Test av Nikon D750 & D7200

De er like som søsken, og vanskelige å velge mellom. Vi har testet Nikon D750 & D7200, Nikons ‘øvre middelklasse’.

De kan ikke måle seg med innstegsmodellene D5500 og D3300 i salgsvolum, men D750 og D7200 er utvilsomt entusiastenes speilreflekser fra Nikon.

Med to kameraer som på ingen måte utfordrer det ekstreme som kjennetegner de kostbare yrkeskameraene, er det lett å få inntrykk av at de mangler det lille ekstra hvis sammenligningen rettes mot kameraer for en helt annen brukergruppe.

For selv om ytelse og spesifikasjoner er i en annen klasse, er både Nikon D750 og D7200 i stand til å levere bilder som i 95 % av alle tilfeller er teknisk bedre enn du kommer til å trenge, og de har en ytelse som holder følge med de aller fleste opptakssituasjoner.

Selv om D750 er et fullformatkamera (eller FX-format i Nikon-lingo) og D7200 et DX- eller APS-C-kamera, har de mye mer til felles enn det som skiller dem. Sant å si har vi ikke før sett to så like kameraer med ulik bildebrikkestørrelse.

Like og ulike

Joda, forskjellene er der, og de både merkes og synes. Men etter å ha brukt dem noen dager, føles ulikhetene bagatellmessige. Helt til det dukker opp spesielle situasjoner der de står sin prøve.

Nikon D7200 har en meget stor og klar søker til å være et DX-formatkamera. Men når du legger øyet mot okularet til D750, ser du en klar forskjell. Søkeren blir et verktøy til å bedømme fokus og dybdeskarphet ganske kritisk, og du får subjektivt et bedre inntrykk av hvordan det ferdige bildet kommer til å bli.

Også når det kommer til ytelse, er de to ganske like. I det meste. Men der D750 har 1/4000 sekund som korteste lukkertid i dag, topper D7200 med 1/8000 sekund. Alle som har forsøkt å få minimal dybdeskarphet i mye lys, vet hva det kan bety.

Også bufferen viser klare likheter. Mens D750 har en topphastighet på 6,5 bilder per sekund, bremser den etter drøye to sekunder på ca. 15 bilder, og må skrive bilder til minnet før du kan ta opp med full hastighet igjen.

D7200 fyrer av 6 bilder pr. sekund i ca. 3 sekunder og 18 bilder. I begge tilfeller er det råfiler med 14-bits tapsfri komprimering vi snakker om. For 7200 er det uansett en klar forbedring fra D7100, som bare klarte å levere 6 råbilder før det bremset opp.

Blitzsynkronisering er også litt forskjellig, uten at vi tillegger det spesielt stor vekt. Mens D750 synkroniserer på opp til 1/200 sekund, klarer den litt mindre D7200 synkronisering på 1/250 sekund.

I hånden

Begge kameraer er solid bygget i magnesiumlegering, og værtettet med pakninger der det teller. D750 er noen millimeter større i hver kant, men de merkes nesten ikke. Det veier også noen gram mer.

Har du ikke veldig store eller veldig små hender, kan det hende de to kameraene utgjør et perfekt kompromiss mellom størrelse og bruksegenskaper.

Betjening og funksjoner er svært like, med ett unntak – skjermen.

D7200 har fått en stor og lys 3,2″ skjerm, men den er fast. Når vi filmer og tar liveview-bilder er det en ulempe. Bruker du D750 får du, for første gang på en Nikon fullformat, vippbar skjerm, men den kan ikke vris helt rundt. Det er likevel en klar fordel i de nevnte situasjoner.

Begge kameraer er utstyrt med to spor for SD minnekort, som kan konfigureres fleksibelt som backup eller lagring på begge i rekkefølge. Her er USB- og HDMI-porter, og begge har innebygd WiFi. Men bare D7200 har nærfeltskommunikasjon (NFC) for enkleste oppkobling med en NFC-kompatibel smartmobil eller et nettbrett.

Begge kameraer har også inngang for ekstern stereo mikrofon og monitoruttak for hodetelefoner. GPS er ikke bygd inn, der trenger begge en ekstra adapter.

Fokusering

Mens D750 har en lett forbedret utgave av autofokussystemet til D810, har D7200 igjen arvet det meste av egenskapene til D750. De 51 AF-punktene dekker en relativt bredere del av motivet på D7200, og siden begge klarer å fokusere ned til -3 EV, skal det mye til å komme hjem uten skarpe bilder.

Fokushastigheten og presisjonen er det ingenting å klage på – kameraet finner fokus lett og holder på fokusen når motivet beveger seg. Det merkes at fokussystemet stammer fra Nikons profesjonelle kameraer.

Autofokusen er også imponerende til å fange ansikter og «det viktige» i motiver. Nikons motivgjenkjenning kombinerer ansikt- og fargefølsomhet for å analysere motivet og virker nesten som det leser i tankene dine hvilken del av motivet du helst vil ha i fokus.

I liveview fokuserer begge med bildebrikken. Fokusen trigger ganske raskt, men har ikke samme myke og stillegående AF som f.eks. Canons STM-objektiver eller en rekke av de speilløse kameraene på markedet.

Video

Nikon har ennå ikke hoppet på 4K-vognen, men begge kameraene gir gode opptaksmuligheter i Full HD 1920×1080 opp til 60p. Mens fullformatkameraet klarer 60 progressive filmruter i sekundet på full størrelse, må du på D7200 bruke 1,3x formatbeskjæring for å få til dette. For begge kameraenes del er det et rikt utvalg automatiske og manuelle innstillinger av eksponering, lyd og farger. I manuell modus kan kameraet justere ISO automatisk.

Videoopptakene er for begges del en stadig forbedring fra tidligere, uten noen revolusjon. Fremdeles må vi begrense kamera- og motivbevegelse hvis vi vil unngå en viss «jello-effekt» (motivet forvrenges svakt når det skannes av bildebrikken), og moire er ikke fraværende. Men det går helt fint å ta seriøse opptak med en bevissthet om disse begrensningene.

Her er også strømming av ukompromiert video gjennom HDMI-porten. Nytt er at D7200 har støtte for «Flat Picture Control» – en nærmest ubehandlet gradering som gir god dynamikk og etterbehandlingsmuligheter.

Både Nikon D750 og D7200 har støtte for intervallopptak og time lapse med eksponeringsutjevning for mykere filmsekvenser.

Bildekvalitet

Med to helt ulike bildebrikker, skulle vi tro at bildekvaliteten også ble svært forskjellig. Men på våre testopptak ute er det først og fremst litt ulike terskler for bildestøy og dynamikk vi ser når vi skrur opp ISO-følsomheten. Begge kameraer oppleves som støysvake, men D7200 kan ikke helt matche den suverene dynamikken til D750. Her snakker vi om bildekvalitet i aller ypperste klasse blant henholdsvis fullformat og APS-C-format-kameraer.

Med lett støybehandling gir D750 utmerkede bilder på ISO 6400, og selv 12800 er brukbart i ikke for store formater. D7200 er ikke langt etter, men mister mer dynamikk ved høyere ISO.

Nikon har valgt å åpne for ISO 25 600 kalibrert på D7200, men vi synes ikke resultatet er fremragende. Over det trinnet finnes følsomhetsinnstillingene Hi BW1 og HiBW2, som innebærer henholdsvis følsomhet tilsvarende ISO 51 200 og ISO 102 400, men begge trinn levere kun JPEG-bilder og bare i sorthvitt.

Som vanlig eksponerer Nikon-kameraene pålitelig, men i mørke omgivelser kan det være nødvendig å kompensere en hel del – vi opplevde opp til -3 EV på en kveldsrunde. Fargegjengivelsen er forutsigbar og oppleves nøyaktig, og begge kameraer har fått støtte for valg mellom nøytrale og varme farger i lampelys.

Konklusjon

Med D750 og D7200 har Nikon laget to kameraer som hver for seg dekker de aller fleste behovene for entusiasten, og dessuten både er egnet til å vokse på. Den litt uøvde kan ta i bruk motivprogrammer og enkle automatiske funksjoner, mens den mer erfarne kan kontrollere kameraet ned til den minste detalj.

Både fysisk og i bruk er de som toeggede tvillinger –nesten like, men med enkelte tydelige forskjeller. De er robuste, tåler ruskevær, og hverken for små eller for store for normale hender med eller uten hansker. Ytelsen er på et godt nivå, men utfordrer ikke proffmodellene, bildekvaliteten står ikke tilbake for noen i sin klasse (og D750 har en uovertruffen dynamikk).

Bortsett fra det åpenbare – som mulighet for å utnytte mer selektiv dybdeskarphet og bredere bildevinkel på FX-objektivene, er det få tilfeller der vi med hånden på hjertet kan si at D750 er et bedre kamera enn sin litt mindre slektning. Det handler mest om ekstremt kontrastrike motiver, der du kan hente litt mer detaljer i skyggene fra fullformatkameraet.

Vi ser heller at Nikon D750 og D7200 kompletterer hverandre. Den som kan spandere på seg begge to, får to kameraer med litt ulike optiske egenskaper som er nær identiske å bruke, og krever lite eller ingen tilpasning for å veksle mellom dem.

Den som må velge, må vurdere prisforskjellen opp mot tilgangen på optikk for de ulike formatene, og små forskjeller i bildekvalitet. Uansett hva du velger, er det to svært gode alternativer.

En mer omfattende versjon av denne testen ble publisert i Fotografi #3 2015.

Tags from the story
,
Mer fra Toralf Sandåker

Sony utvider NEX-systemet

Sony lanserer to nye kameraer for NEX-serien av speilløse systemkameraer. Den virkelige...
Les mer

1 Comment

Comments are closed.