Test: Olympus OM-D E-M1

OM-D_E-M1_still_black_mood_4

Da Olympus for halvannet år siden lanserte den første OM-D, EM-5, varslet de diskret at det ville kommer en helproff OM-D senere. Nå er den her, og vi har testet Olympus OM-D E-M1.

Dette er altså Olympus’ nye toppmodell og samtidig Olympus tilbud til profesjonelle fotografer og alle som stiller de høyeste krav til ytelse, bruksegenskaper og bildekvalitet. E-M1 er blant de mest solide og miljøbeskyttede kameraene som er laget, om vi ser bort fra rene spesialprodukter til måneferder eller militære formål. Vi kan ikke rangere det blant andre kameraer som også er bygget for slik bruk, som Canon og Nikons profesjonelle modeller, eller mange av Pentax’ toppkameraer, vi har ikke kunnet gjøre objektive sammenlignbare tester på det grunnlaget. Men vi ville ikke tatt en Nikon D4 eller Canon EOS 1DX inn i dusjen som en fotograf gjorde etter å ha fått en E-M1 tilgriset. Kanskje en Pentax K-5 eller K-3. Olympus har ikke problemer med å helle vann over en E-M1 når de demonstrerer kameraet.

Pikseltettheten er omtrent som på Nikon D800, og tar vi ikke mye feil, så har bildebrikken andre ting til felles, også. Olympus vil ikke bekrefte det, men alt tyder på at den er laget av Sony. Oppløsningen var høy på E-M5, men uten lavpassfilter er den enda høyere på E-M1. Og kameraet har like mange piksler som Nikon D4. (Foto: Toralf Sandåker)
Pikseltettheten er omtrent som på Nikon D800, og tar vi ikke mye feil, så har bildebrikken andre ting til felles, også. Olympus vil ikke bekrefte det, men alt tyder på at den er laget av Sony. Oppløsningen var høy på E-M5, men uten lavpassfilter er den enda høyere på E-M1. Og kameraet har like mange piksler som Nikon D4. (Foto: Toralf Sandåker)

Det er altså et kamera bygget for å brukes i praktisk talt alle situasjoner man kan tenke seg, og som sådan et redskap for en fotograf som må kunne levere bilder fra alle slike situasjoner. Det er på det grunnlaget vi bedømmer Canon og Nikons toppmodeller, og med Olympus’ markedsføring i minne, vil vi bedømme E-M1 ut fra samme kriterier. Spørsmålet blir da: hvordan lever Olympus OM-D E-M1 opp til forventningene, og hvordan står det i forhold til konkurrentene?

Det er faktisk ikke enkelt å sammenligne direkte, for selv om kameraets ytelse på mange områder er helt i toppsjiktet, er det både fysisk og prismessig i en helt annen klasse en de store proffkameraene, så konkurransesituasjonen markedsmessig er komplisert. Når vi tester et kamera, er det likevel ikke markedet vi skal ivareta. Selv om vi innser at for svært mange brukere er det kameraer som nevnt i spalten til høyre som er aktuelle å velge mot (der vi har skjelet mest til pris/ytelse), står kriteriene våre fast: et profesjonelt kamera må bedømmes på hva produsenten lover.

Mange av egenskapene har vi beskrevet i Fotografi nr. 6-2013 i vårt fyldige førsteinntrykk. Denne artikkelen konsentrerer seg derfor først og fremst om testresultater og vår bedømmelse.

Lysmåling og fargebalanse er vanskelig å lure med E-M1. Selv blandingslys som her gir som regel perfekt eksponering  og farger med automatikken. (Foto: Toralf Sandåker).
Lysmåling og fargebalanse er vanskelig å lure med E-M1. Selv blandingslys som her gir som regel perfekt eksponering og farger med automatikken. (Foto: Toralf Sandåker).

I bruk

I hendene er E-M1 svært kompakt, men med det gode grepet har vi ikke hatt problemer med å bruke det uten det separate batterigrepet. Med batterigrep er det litt tyngre, men i mange situasjoner, særlig med påsatt større objektiver (de finnes) vil det føles som en fordel. En nødvendighet også, for uten grepet klarer ett batteri ca. 350 eksponeringer på en oppladning. Denne fleksibiliteten er likevel av det gode. Et kamera du i det ene øyeblikket nesten diskret kan gjemme bort med bare huset og et pannekakeobjektiv, for i neste vendig å utstyre med grep, adapter og en kraftig telezoom.

For å rekapitulere litt. Vi snakker om et kamera på 16 Mp, med klassens beste elektroniske søker (vi, og mange, vil foretrekke den foran en speilsøker i svært mange situasjoner – prøv selv), svært hurtig skuddtakt (6 bilder i sekundet med følgefokus, 10 bilder i sekundet med AF på første bilde). Prosessor og ergonomi bremser ikke effektiviteten – kameraet henger med. Bruker du et godt værbeskyttet objektiv, som den nye 12–40 mm normalzoomen, så burde det overleve gjørmebryting. Bildeegenskapene kommer vi tilbake til, både for kamera og objektiv. la oss bare bemerke at vi har vanskelig for å se ulemper med kameraets (og bildebrikkens) lille format, med de kvalitetene dette kameraet har – iallfall om du også kjøper batterigrepet. Det måtte være om du virkelig har bruk for å fotografere med følsomhet over 25600 ISO (Olympus har bl.a proffzoomer og -teler med f/2.0, og superteler med f/2.8 der ustnittet med en Canon eller Nikon ville krevd f/4). Eller hadde behov for spesielt tilbehør (Olympus’ tilbehørstilbud er også svært omfattende).

Objektivutvalget er formi­dabelt, for med E-M1s nye hybride AF-teknologi (hurtig faseregistrerende fokus med både nye og gamle objektiver) er de mange FourThirds-objektivene også høyaktuelle. Og der har Olympus et stort utvalg profesjonelle objektiver med ekstrem byggekvalitet og svært høy optisk kvalitet, ved siden av at lysåpningen er fordelaktig.

Sammen med Panasonics objektiver og tredjeparter får du optimalisert optikk i et utvalg som ikke ligger tilbake for noe. I tillegg kan du, med ymse adaptere, bruke objektiver fra nesten alle standarder manuelt – har du Leica. Nikon- eller Canon-optikk, kan du fortsatt bruke dem.

Det eneste virkelige forbeholdet vi må ta, er profesjonell video. I nøden holder opptakene fra E-M1 til en hel del, men Olympus satser på stillbilder, og har ikke samme innretning mot profesjonell video som f.eks. Panasonic. Til amatørbruk vil mange bli svært happy med videoer fra E-M1.

Detaljrikdommen, den naturlige stoffligheten og fargegjengivelsen er fremragende på Olympus’ nye toppmodell. Nytt er også at dynamikken er oppsiktsvekkende høy. Det har vært en av Olympus’ få utfordringer inntil nylig. Olympus OM-D E-M1 er blant de aller beste kameraene vi har målt når det kommer til dynamikk, og kan sammenlignes med både fullformatkameraer og Fujifilms X-Trans-bestykkede systemkameraer. Her er dybde i både toner og farger som vi sjelden ser. (Foto: Toralf Sandåker).
Detaljrikdommen, den naturlige stoffligheten og fargegjengivelsen er fremragende på Olympus’ nye toppmodell. Nytt er også at dynamikken er oppsiktsvekkende høy. Det har vært en av Olympus’ få utfordringer inntil nylig. Olympus OM-D E-M1 er blant de aller beste kameraene vi har målt når det kommer til dynamikk, og kan sammenlignes med både fullformatkameraer og Fujifilms X-Trans-bestykkede systemkameraer. Her er dybde i både toner og farger som vi sjelden ser. (Foto: Toralf Sandåker).

Bildeegenskaper

Vi så allerede i vårt førsteinntrykk at bildeegenskapene til E-M1 er av høy klasse. Bildebrikken er den samme som i E-M5, men har ikke lavpassfilter og er derfor potensielt i stand til å gjengi finere detaljer. Og kombinasjonen av objektiv og kamera gir faktisk en detaljering som er i klasse med Nikon D800 påsatt makroobjektiv, til blenderen blir mindre enn f/5.6. Da vil fysikken og diffraksjonen gi fullformat en fordel. Bildeprosessoren er også oppgradert, så JPEG-bilder har fått «enda ett trinn på skalaen».

De dynamiske egenskapene er fullt konkurransedyktige. I hele området fra ISO 100 til 25.600 er dynamikken 8 EV-trinn eller mer . Høyest når den på ISO 100 med 9,6 trinn. Dette er ikke enestående, men blant de aller høyeste, og jevnheten oppover i ISO-skalaen er oppsiktsvekkende.

Heller ikke E-M1 er fri for støy, men her får det liten praktisk betydning. På hele ISO-skalaen er støyen godt kontrollert, og på et lavt til middels nivå, men også her blant det beste vi har målt. Det viktigste er at lav støy ikke gir uskarpe bilder. Støybehandlingen gir i praksis ingen begrensninger på noen ISO-nivåer, og er bare merkbar ved de to øverste trinnene (mht skarphet). Eksponering, hvitbalanse og tonegjengivelse er forutsigbart og som regel fullgod på automatikk, men de manuelle funksjonene er lett tilgjengelige.JPEG-brukere vil kanskje finne tonekurven litt aggressiv, men kameraet lar faktisk brukeren justere denne før opptak på en enkel måte. Ellers anbefaler vi alltid den som vil finjustere toner og farger selv å bruke RAW og legge siste hånd på verket på egen datamaskin. E-M1 gir svært bra RAW-filer å jobbe med.

Bildestøy og følsomhet har også vært en utfordring for Olympus for bare kort tid siden. Mens objektivene deres har vært blant de beste vi har testet, har ikke kameraene hatt like gode ekstremkvaliteter i skyggene. EM-1 endrer helt på det. Bildestøy er rett og slett ikke et problem lenger. Her er et bilde tatt ved ISO 4000 i RAW uten noen grad av støyfjerning. (Foto: Toralf Sandåker)
Bildestøy og følsomhet har også vært en utfordring for Olympus for bare kort tid siden. Mens objektivene deres har vært blant de beste vi har testet, har ikke kameraene hatt like gode ekstremkvaliteter i skyggene. EM-1 endrer helt på det. Bildestøy er rett og slett ikke et problem lenger. Her er et bilde tatt ved ISO 4000 i RAW uten noen grad av støyfjerning. (Foto: Toralf Sandåker)

Optikk

Vi har labtestet den nye 12-40-millimeteren, men hittil bare brukt den under Olympus’ pressearrangement, så vi vil ikke gi vår endelige bedømmelse før vi kan teste det selv, sammen med E-M1.

Målingene viser imidlertid det vi kan utlede av egne bilder fra førsteinntrykket, at dette objektivet passer som hånd i hanske til E-M1. Bruksegenskapene er meget gode – zoomen har den samme skiftningen mellom AF og MF ved å smette fokusringene fram og tilbake som f.eks. Olympus’ 12 mm og 75 mm., og både zooming og manuell fokusering er mykt og presist. Manuell fokusering er ellers elektronisk («by wire»), og det har ikke alltid fungert godt, men her mener vi Olympus har fått det til. Ved manuell fokusering har objektivet også avstandsskala.

Målingene viser også at de optiske egenskapene er sjeldent gode. Vi tar et lite forbehold siden vi må få testet et ferdig eksemplar, men det skal være merkbart dårligere for at ikke dette er ett av de aller beste zoomobjektivene vi noensinne har testet. Med f/2.8 erstatter det selvsagt ikke behovet for lyssterke faste brennvidder til sitt bruk. Men brennviddeområdet (tilsv. 24–80 mm i fullformat) er hendig, det veier under 400 gram, og fra f/2.8 kan det erstatte de fleste fast brennvidder uten problem. Også nærgrensen på 20 cm er meget bra, men makro blir det ikke.

Konklusjon

Olympus OM-D E-M1 er ett av de beste kameratilbudene på markedet akkurat nå, uansett brukerkrav og pris. Da snakker vi selvsagt ikke om «likes og dislikes», vi bedømmer det på nøytral grunn. Tar vi prisen i betraktning, nøler vi ikke med å hevde at det er det beste tilbudet for stillbildefotografer, og om lav vekt er et poeng blir det enda tydeligere.

Kameraet har en ytelse, byggekvalitet og ergonomi som plasserer det i toppklassen. Det har et tilfang av optikk som er like tjenestegjørende som konkurrentenes. Om du ikke har helt spesielle tekniske krav, og ikke prioriterer profesjonell video, er Olympus OM-D E-M1 et kamera du må sjekke ut.

Tags from the story
, ,
Mer fra Toralf Sandåker

Julegavetips i siste liten – kameraer

Helt på tampen bringer Fotografi.no julens hotteste gavetips for fotografer. Dette er...
Les mer