanne De Wilde

 Idéen til ”Snow White” ble født på tampen av skolegangen.

– Vi fikk i oppdrag å lage et prosjekt med en sosial innfallsvinkel. Jeg bestemte meg for å gjøre et prosjektet om en skole for blinde barn. På skolen var det en gutt som var albino. Jeg hadde aldri sett en albino før, og ble veldig rørt, men også fascinert. Møtet etset seg inn i hukommelsen og jeg bestemte meg for å gjøre et større prosjekt om albinoer, forteller hun.

En venn hadde en lærer i dramaturgi som var albino. Andre så hun på gaten, eller hørte om via andre. En venn ringte da hun var på kino: ”Jeg ser en helhvit gutt”. ”Snakk med ham og gi ham nummeret mitt”, svarte De Wilde.

– Jeg hadde stemningen klar helt fra starten av. De var veldig hvite, og jeg ville at bildene skulle være bleke, tatt mot blek bakgrunn, for å understreke sårbarheten. På skolen lærte vi at folk skulle se inn i kamera. Eller i det minste ha åpne øyne når vi tok portrett. Albinoer er veldig følsomme for lys, så det virket naturlig at de skulle unngå lyset med øyne.

I hele prosjektet står sårbarheten sentralt.

– Det handler om å være albino. Bildene understreker det såre, bleke, men handler ikke bare om tilstanden. De handler også om hvordan mennesker i sin alminnelighet er sårbare. Jeg ønsket å løfte fram personenes skjønnhet og deres styrke.

Snow White © Sanne De Wilde
Snow White © Sanne de Wilde

 ”Dwarf Empire” begynte på sin side en kveld de Wilde var på nettet.

– Jeg fikk øye på bilder folk hadde tatt av dvergene i ”Dwarf Empire”. Jeg ble grepet. Først trodde jeg det var juks, men fant ut at imperiet faktisk eksisterte. I følge informasjon jeg fikk, ble det grunnlagt i 2009 av en rik mann som ønsket å gjøre noe godt for sine medmennesker. Han traff en dverg under en togreise og fikk greie på at det var vanskelig å være dverg i Kina. Så han bygget imperiet. Dvergene bor der, de har losji og lønn mot at de gjør en forestilling to ganger om dagen for turister. De tar også hånd om anlegget, vasker, klipper gress og jobber i turistbutikkene.

Boken ”Dwarf Empire” ble et komplekst prosjekt. Den inneholder også et utdrag av brosjyren for imperiet, som proklamerer: ”Kjære besøkende, The World Ecological Garden og The Dwarf Empire ønsker deg velkommen. The Dwarf Empire er takknemlig for all sympati og støtte fra alle mennesker i verden. Hver morgen og ettermiddag vil vår keiser og hans undersåtter gi deg et spektakulært show.”

– ”Dwarf Empire”  er absolutt ingen ren reportasje. Jeg har forsøkt å gi ulike perspektiver. Jeg har bilder av parken hvor jeg har framstilt illusjonen som eieren forsøkte å skape i brosjyren – at parken er veldig stor, noe den i virkeligheten ikke er. Det har jeg også tatt bilder av. Illusjonen som brister. Parken er ofte tom og forlatt. Det er behov for reparasjoner. I begynnelsen hadde dvergene små motorsykler, men de har ikke fått bensin til dem på over et år, så de bare står der og støver ned. I andre deler bygges det en fornøyelsespark, så situasjonen er flytende og forvirrende.

– I begynnelsen var det en formell ordre fra ledelsens side. Sjefen sa: ”Dette er Sanne, hun skal ta bilder, og det har hun lov til”. Alle adlød. Men jeg ønsker alltid å involvere folk så mye som mulig. Jeg var der i to uker, og merket at de likte at jeg var der. Jeg fotograferte ikke bare deres offentlige liv, men også hjemme hos dem, der de ellers ikke slipper noen til. Så jeg var ikke som en turist. De var veldig snille.

Prosjektet tok en ny vending da de Wilde selv ble en turistattraksjon.

– Jeg måtte ofte gjemme meg. Det var slitsomt, men det ga prosjektet mer dybde. Dvergene fotograferte meg. Det gjorde prosjektet mer ærlig. De vendte speilet mot meg, det fikk meg til bedre å forstå hvordan de følte seg.

Snow White © Sanne De Wilde
Snow White © Sanne de Wilde

 Hvorfor dras hun mot disse temaene?

– Det er komplisert, svarer de Wilde. – Det handler ikke om å fotografere freaks, det er ikke slik jeg ser dem. De er en slags metafor, symboler på den større historien om menneskeheten. Det bildet folk har av dverger er helt og holdent koblet til deres ytre. Det ytre blir som en maske som de ikke kan ta av. Det handler ikke om dverger egentlig, jeg kan ikke alt om dverger, det handler mer om at dette stedet eksisterer, og hva betyr det egentlig at folk drar dit for å se på dem? Men også om hvordan folk ser på mennesker som er annerledes.

Selv om et tilsvarende dvergimperium ikke finnes i Europa, mener Sanne de Wilde at det det samme likevel skjer her – bare i andre former. Som i reality-serier på TV. I Belgia ble det nylig vist en TV-serie der unge handikappede ble filmet under deres første forelskelse.

– Finnes det et behov i oss for å se mennesker som skiller seg ut fra det som kalles normalt?

– Jeg tror det, men det er egentlig kanskje ikke  forskjellene folk ser etter,  men likhetene med seg selv hos dem som tilsynelatende virker så forskjellige.

www.sannedewilde.com

 

Tags from the story
Skrevet av
Mer fra Michael Dee

Martin Parr med britisk dypdykk

Strange and Familiar er tittelen på utstillingen som Martin Parr har satt...
Les mer