Test: Olympus OM-D E-M5 Mk II

Da vi første gang la hendene på Olympus‘ nye OM-D, E-M5 Mk II, var det naturlig å spørre hvordan Olympus nå har tenkt å selge E-M1. Etter å ha testet kameraet, lurer vi fortsatt på det.

Olympus OM-D E-M5 Mk II er nemlig like mye en utfordrer til toppmodellen som en oppfølger til den første OM-D. Derfor er vi ikke overrasket over at butikkene akkurat nå gir gode tilbud på EM-1, slik at EM-5 Mk II i introduksjonsfasen faktisk koster mer.
EM-5 Mk II er en demonstrasjon av Olympus’ spissteknologi slik de kan levere i dag. Det svært kompakte kameraet lyver om sitt indre: det er nesten for lite til å bli tatt alvorlig. Her snakker vi om særdeles kompakt fotografering. Mange vil foretrekke å sette på ett av de grepene Olympus tilbyr for å få en komfortabel arbeidsstilling. For noen er størrelsen, særlig uten grep, en grunn til å velge EM-1. Men EM-5 Mk II er pakket med nyheter som vil få mange til å se nøye på kameraet.

Konseptet er umiskjennelig OM-D: klassisk retro OM-design, 16 Mp bildebrikke, elektronisk søker og høy ytelse.  Det nye er ikke minst en fantastisk bildestabilisator, som går lengre enn noensinne i å gjøre håndholdte opptak skarpe. Den forbedrede bildestabilisatoren er også grunnen til at det har vært mulig for Olympus å tilby multi-shot med 40 Mp bildefiler som resultat. Og som vi skal se, bildestabilisatoren gjør også underverker for videofotografen. Aldri før har vi sett det mulig å løpe mens vi tar opp film håndholdt – uten annen stabilisering enn kameraets innebygde bildestabilisator. Og med et overbevisende resultat.

Video
Vi har tidligere vært ambivalente til videoegenskapene i Olympus’ systemkameraer. Ikke fordi de har vært dårligere, men fordi flere konkurrenter har vært så mye bedre. Med EM-5 Mk II må vi revidere denne oppfatningen. Bortsett fra multishot-funksjonen er ikke stillbildeegenskapene til EM-5 Mk II vesentlig foreskjellige fra de øvrige OM-D-modellene. Men videoegenskapene, og -kvaliteten, er kraftig forbedret.

Opptaksalternativene er nå sammenlignbare med f.eks. EOS 5D Mk III. Her er ingen 4K-muligheter, men kameraet tar skarpe og veleksponerte opptak med inntil 1080/60p og støtter inntil 77 Mbps med 30 progressive bilder i sekundet, og «ALL-I»-komprimering, dvs. at hver filmrute inneholder all informasjon i bildet, som en serie med JPEG-bilder. Dette gir jevnere og mer realistisk bildeflyt, og med den hurtige utlesningstakten ser vi ingenting til den fryktede «jello-effekten» når motivet beveger seg.

I tillegg har kameraet fått mikrofoninngang og justerbar lyd, og mulighet for ukomprimert strømming av HDMI-video. Her er også «focus peaking» og en klar 3″ LCD-skjerm som kan vippes og vris i alle retninger, og dessuten har berøringskontroll. En liten hake er at Olympus ikke har inkludert uttak for hodetelefon i selve kameraet. Skal du ha medhør under lydopptak, må du koble på det kompakte grepet HLD‑8G, som har en jack-plug.
Grepet kan brukes sammen med batterigrepet HLD-6P, men kan også brukes alene. HLD-6P er det samme som ble solgt til EM-5, og kan kjøpes separat.

I bruk
En klar forskjell fra E-M1 er autofokusen. Her har proffmodellen E-M1 en klar fordel, i og med at bildebrikken både benytter seg av faseskift og kontrastbasert autofokus, mens EM-5 Mk II bare har den kontrastbaserte. Dette gjør først og fremst en fordel dersom du planlegger å bruke et Zuiko digital-objektiv for FourThirds (speilrefleksoptikken) med adapter. Da vil EM-1 støtte hurtig autofokus med de fleste objektivene, mens EM-5 Mk II ikke gjør det. EM-1 er også mye raskere til å følge bevegelige motiver. Med den nye internprogramvaren Olympus la ut i februar klarer E-M1 9 bilder/sek med kontinuerlig AF, mens EM-5 Mk II stopper på fem.

Om grepet er mindre og dårligere enn E-M1, så er det klart bedre enn på E-M5. Betjeningen er mer lik E-M1 enn E-M5, og bortsett fra at størrelsen tvinger knapper og ratt til å bli små, er det ingenting å si på ergonomien. De små knappene vil likevel være en utfordring når du fotograferer i kulde. For kulde skal E-M5 Mk II tåle. Om ikke helt av samme standard som EM-1, så er kameraet beskyttet mot både støv, vannsprut og kulde. Den som er vant til å ta med et stort proffkamera ut i all slags vær, behøver ikke bekymre seg for Olympus E-M5 Mk II.
Selv med den lille størrelsen, fant vi at kameraet er godt balansertmed de to proffobjektivene vi har prøvd det med, og de fleste andre Olympus- og panasonic-objektiver.

Sannheten er jo at også optikken er svært kompakt, og konstruert for å balansere sammen med de små OM-D-kameraene.
Det å kunne gå rundt med et avansert kamera og et kraftig teleobjektiv med høy lysstyrke (40–150 mm f/2.8) blir ingen sak når det bare veier 1200 g. Har du dessuten den lilleteleconverteren MC-14 i lommen, kommer du virkelig tett innpå motivene, og kan fremdeles fint fotografere håndholdt.
Denne zoomen er en av de aller beste vi har testet, det er vanskelig å finne feil ved den.

Og med stativfeste og stativ, gur den utmerkede bilderesultater med multishot-funksjonen. Multishot innebærer at kameraet i rask rekkefølge tar 8 opptak der bildebrikken forskyves eksakt en halv piksel mellom hver eksponering. Det gir en bildefil med ekte 40 megapiksler oppløsning – og etter hva vi kan se – totalt fritt for moiréproblemer. Siden eksponeringen tar litt tid, må kamera og motiv være statisk, men til f.eks. studiobruk er dette minst på høyde med Nikon D810 eller Sony A7R i ren pikselkvalitet.

Vi ville også prøve Panasonics gedigne Leica DG Nocticron 42.5mm F1.2 portrett-tele. Dette er det mest lyssterke objektivet for Micro Four Thirds og gir fremragende uskarpe bakgrunner, mens det som er i fokus blir avslørt ubarmhjertig.
Objektivet har optisk bildestabilisator, noe Panasonic-brukere setter pris på, men denne kan selvsagt slås av hvis du heller vil bruke bildestabilisatoren i kameraet. Objektivet er ganske dyrt, men med den kvaliteten er det faktisk verd pengene hvis portretter er din lidenskap. Sammenlignet med tyskbygde Leica-objektiver er det et røverkjøp, og ikke noe dårligere.

Konklusjon
Som et rent stillbildekamera til normal fotografering er Olympus OM-D E-M5 Mk II et kompakt alternativ som vinner på sin suverene bidlestabilisator, Olympus’ skarpe optikk og meget gode signalbehandling, men som under dårlige lysforhold og med raskt bevegelige motiver likevel må gi tapt for de råeste proffkameraene. Der ypper imidlertid OM-D E-M1 seg.

Foreløpig har ikke Olympus, som er avhengig av underleverandører, tilgang til bildebrikke rmed høyere oppløsning. Men med sin multishot-funksjon er EM-5 Mk II et seriøst alternativ til studioopptak og andre stilleben. Detaljeringen er bedre enn noe annet vi har sett av småbildekameraer (med forbehold om Canon EOS 5DS, som vi ikke har testet i endelig versjon), og viser med all tydelighet at Olympu’ objektiver er mer enn klare for slike høye oppløsninger. Samtidig gir multshot-teknikken med sin overlapping av piksler rene bilder selv av fine mønstre – uten moire.

Men det er som videokamera at OM-D E-M5 Mk II virkelig åpner nye muligheter for Olympus. Her ypper deg seg med både Samsung NX1 og Panasonic Lumix GH4, med det unntak at Olympus ikke leverer 4K. Til håndholdt videofotografering i Full HD er det imidlertid et alternativ som vil gi nye muligheter til både profesjonelle og amatører som tar videooptak for web eller reportasje.

Olympus og Panasonic bruker samme objektivfatning, og Micro Four Thirds-standarden støttes av en rekke uavhengige produsenter. OM-D E-M5 Mk II er ikke det mest avanserte, men kanskje ett av de mest anvendelige kameraene du får kjøpt i dag.

www.olympus.no

Tags from the story
Mer fra Toralf Sandåker

Sony Alpha 77 førsteinntrykk

Fotografi var blant de tidsskriftene som Sony inviterte til sitt store Alpha-slipp...
Les mer