Svensk likskjending?

Den svenske frilansfotografen Niclas Hammarström har vunnet 2. pris i gruppen nyheter serie i World Press Photo Contest med bilder fra Utøya som tydelig viser identifiserbare, døde ungdommer. Det er høyst sannsynlig straffbart å publisere disse bildene i Norge.

Kommentar: Morten M. Løberg

Jeg prøver så sant det er mulig å unngå å publisere saker eller kommentarer uten bilder – vi er tross alt et fotonettsted – men i dag er det med fullt overlegg. Det den svenske frilansfotografen Niclas Hammarström har gjort kan etter min oppfatning karakteriseres som likskjending. Jeg klandrer ham ikke for å ha fotografert mot Utøya med kraftig teleobjektiv fra båt, men jeg klandrer ham for å ha deltatt i en fotokonkurranse med bilder som er så spekulative at ikke en gang hans egen avis Aftonbladet ville trykke dem. I tillegg er ikke bildene spesielt gode.

Hammarströms bilder viser døde mennesker på Utøya. Mange er lett identifiserbare. I ett tilfelle er ansiktet synlig.

Plikt til ikke å publisere

De etterlatte som har ønsket det har i ettertid blitt informert om hvor deres døde ble funnet, og mange av de etterlatte har vært på Utøya. For dem er denne kyniske bruken av bilder – som høyst sannsynlig er ulovlige å publisere i Norge – et slag i ansiktet.

Tidligere har Dagsavisen og Stavanger Aftenblad blitt felt i Pressens Faglige Utvalg for bruken av et bilde fra Regjeringskvartalet hvor det ligger en død person i forgrunnen. Personen er ikke umiddelbart identifiserbar, men for de pårørende som ble informert var det ingen tvil. Det var da også den avdøde kvinnens ektemann som klaget avisene inn for utvalget.

Utvalgets uttalelse er nådeløs: PFU mener at det forelå en presseetisk plikt til ikke å trykke bildet. Det er Vær Varsom-plaktens punkt 4.6 som er sentral her: «Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.»

“Vanhelligelse av avdødes kropp”

En dom i Pressens Faglige Utvalg betyr ikke at avisene er dømt i juridisk forstand. Hammarströms vinnerbilder blir sannsynligvis aldri publisert i Norge. Dagbladet skrev om saken i går, men uten å vise bildene eller fortelle hvor de kan finnes. Hadde en norsk avis publisert bildene ville de risikert å bli saksøkt eller tiltalt. Jeg vil tro at jussen knyttet til enten likskjending eller privatlivets fred kunne vært aktuell lovanvendelse her. Likskjending innebærer ikke nødvendigvis fysisk skjending. Likskjending i juridisk forstand er “ulike former for vanhelligelse av den avdødes kropp.”

Spekulativ kyniker

Niclas Hammarstöms bilder er ikke spesielt gode. Han har avfotografert stranda på Utøya. Jeg er redd juryen i World Press Photo Contest har gjort den samme tabben som juryen i Årets Bilde her hjemme også har begått tidligere: Man kårer den mest medieomtalte hendelsen, ikke det beste bildet. Terroranslagene 22. juli ble også mye omtalt internasjonalt. Slik sett har juryen i World Press Photo Contest ikke evnet å se forskjell på en grufull og mye omtalt hendelse og noen temmelig ordinære bilder fotografert av en fotograf som tilfeldigvis var ved Utøya den  skjebnesvangre dagen.

Det er ofte vanskelig å vurdere hvilke bilder som kan publiseres og hvilke som ikke kan det. Terskelen for å vise bilder av drepte mennesker er lavere hvis hendelsen er langt unna. Norske aviser viser bilder av sultofte og krigsofre i fjerne land, mens de samme avisene blir felt i Pressens Faglige Utvalg for å vise et bilde fra Regjeringskvartalet med en død person i forgrunnen. På den ene siden må jo pressen kunne vise hva som faktisk skjer, på den andre siden ønsker de fleste å bli skjermet for de mest spekulative utslagene. I tilfellet Niclas Hammarstöm er det ikke bare de pårørende til Utøya-ofrene som som blir støtt når han bruker bildene sin til å høste ære og heder som vinner i en prestisjetung fotokonkurranse. Mange vil nok bare anse ham som en kynisk, spekulativ fotograf.

Mer fra Morten M. Løberg

Sally Mann kommer ikke

Sally Mann har ramlet av hesten sin og skadet seg, og kan...
Les mer

22 Comments

  • Blir vi litt hårsåre når det er bilder av en situasjon som er ytterst sår for oss nordmenn? Bilder fra sultkatastrofer og andre forferdeligheter blir “lett” vist i norsk media.

    Forsåvidt enig i at vi ikke nødvendigvis trenger å vise bildene i norsk media, men å kalle det likskjending blir vel å gå langt? Hadde personen vært på afrikas horn og tatt bilder etter et militsangrep på en landsby, hadde personen ikke fått det stempelet.

  • Riktig, og det er jo dilemmaet her: Er det OK å vise en drept person i et fjertliggende land, men ikke en drept norsk ungdom? Jeg er redd det enkle svaret er ja, og at det er lite å gjøre med. De fleste vil nok være enige i at pressen ikke skal vise bilder av døde ungdommer på Utøya.

    Ellers har jeg nettopp lest at nyhetssjefen i Aftonbladet, Martin Wåhlstedt, sier følgende (til Aftenposten):”Vi kan ikke omgå våre etiske retningslinjer og vil derfor sladde bildene. Det går ikke å gjøre noe annet”.

    Skal det være unntak for fotokonkurranser? Jeg mener nei og mener Niclas Hammarstöm er en kynisk, spekulativ likskjender.

  • Det er mye som er galt med Niclas Hammarströms fotografier fra Utøya. De er dessverre høyst ordinære nyhetsfotografier av en ekstraordinær historisk hendelse. De er tatt på oppdrag for, og publisert av, en tøvete tabloidavis. De kommer høyst sannsynligvis til å påføre noen av de pårørende og overlevende ytterligere lidelse. Og de har allerede ført til krav om sensur og selvsensur i landet som angivelig har verdens mest frie media. De samme media som nå, godt hjulpet av Pressens Faglige Utvalg, forsøker å løpe fra sitt opplysningsansvar med pompøst populistisk prat om presseetikk.

    Men det er veldig mye mer som er galt med Morten M. Løbergs gneldring om sensur og oppfordring til rettslig forfølgelse av frie media. Jeg foreslår at han for en gangs skyld viser at han ikke bare har det i kjeften, og anmelder for eksempel undertegnede til politiet for publisering av Niclas Hammarstrøms usensurerte fotografier. Jeg har lagt ut linken her: (Fotografi.no har valgt å fjerne linken).

    Det er en tragedie i tragedien på Utøya at det ikke ser ut til å finnes noen god visuell dokumentasjon av det som skjedde der den 22 juli 2011. Men fotojournalistisk middelmådighet er ikke noe argument for ikke å ville se samtidshistorien i øynene. Vi vet ikke om Anders Behring Breiviks slakting av AUF-ungdom blir den siste og verste massakren. Vi visste ikke at krystallnatten bare var begynnelsen. Men vi vet at høyreekstrem vold er et økende problem i Europa. Igjen. Skal vi fortsette å snu oss vekk fra realitetene og forsøke å drukne stanken av død med lukten av råtnende roser?

    • Jeg oppfordrer selvfølgelig ikke til rettslig forfølgelse av “frie media” eller andre i denne saken, jeg konstanterer bare at ingen norske medier vil publisere bildene fordi de (1) bryter med pressens eget regelverk og (2) sannsynligvis er ulovlige å publisere i henhold til norsk lov (og at det i så fall er sannsynlig at en avis som publiserer bildene usladdet vil bli saksøkt eller tiltalt). Hvis jeg forstår Morten Hvaal rett så mener han at bildene Hammarström tok på Utøya burde publiseres. I så fall er jeg uenig med ham. Morten er ikke den eneste som har lagt ut link til bildene. Han gjør ikke noe ulovlig såvidt jeg kan se (det er jo ikke han som publiserer bildene, men World Press Photo Contest). Jeg valgte å ikke publisere lenken, i likhet med bl.a. Dagbladet og Aftenposten.

      Jeg ser at vurderingen av hvilke bilder som kan eller bør publiseres eller ikke er vanskelig. Og jeg setter pris på at fotojournalister som jeg har stor respekt for bidrar til den debatten.

      • Jeg konstaterer at Løberg som vanlig bare har det i kjeften. Et av Niclas Hammarströms fotografier fra Utøya ligger godt synlig publisert på (Fotografi.no har valgt å fjerne linken) og burde i følge Løbergs retorikk gjøre meg medskyldig i likskjending.

  • Sorry, Morten, jeg hører at du trygler om å bli anmeldt, men det du (og noen andre) har gjort er å peke på en publisist som befinner seg i et annet land. Jeg synes det er ufint av deg å gjøre det, men jeg skjønner at vi har forskjellig syn på saken og at du synes du gjør det eneste rette. Men rent publisistisk spiller du nok bare andrefiolin her og jeg kan jo ikke anmelde deg bare fordi fiolinen din er ustemt.

  • rystende og kvalmt det hele. Fotografen har solgt sjela si for en 2.plass, men vil noen ha med han å gjøre heretter?

  • Jeg lurer på om jeg hadde klart å ikke fotografere hvis jeg var det med kameraet mitt.
    Men jeg er jo heller ikke sikker på om jeg hade klart det, uansett om jeg ønsket eller ikke.
    Ubehagelig å se på – ja det føler jeg også. Likskjending – syns jeg ikke att det er, fordi om jeg skjønner att folk reagerer.
    Med hånden på hjertet, di aller fleste har nok sett mange langt mere grusomme bilder fra andre prisbelønte fotografer.
    Håper dere ikke trur att jeg er heilt tullat nå – jeg skjønner jo att mange reagerer.

  • Vi ser slike nærgående bilder fra andre steder i hverden også. Døde mennesker med mørk hudfarge, virker liksom ikke så farlig. Siden storyen er fra vår egen bakgate og kan hende til og med kan dette være en av naboens barn, som i mitt tilfelle, blir det for tøft. Men jeg synes dog ikke disse bildene er likskjending.

  • om det hadde vært vårt eget barn vi så avfotografert der i vannkanten, hva ville vi ha kalt det? henretting på nytt? jeg tror det.

  • Likskjending betyr ikke nødvendigvis fysisk skjending, men “vanhelligelse av den avdødes kropp” (Wikipedia). Det blir etter min oppfatning mer en “smaksak” hva man velger å kalle det Niclas Hammarström har gjort.

  • Hva skal vi da kalle Stuart Franklin (Kurator for utstillingen fra krigen i Gaza som blant annet ble vist på Nordic Light 2010), Mads Gilbert (som støttet utstillingen), Nordic Light med stab og involverte frivillige (meg selv inkludert), og sist, men ikke minst fotografene som tok bildene som hang der… Ingen som så den utstillingen var uberørt, og der var det heller ingen “sladding”…. men som nevnt lenger opp er det forståelig at folk reagerer, men å kalle det likskjending syne jeg er å gå litt langt…. Personlig synes jeg live-bildene fra helikopteret var verre….

    • Da var vi minst to “frivillige”, jeg husker jeg hjalp Stuart med printene. Ha i mente at denne utstillingen var utstyrt med en advarsel. Publikum måtte velge å oppsøke den, i et skjermet rom uten innsyn … altså ikke publisering i tradisjonell forstand. Men eksemplet ditt er godt, jeg kan godt tenke meg at aviser kunne publisert noen av disse bildene, fordi det er langt unna og vi ikke kjenner noen av de berørte…

  • Et av fotografiets viktigste oppgaver er å dokumentere. Å dokumentere sine nærmeste på ferie i syden, landskapet, biler, dyr, politikere, trafikkuhel, krig, sult, naturkatastrofer. Nesten alt er viktig og relevant dokumentasjon. Hadde hendelsene fra nazistenes konsentrasjonsleirer under krigen vært like effektfulle på oss dersom det ikke hadde eksistert ett éneste bilde for ettertiden å reflektere over? “Den som glemmer historien må leve den om igjen” er et treffende ordtak i denne sammenhengen. Ja visst er det nært oss, og en nylig hendelse men det er viktig at vi ikke lukker øynene for hva som faktisk har skjedd. Vi må Ikke gjemme oss bort i en ingoranse, tvunget til å glemme disse grufulle handlingene gjort av ett enkelt individ. Jeg siterer Morten Hvaal som har kommentert i artikkelen det er linket til:
    “Men vi vet at høyreekstrem vold er et økende problem i Europa. Igjen. Skal vi fortsette å snu oss vekk fra realitetene og forsøke å drukne stanken av død med lukten av råtnende roser?”

    Jeg sier meg enig i Totto i at det er forståelig med reaksjoner, men anklagene om likskjending er å gå for langt. Bildet som han fikk andreplassen med er et sterkt bilde, men langt ifra så ille som medier skal ha det til.

  • ja, fotografen er “folkets minne”, ærevære dem for jobben de gjør. MEN; jeg etterlyser den etiske ryggmargsrefleksen. Den er etter min menig fraværende i denne saken. Fotografen sendte inn bilder som ingen avis i Norden ville publisere, spurte han seg hvorfor? Det argumenteres med at vi ser grusomme bilder av døde fra andre steder i verden, “biffbilder”, og at dette må vi tåle, det er virkeligheten. Bildene er i de fleste tilfeller fra krigssoner, som for eksempel Afganistan der Norge deltar. Konteksten bli annerledes, og at dokumentasjonen belyser noe Norge er med på, er viktig. Utøya var ingen krigssone for andre enn Breivik. Det er en nærheten til ofrene og deres familier som gjør dette så komplisert. For min del trenger jeg ikke SE likenene på Utøya for å forstå grusomhetene som ble begått, jeg trenger ikke se kulehull og likbleke kropper for å forstå at de er døde. For de pårørende må dette være en hjerteskjærende opplevelse.

    Og til slutt; bildene var ikke spesielt gode og fortjener ikke noen pris i det hele tatt, de var registreringer av situasjonen, ikke noe mer.

  • Det er helt klart et dilemma som Tor-Henrik påpeker, og Franklins utstilling med bilder fra Gaza er et veldig godt eksempel. Mange av disse bildene var værre enn Hammarströms bilder fra Utøya. Men ble Gaza-bildene publisert i noen avis i Gaza by – nært på ofrene og deres familier? Det er et faktum at ingen avis i Norden vil trykke Hammaratröms Utøya-bilder usladdet, men alle vil trykke lignende bilder fra andre steder på kloden. Kanskje vi faktisk bare skal godta at det er slik uten å problematisere det for mye? Nærhet til begivenhetene skaper andre behov for beskyttelse. Hvilken annen grunn kan avisene ha til ikke å publisere? Jeg tror ikke mange ville reagert om Hammarströms bilder ble publisert i en del av verden hvor vi ikke ser dem, for å snu saken på hodet. Ellers er jeg helt enig med Una (og andre) i at bildene ikke er spesielt gode. Det er en gåte for meg at de kunne vinne noen pris i det hele tatt. Eller som Terje Bringedal i Pressefotografenes Klubb sier til Klassekampen i dag: Konkurransen tema er ikke “først på stedet”, men det beste pressebildet.

    • Løberg er sikkert en autoritet på hva befolkningen i Gaza ser av bilder, og siden det er flere måneder siden jeg var der sist kan jeg bare oppfordre interesserte til å gjøre som befolkningen der: å følge for eksempel Al Jazeeras dekning av drepte og skadde i konflikten.
      Løberg er sikkert også en autoritet på hva bosniere ser av bilder og hvordan de reagerer. Jeg har bare bodd der og publisert bilder der i noen få år av krigen, men det ligger et antall fotografier av lik jeg ifølge Løbergs logikk har skjendet på http://www.facebook.com/MortenHvaalPhoto. Siden nådde i forrige måned ca 56000 mennesker i Bosnia. Gjennom årene har det meg bekjent kommet minst en negativ reaksjon; fra en serber som mente at det jeg har dokumentert aldri har skjedd.

  • Dette kunne vært interessant å diskutert videre med Morten Hvaal, som den dyktige fotojournalisten han er. Men etter å fulgt kommentarene hans her – og ikke minst på hans egen hjemmeside – virker det som om han er blitt litt ”punch drunk”. Han har sett så mye, vet så mye og har tatt den visuelle støyten for oss alle så mange ganger at han – og bare han – vet hva som passer seg å publisere.

    Vi må tåle å se døde ungdommer, gjenkjennelige for familie og venner. For det er Sannheten vi ser. At majoriteten av det norske folk helst ikke vil se det Hvaal mener vi burde se, at ingen redaktør i Norden vil trykke bildene, det raker ikke ham. Her om dagen snakket jeg med en kar som kjente igjen to av ungdommene på Niclas Hammarstöms bilder. Han var både sjokkert – og jævlig forbanna. Jeg tror reaksjonen hans er veldig representativ. La meg ile til med å si at det selvfølgelig ikke skal være slik at folk flest skal bestemme hva som skal trykkes i norske aviser, men Hvaal synes å ha glemt leserne som han faktisk skal betjene. Han minner meg om en gammel sketsj med Harald Heide Steen jr. i rollen som oppsøkende teateroppleser for Riksteatret. Fikk han – som en annen støvsugerselger – foten innenfor døra (og det fikk han) måtte du tåle hans høytlesning av Petter Dass til klokka slo midnatt. For bare Riksteatrets oppsøkende høytoppleser visste hva du trengte av kultur.

    Morten Hvaal har jo egentlig flere gode poenger, som når han skriver om fotojournalistikk som dokumentasjon og bevis for usunne samfunnsstrømninger eller overgrep – jeg lover å se nærmere på Bosnia-bildene hans. Også andre debattanter har vært inne på dette. Jeg håper å kunne komme tilbake til dette, men når Morten Hvaal på sine hjemmeside skriver at han synes det er perverst å måtte forsvare seg mot tre norske “apekatt-medier” blir det neppe med han til stede.

    PS: Hvem er de to andre, mon tro?

  • Løberg har enten dårlig gangsyn, dårlige språkkunnskaper, mangelfull allmenndannelse, eller han feilsiterer meg med vilje. “Perversely find myself defending @WorldPressPhoto #utoya #utøya prize to tabloid rag photographer against three-monkey #Norway media. #fb” betyr, som mange vil forstå, at jeg finner det perverst å forsvare en World Press Photo premie til en fotograf i en tabloid fille (“rag” er som kjent en vanlig nedsettende betegnelse på tabloidaviser). Og bindestreker kan være besværlige, men “…three-monkey #Norway media” handler selvsagt ikke om tre norske media; det handler om disse tre apene som et bilde på norske media: http://en.wikipedia.org/wiki/Three_wise_monkeys. Tro meg, det er mange og mye jeg heller ville ha brukt tid på å forsvare enn Niclas Hammarströms middelmådige fotografier fra Utøya.

    Løberg tillegger meg en rekke tanker, meninger, og diagnostiserer min mentale tilstand mens han selv snakker på vegne av majoriteten av det norske folk (0.071 prosent av verdens befolkning), og et samlet nordisk redaktørkorps (muligens enklest å kvantifisere i promille); i sannhet en formidabel opinionsformende kraft i en verden hvor språkuavhegig fotojournalstikk flyter fritt over geografiske grenser. Uansett finnes det ingen “lesere som jeg skal betjene”. Jeg forteller de historiene jeg tror er viktige, og har dessverre fint liten mulighet til å tvinge noen til å høre dem.

    Men jeg er som man vil ha forstått tilhenger av oppsøkende teater. Løberg hadde neppe tatt skade av noen timer med Petter Dass tolket av Harald Heide-Steen jr, og ville kanskje da registrert at navnet til en av Norges største komiske talenter staves med – en bindestrek.

    • Jeg var ikke klar over at “punch drunk” er en mental diagnose. Jeg trodde det bare var et slang-uttrykk hentet fra boksesporten. Jeg brukte det i betydningen “mett” på visuelle inntrykk, altså så tilvendt at man er blitt litt lam i forhold til det man ser eller opplever. Jeg har selvfølgelig aldri ment å så tvil om Morten Hvaals mentale helse. Jeg at beklager derfor at jeg brukte dette uttrykket.

Comments are closed.